Det grunnleggende problemet i den offentlige helsesektoren i dag er den plan-økonomiske styringsmodellen, skriver redaksjonssjef Anne Beth Moslet i tidsskriftet Legekunsten.
I Dagens Næringsliv (25.2.2023) skriver Høyres leder, Erna Solberg: «Vi må være åpne for å organisere helsevesenet på nye måter» og at hun « har ikke tenkt å sitte i noen skyttergrav når vi skal diskutere fremtidens helse- og omsorgstjenester».
Med en hilsen til Erna Solberg legger jeg derfor ut min DN-artikkel fra 8.1.1998«Konkurranse om helse» ut på www.helsekøen.no fra den gangen Kåre Valebrokk var sjef og mottok en slik kronikk med jublende entusiasme!
Det foregår en omstrukturering og markedstilpasning innen offentlig sektor også i Norge. Dette ser vi ikke minst i kraft og telemarkedet. Men også innenfor kommunal tjenesteproduksjon er det en gryende erkjennelse av at man kan oppnå effektivisering og bedre ressursutnyttelse ved konkurranseutsetting. Endringsprosessen er ikke politisk motivert og skyldes hovedsakelig tilpasning til nye internasjonale spilleregler.
I og med at reformene ikke springer ut fra en politisk forståelse for at markedsmekanismer kan bedre tilbudet innen offentlig tjenesteproduksjon, skjer ikke endringene før de tvinger seg frem – og knapt nok da. Helsesektoren er et godt eksempel på en slik politisk sendrektighet. Selv om man kanskje ikke kan snakke om et totalt sammenbrudd i den offentlige helsesektoren, minner de mange krise-reportasjene fra norske sykehus oss stadig om at alt ikke er som det burde være. Men hva skyldes så elendigheten?
Helse-produksjon basert på rammefinansiering har ikke skapt incitamenter til effektiv ressursbruk ved våre offentlige sykehus. Likevel forklares problemene fortsatt ut fra andre forhold. Forklaringen vi ofte hører både fra helsepolitikere, helsebyråkrater og helsepersonell, er at problemene skyldes mangel på penger og helsepersonell.
Men de faktiske forhold tilsier at dette er en myte. I en kronikk i Dagens Nyheter for to år siden, hevdet presidenten for den svenske legeforeningen, Anders Milton, at Sverige har for mange leger. Han viser til at antall leger og sykepleiere er nesten tredoble de siste 25 årene. Antall leger økte fra 10 600 i 1970 til 27 000 i 1995, mens antall sykepleiere økte fra 36 000 til 90 000 i samme periode.
Han trekker også frem internasjonale sammenligninger som viser at antall legebesøk per innbygger i Sverige er mindre enn halvparten av det vest-europeiske gjennomsnitt (2,4 pr år i Sverige, mot et europeisk gjennomsnitt på 5,2). Anders Milton konkluderer med at påstanden om at helsevesenets sentrale problem er personalmangel, ikke virker særlig troverdig og at den historiske utviklingen og internasjonale erfaringen, tyder på at det knappest kan være tilfelle.
Forholdene i Norge er ikke stort annerledes. Her er antall yrkesaktive leger også tredoblet fra vel 5 000 i 1970 til knapt 14 000 i 1997. Antall legestillinger ved norske sykehus har økt med 170 prosent mens antall innlagte pasienter har økt med syv (7) prosent i samme tidsrom. Nå kan man hevde at flere pasienter i dag behandles poliklinisk (uten innleggelse). Men det viser seg faktisk at antall polikliniske konsultasjoner per lege per år er gått ned fra 988 til 865 fra 1990 til 1995.
Det er ingen som vil klandre norske sykehusleger for ikke å gjøre jobben sin. Men dersom man sammenligner legedekningen i Norge, med eksempelvis USA, slik Den Norske Legeforeningens tidsskrifts redaktør, Charlotte Haug, har gjort, vil man se at Norge kunne klart seg med langt færre leger. Haugs analyse som hun presenterte på Legeforeningens ekstraordinære landsstyremøte i fjor vår (1997), tok utgangspunkt i den største Health Maintenance Organisation i USA, Kaiser Permanente i California. Kaiser tilbyr helsetjenester til 7,5 millioner mennesker med en samlet lege-bemanning på 9 000. Haug mente derfor at det er en drøy påstand å snakke om en legemangel her hjemme med 14 000 offentlige sykehusleger for vel 4 millioner innbyggere.
Men hvis legemangel ikke er det grunnleggende problemet i det offentlige helsevesen, hva er det da? Presidenten i Den svenske Legeforeningen gir oss svaret i sin kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter (24. desember 1995: «Sverige har for mange leger»: «Det grunnleggende problemet i den offentlige helsesektoren i Sverige er den plan-økonomiske styringsmodellen». Den svenske legepresidenten skriver videre: «Helsevesenet tilhører den plan-økonomiske delen av vår økonomi. Det er meget betegnende at det er akkurat her problemene finnes. Ingen klager over at vi har for få telefoner eller biler. Alle innser at folks etterspørsel bestemmer hvor mye av disse tingene som må produseres og at produksjonen må skje basert på en effektiv internasjonal konkurranse.Helsevesenet har selvsagt sine spesielle karakteristika, men samtidig er helsesektoren en høyteknologisk bransje som må organiseres på en effektiv måte»
Anders Milton konkludere med at grunnleggende økonomiske regler og rasjonelle styringsformer må slå gjennom i helsevesenet og anbefaler en videreutvikling av den nye svenske helse-modellen hvor man har satset på anbud og konkurranse og hvor man har skilt helse-produsent fra helse-kjøper. Dette er en modell svenske fylkeskommuner har adoptert fra England. Den prøves nå ut i andre land som tidligere har satset på en offentlig helse-produksjon. Norge er med andre ord mere eller mindre alene om å forsvare sin monopolistiske helse-modell og har så langt ikke villet prøve ut mer markedsorienterte alternativer som Sverige.
Hva skyldes så den manglende vilje til å effektivisere norsk helsevesen ved konkurranse-utsetting? Endrings-vegring kan selvsagt være ideologisk betinget. Men det kan like godt skyldes mangel på interesse for å søke nye løsninger eller sterkere interesse-gruppers ønske om status quo?
Lektor i statsvitenskap ved universitetet i Aarhus, Peter Munk Christiansen, mener at man isteden for en ideologisk forklaring bør se på hvem som taper og vinner ved konkurranse-utsetting av helsetjenester. I et intervju i tidsskriftet for den danske legeforeningen (6.10.1997) uttaler han: «Forutsetningen for konkurranse-utsetting eller privatisering er selvsagt at resultatet blir bedre og / eller billigere. Vinnerne vil derfor være både skattebetalerne og pasientene. Taperne er politikerne som faktisk har en meget sterk preferanse for en hierarkisk organisasjon. De elsker å bestemme. Taperne er også offentlige ansatte leger og sykepleiere og deres fagorganisasjoner. Der er det ikke mange som ønsker større forandringer. Da vil de bli utsatt for en reell konkurranse og må kanskje gi opp vel-ervervede rettigheter.»
Husker ikke om jeg har kommentert før, men to the point. Du skriver godt