Helseminister Bent Høie retter baker for smed når han refser kirurgene for manglende bruk av ny kunnskap og nye metoder samt dårlig utnyttelse av operasjonsstuene.
Hvor mye som ikke fungerer optimalt ved offentlige sykehus, vet knapt noen. Men med dagens sykehusstruktur klarer hverken leger eller ledelse å få helseskuta på rett kjøl.
Helseminister Bent Høie rettet et frontalangrep mot sykehuslegene tidligere i år. Han refset kirurgene for ikke å bruke moderne behandlingsmetoder og sa rett ut at det tar for lang tid før ny kunnskap tas i bruk ved offentlige sykehus. Høie brukte endoskopi eller kikkert-undersøkelsen som eksempel.
Men det finnes mange eksempler på at offentlige sykehus ikke legger om rutiner selv om kirurger viser vei og selv om endringene ville være til det beste både for pasientene og for sykehusenes økonomi.
Overlege ved Kvinneklinikken ved Universitetssykehuset i Bodø (UNN), gynekolog Kim Hauge, lanserte poliklinisk hysteroskopi ved UNN allerede i 2004. Hauge var den gangen en av de få gynekologene her i landet som utførte poliklinisk hystroskopi ved norske sykehus. Han gjentok sine anbefalinger om å bruke denne nye prosedyren i et foredrag på Norsk Gynekologisk Foreningens høstmøte i Bodø i 2008.
Står i stampe
I et intervju i tidsskriftet Legekunsten to år senere om «Innføring av moderne prosedyrer står i stampe», sa Kim Hauge at han hadde lært opp flere kollegaer til å bruke denne nye prosedyren, men at den knapt ble brukt.
I hvilken grad denne prosedyren – introdusert i andre land allerede i 1996 – benyttes ved norske sykehus i dag, vet jeg ikke. Men beregninger viser at kostnadene ved poliklinisk hysteroskopi er under fem prosent av dagkirurgisk hysteroskopi. Dette skyldes ikke minst at et dagkirurgisk operasjonsteam krever 6-7 personer, mens et poliklinisk team består av en lege og en sykepleier. I tillegg er den polikliniske prosedyren langt mer skånsom og pasientvennlig.
Endringsvegring
Så hvorfor i all verden blir ikke slike endringer gjennomført når kirurger går i bresjen? Til det svarer gynekolog Kim Hauge at «det er en lang vei å gå for å endre innarbeidede rutiner ved et offentlig sykehus». Eksempelet fra UNN viser således hvor galt det går når våre offentlige sykehus drives som «vernede bedrifter» hvor ledelsen faktisk kan unnlate å ta både kostnads- og pasientrelaterte hensyn.
Men selv om kirurgene kanskje ikke er uvillige til å bruke nye operasjonsmetoder, er den organisatoriske endringsviljen hos norske sykehusleger generelt lite imponerende. Her ligger kanskje hunden begravet?
En som kjenner både sykehusledelsen og sykehuslegenes endringsvegring bedre enn de fleste, er den tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth (H). I et intervju i tidsskriftet Legekunsten etter at hun sluttet som helsebyråd, filosoferte hun rundt den daværende Ullevålskrisen og sa rett ut at både ledelse og leger drev ren obstruksjonsvirksomhet.
Nei til effektiv booking
Motstanden mot å gå nye veier fikk hun særlig godt dokumentert da hun tok med seg en delegasjon fra Ullevål sykehus med direktør Arne Johannessen i spissen, på en studietur til det private sykehuset, Hamlet, i København.
Det som gjorde mest inntrykk på Herseth var det meget effektive «bookingsystemet» hvor hverken leger eller sykepleiere satte opp dagsprogrammene. Dette ble gjort av habile og profesjonelle folk direkte underlagt direktøren.
Dette systemet medførte at legene måtte melde fra – eller be om fri – hvis de skulle gjøre noe annet enn å drive pasientbehandling. Både Ullevålsledelsen og sykehuslegene var totalt negative til et slikt effektivt bookingsystem som faktisk satte «pasienten først».
Legene visste selvsagt at innføringen av et slikt system ville ha medført at de måtte være disponible for sin arbeidsgiver på en helt ny måte. Deres arbeidstid ville primært ha gått til pasientbehandling. Samtidig ville det nye bookingsystemet ha avslørt om det virkelig var legemangel ved Ullevål sykehus eller ikke.
Høies utfordring
Helsebyråd Anne Herseth sluttet før hun fikk innført nye og effektive systemer ved Ullevål sykehus. Men helseminister Bent Høie burde følge opp sin tidligere partikollegas gode intensjoner. For det er hans jobb å få både sykehuslegene og sykehusledelsen med på de helt nødvendige organisatoriske og strukturelle endringene ved norske sykehus.
Høies utfordring er at det er han – og ikke sykehuslegene – som må initiere og gjennomføre de systemendringene som vil gi en bedre utnyttelse av sykehusenes behandlingskapasitet og legenes arbeidstid. Høie må nå knekke den kontroll- og byråkratikoden som kveler initiativ, pågangslyst og innføring av nye og veldokumenterte behandlingsmetoder samt effektivisering av sykehusdriften.
Det er bare en eneste måte å gjøre dette på. Offentlige sykehus må få føle endringspresset utenfra gjennom konkurranse med private sykehus om pasientene. Dette burde ikke være noe nytt for en Høyrestatsråd? Det burde heller ikke være ukjent for finansminister, Siv Jensen, at det finnes et sunt økonomisk styringsprinsipp som går ut på at «Den som produserer mye til lav kostnad, klarer seg bra, mens den som produserer lite til høy kostnad, får problemer.»
