Erna og Siv har ingen styring med vårt vekstkåte byråkrativelde. De klarer ikke å knekke «byråkrati-koden». Dette til tross for at teorien om «Public Choice» fikk Nobelprisen i økonomi allerede for 30 år siden. Hvor er du, «Jern-Erna»?
I følge Aftenposten (8.3.2016) betaler finansminister Siv Jensen nå lønn til 7 988 flere statsansatte enn sin Ap-forgjenger, Sigbjørn Johnsen. Av disse er 1 539 nye byråkratiårsverk i departementer og direktorater. Men finansminister, Siv Jensen, fortviler ikke.
«Vi har fortsatt en vei å gå, men noen av de reformene vi står oppe i kan utløse en endring i disse tallene fremover, ikke minst gjelder det avbyråkratiseringsreformen, sier Siv Jensen.
Sivs svar er mer enn tragisk. Bare det at en FrP-Høyre-regjering lar det offentlige byråkratiet utrede sin egen «avbyråkratisering», viser at både statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen sitter dypt i byråkrati-klisteret. De har ikke forstått at regjering må ha nye premiss-leverandører. Det finnes ekspertise utenfor det etablerte forvaltningshierarkiet. Men dagene og årene går.
Public Choice
Det er eksempelvis 30 år siden den amerikanske professoren, James Buchanan, fikk Nobelprisen i økonomi for sin teori om «Public-Choice» som forklarer oss hvorfor det offentlige byråkratiet vokser. Hans teori avslører at det er selve insentivstrukturen eller belønningssystemet i den offentlige forvaltningen som er problemet.
Public Choice-økonomene mener ikke at det nødvendigvis er galt å ha en stor offentlig sektor, men de har analysert den kollektive beslutningsprosessen som fører til dens vekst. Målet var å finne ut om de «kollektive valg» gjenspeiler innbyggernes behov og om de fører til det samfunnsøkonomisk beste resultatet.
James Buchanan ville finne ut hvordan de politiske / offentlige valg fattes ved å analysere hva som påvirker politikere og offentlige ansattes valg av løsninger. Han spør om politikere og offentlige ansatte styres av andre motiver enn eiere og ansatte ved private bedrifter. Han setter spørsmålstegn ved troen på at politikere og offentlig ansatte ledes av ”edlere” motiver enn andre fordi de skulle styres av en slags overordnet målsetning om å jobbe for ”allmennhetens beste”.
Egenmaksimering
Public Choice tar utgangspunkt i at alle mennesker – enten de jobber i privat eller offentlig sektor – styres av et naturlig og genuint ønske om å bedre sine egne kår. Deres forskning viser at det som gjør at disse to gruppenes valg av løsninger og arbeidsmetoder kan være forskjellig, er at de jobber under ulike insentivstrukturer. Public Choice viser med andre ord at folks egenmaksimering – ønske om høyere lønn og anseelse – oppnås på forskjellig vis i offentlige og privat sektor.
Det at folk flest vil bedre egne kår, er ikke galt. Det er helt naturlig og helt legitimt at alle vil bedre egne kår for seg og sin familie. Men konsekvensene for samfunnet blir ikke de samme fordi belønningssystemene fungerer forskjellig i offentlig og privat sektor.
Generelt sett skyldes dette at ansatte i en privat bedrift fremmer sine personlige interesser ved at bedriften produserer bedre og billigere varer eller tjenester. Deres arbeidsinnsats innrettes derfor på å oppnå en effektiv drift. Offentlig ansatte eller byråkrater derimot bedrer egne lønns- og karrieremuligheter ved å øke arbeidsoppgavene i sin avdeling eller etat. De vil derfor være langt mer opptatt av å øke etatens arbeidsoppgaver enn å effektivisere eller redusere dem.
Paradoksalt
Dette viser at det er selve belønningssystemet i den offentlige forvaltningen som gir grobunn for offentlig vekst. Dette gir det – for noen – paradoksale resultat at det er i privat sektor at de individuelle handlinger har størst sjanse for å sammenfalle med allmennhetenes beste. Alt i alt viser Public Choice at private konkurranseutsatte bedrifter gir den beste utnyttelsen av samfunnets ressurser.
Det er derfor tankevekkende at teoriene til Public Choice – som fikk Nobelprisen i økonomi i 1986 – over hodet ikke reflekteres i den offentlige debatten. Spørsmålet er om trangere økonomiske tider nå vil tvinge frem en helt nødvendige politisk snuoperasjon i både stats- og kommuneadministrasjon?
Byråkrati-klister
Ja, for det er ikke bare regjeringen som sitter i byråkrati-klisteret. Veksten i kommunale og fylkeskommunale administrasjoner har også eksplodert.
Min egen hjemkommune, Hamar, er så visst ikke den eneste kommunen i landet hvor gigantiske offentlige kontorbygg, rådhus og kulturhus har skutt i været som paddehatter de senere årene. Ordførere i landets kommuner generelt har latt byråkratihumla suse. Kommuneadministrasjonene har bare est ut.
Så det vi trenger er ikke flere byråkratiske utredninger. Det vi trenger er en «reform-tørke». Erna og Siv må nå skrelle vekk – ikke øke – de mange lag av ørkesløse «kontor-rotter» vi allerede har alt for mange av i offentlige administrasjoner og vesener som helsevesenet, skolevesenet, samferdselsvesenet osv.
