Private sykehus takker nei til helseminister Bent Høies statsdirigerte lavpristilbud i «Fritt behandlingsvalg». Mens Høie skviser private på pris, aksepterer han skyhøye operasjonstakster på offentlig sykehus og godtar milliardsløsing. Systemet styrer seg selv og Solbergregjeringen lar det skje.
– Det er ingen grunn til å betale for mye for pasientbehandling, sier helseminister Bent Høie etter at de største private helseaktørene, Aleris og Volvat, sa nei til å delta i «Fritt behandlingsvalg». Grunnen til avslaget var imidlertid at de statsdikterte prisene ikke er regningssvarende.
– De fleste prisene ligger på halvparten av laveste anbudspris, sier Aleris-sjef Grethe Aasved mens Volvat-sjef, Christian Loennecken, mener prisene ikke engang dekker materiell-kostnader og lønn.
De private må selvsagt ta med alle sine utgifter når de beregner sine priser. De må drive lønnsomt. Men det må ikke offentlige sykehus. De kan sløse med milliarder og likevel få betalt mye mer enn private. For er det noen, herr helseminister, som «blir betalt for mye», så er det de offentlige sykehusene.
Fått sparken
I Aftenposten (28.12.2015) kunne vi lese at “Oslo-sykehus har brukt nær én milliard på å leie lokaler og har selv 45.000 m² stående tomt i byen.» Noen bygg har stått tomme i fem år. Et av de tomme sykehusbyggene – på 11 etasjer på Sinsen – er vurdert brukt til journallager, men er ikke sterkt nok til det, sier direktør Geir Teigstad ved «Oslo sykehusdrift» og skylder på manglende vedlikehold gjennom mange år. Men hvem har skylden for det, da?
Slike direktører ville umiddelbart ha fått sparken ved private sykehus. En av forklaringene på at private sykehus kan drive langt rimeligere enn offentlige, er at de har sjefer som må drive økonomisk forsvarlig. De kan derfor heller ikke la seg skvise på pris.
Hva gjør så Høyres helseministeren? Lar han sin prestisjereform stå eller falle på et statlig prisdiktat uten basis i reelle kostnader? Det vet vi ikke. Men han har bedt Helsedirektoratet se på prisene på nytt og lar assisterende helsedirektør Olav Slåttebrekke innkalle arbeidsgiver-organisasjonene Virke og Spekter til konsultasjonsmøte.
– Vi må være sikre på at prisene er for lave, før vi kan sette dem opp, sier Slåttebrekke. Dette er vårt forvaltningsstyrte helsevesen i et nøtteskall. Nøysomhet og lønnsomhet er avgjørende for private bedrifter, men ikke for monopolbedrifter. Staten verner dem mot konkurs.
Total fiasko
Hele dette helse-pris-sirkuset viser bedre enn noe annet at Høyres helseminister ikke fører noen annen helsepolitikk enn sine forgjengere fra Arbeiderpartiet. Prisregulerende markedsmekanismer settes ut av spill. «Fritt behandlingsvalg» som kunne ha blitt en kjempesuksess, blir derfor en total fiasko.
Pasientene kan ikke velge fritt mellom behandlingsleverandører som konkurrerer på like vilkår. Offentlige sykehus særbehandles fortsatt. Pasientene lider i lange køer og skattebetalerne belastes med unødige ekstrakostnader. I 2013 viste Riksrevisjonen at operasjoner ved offentlige sykehus er dobbelt så dyre som private.
Statsministeren skryter av at helsekøene er blitt kortere. Men sannheten er at langt over to hundre tusen pasienter står i kø og Solbergregjeringen har ikke kommet et eneste skritt på veien med reelle strukturelle endringer og lovnad om mere privat behandling.
Skviser private
Regjeringen har tvert i mot vist at den stenger de private aktørene ute fra «Fritt behandlingsvalg». Etter mer enn to års byråkratisk lek med tall og prissjonglering, ser vi at regjeringens løfte om å bruke mere private aktører bare er en bløff.
Fritt behandlingsvalg er en flopp og løfte om mer bruk av private avtalespesialister er også i det blå. Vi har fremdeles et rådyrt offentlig helsevesen med helsedirektører som sløser med milliarder. Dette skjer i en tid hvor regjeringen vet at landet vårt vil preges av økonomisk strammere tider.
Helsesektoren kan ikke lenger unntas reelle effektiviseringsgrep. Helse-monopolet må utfordres. En helt nødvendig konkurranseutsetting for å få en bærekraftig spesialisthelsetjeneste er en av regjeringens største utfordringer.
Helseministerens priskrig mot private sykehus tyder på at han enda ikke har skjønt hva det hele dreier seg om.
Dette er den først stemmen utenfor de private som beskriver og varsler dette. Vi innenfor har strevd med dette i mange år, men den er ikke blitt hørt. Med køer og nå raskt økende mangel på personellressurser (pleiere og legespesialister), kommer man ikke utenom et tett samarbeid offentlig/privat for å forhindre morgendagens helsekatastrofe. Ingen andre enn vår helsepolitiske ledelse kan organisere dette. Men de må ikke ta livet av oss i mellomtiden.