Kortene til en ny helsepolitisk prioriteringsdebatt er delt ut. Landets tredje prioriterings-utredning – etter Lønning utvalget I og II – er sendt på høring. Politikere og embetsverk har igjen invitert til pokerspill om pasientene. Det spilles – nå som før – med skjulte kort og pokerfjes.
Kronikk publisert i VG 15.12.14
Prioriteringer i helsevesenet skal debatteres for tredje gang siden 1987. Et nytt utvalg foreslår at nyttekriteriet, alvorlighetsgradskriteriet og effektivitetskriteriet byttes ut med helsegevinstkriteriet, ressurskriteriet og helsetapskriteriet. Målet er fortsatt: «Flest mulig gode leveår – rettferdig fordelt». Forstå det den som kan.
Men essensen er at blir du syk og tilhører en pasientgruppe klassifisert med lav prioritet, kan du måtte vente på at andre blir behandlet raskere. Er du gammel, kan du miste retten til din egen offentlige sykeforsikring for livstid.
Denne brutale sannheten er i ferd med å synke ned i det norske folk. De oppdager at velferdsstaten ligner mer og mer på et politisk pyramidespill. Men selv om tiden renner ut og velferdsstaten ikke lenger kan oppfylle alle tiltenkte velferdsgoder, er det viktig at den helsepolitiske prioriteringsdebatten omfatter besparingsmuligheter på andre områder enn bare pasientbehandling.
Sugerør i helsekassa
Prioriteringsdebatten må ta med seg at det er mange flere enn pasientene som har «sugerør» ned i statens helsekasse. Dessuten må man ikke glemme at helsevesenets primære målsetning er å behandle pasienter og at norske borgere har en offentlig lovpålagt og skatteinnkrevet sykeforsikring som skal dekke utgiftene.
Før man nedprioriterer pasientene, må man derfor stille spørsmål ved hvilke andre komponenter på de stadig esende helsebudsjetter som kan prioriteres vekk. Må vi eksempelvis oppfylle legenes eller helsebyråkratiets mange forslag og ønsker?
OUS-sjefens drøm?
Er det maktpåliggende å oppfylle OUS-sjefens «drøm» om et nytt storsykehus i Oslo til over 40 milliarder kroner? Enda ikke vedtatt. Er det riktig å prioritere ernæringsscreening av alle pasienter som legges inn på Oslo Universitetssykehus (OUS)? Vedtatt oppstart i 2015.
Hvor mange andre prosjekter er allerede godkjent ved våre offentlige sykehus og helseforvaltning for kommende år? Hva koster de og hvilken pasientgevinst gir de?
Hva med pågående og planlagte medisinsk forskning? Er alt like nyttig og nødvendig? Er det sjekket opp mot forskning i andre land og er det prioritert opp mot andre utgifter i helsevesenet?
Nye kort
Hva med utbyggingen av nye sykehus? Trenger vi alle disse gigantiske sykehusene når de aller fleste pasientene – på grunn av den medisinsk tekniske utviklingens store fremskritt – i hovedsak trenger poliklinisk og dagkirurgisk behandling.
Slik behandling kan utføres ved små effektive privatklinikker til en langt lavere pris enn ved offentlige sykehus. Og de private helsetilbydere bekoster dessuten selv alle investeringskostnadene. Var det ikke penger som skulle spares?
Spørsmålet er om det ikke ville være ærlig overfor det norske folk å dele ut prioriteringskortene på ny og vurdere kostnadene i alle ledd? Bare administrasjonsleddet i landets fire regionale helseforetak koster en prosent av den totale spesialisthelsetjenesten på 110 milliarder kroner. Dette er mer enn en dobling fra 420 millioner til 1,1 milliarder på ti år. Summen tilsvarer mer enn 9 100 hofteoperasjoner til kr 120 000.
Skjulte kort
Er dette en ønsket prioritering og av hvem? Hvordan stiller prioriteringsutvalget seg til økningen i administrasjonskostnader innen helsevesenet spesielt og den generelle offentlige helseforvaltningen generelt. Må ikke innsparinger utover direkte pasientkostnader også vurderes? Kan vi akseptere at det spilles et pokerspill om pasientene med skjulte kort og pokerfjes? Og hva blir resultatet?
Prioritering er pr. definisjon en sentralisert mekanisme hvor politikere og byråkrater legger til grunn – ideelt sett objektive – kriterier. Uten å kunne kjenne til alle aspekter i en så kompleks beslutningsprosess som bare markedet kan gi svar på, baseres prioriteringer i stor grad på historiske data og politiske ønsker.
Risikoen er at utfallet som oftest kan bli en ikke-optimal, foreldet og/eller statisk fordeling av ressurser, basert på planlegging over et begrenset tidsrom.
Hellige kuer
Er det så mulig å prioritere innen helsevesenet? Og kan det gjøres uten å skape forvrengninger basert på; forenklinger, interessekonflikter og fremfor alt konsentrert kunnskap om all medisinsk viten og nyvinning?
Hvordan skal en sentralkomite – inkludert leger – velge mellom sine egne “hellige kuer”, forskning, utdanning og pasientbehandling? I stedet for å optimalisere ressursene kan det fort ende i en oppadgående prioriteringsspiral av pengebruk hvor man igjen lar pasientene bli skyteskive.
Ønskedrøm?
Redaktøren for tidsskriftet for Legeforeningen, Charlotte Haug, skrev i en leder for noen år siden at «Norge kan få verdens beste helsevesen for enkeltpasienter, for befolkningen som helhet, eller for helsepersonell. Men ikke for alle samtidig. Det er ønsketenkning.»
Men er det virkelig helt urealistisk å realisere en modell hvor pasientene settes først? Og burde ikke nettopp legene sammen med prioriteringsutvalget vise veien til et bedre helsevesen for den gruppen det er til for – nemlig pasientene.
