For mindre enn 30 år siden var store deler av vårt norske samfunn gjennomregulert og dominert av statlige monopol. I dag er det vanskelig å forstå at det kun var staten som kunne tilby telefoni, tv, radio og utenriksflyvninger. Vi tar det for gitt at vi nå kan velge den beste og mest effektive tilbyder innen disse områdene. Men i helsevesenet er det fortsatt mye ugjort.
På midten av 1980-tallet var det imidlertid også en gryende debatt om mulighetene for et mer fristilt helsevesen. Vi var vitne til de første etableringen av private klinikker i både Sverige og Norge. I tillegg viste forsikringsselskapene for alvor interesse for privat helseforsikring.
I 1986 skrev jeg debattheftet ”Fristilling av helsetjenester” i kvartaltidsskriftet om økonomi og politikk ”Kort & Godt” utgitt av Libertas. Her nevnte jeg eksempler på at flere leger brøt ut av det offentlige helsemonopolet og etablerte sine egne gründervirksomheter. Da hadde helsekøene passert 100 000 pasienter.
I 2013 er det nå 281 000 i helsekø, men noen avvikling av helsemonopolet er fortsatt i det blå og temaet er mer aktuelt enn noen sinne. Derfor har jeg valgt å legge ut debattheftet her på min ny-etablerte blogg www.helsekøen.no.
Den første
Først ute var Joachim Santesson i Stockholm. Han etablerte City-akuten i 1983 som ble en foregangsmodell for blant annet lege Jens Moes etablering av ”Ring Medisinske Senter” i Oslo i 1985. Selv mente Joachim Santesson den gangen at debatten ikke burde dreie seg om privat kontra offentlig helsetjeneste, men om hvordan helseproduksjonen burde organiseres.
Jeg besøkte City-akuten og intervjuet Santesson som viste meg sin lille og meget effektive klinikk. City-akuten var organisert helt annerledes enn de store offentlige sykehusene med sine store laboratorier, røntgen- og operasjonsavdelinger spredt rundt med egne ventetider og egne bestillingstider. City-akuten derimot hadde røntgen, lab, kirurgiske og medisinske avdelinger sentrert rundt en resepsjon.
City-akuten behandlet den gangen 70 000 pasienter med en gjennomsnittelig ventetid på ½ time til en gjennomsnittelig kostnad pr pasient på kr 170, mens tilsvarende kostnad på en offentlig poliklinikk var kr 470.
Ny modell
I mitt hefte ”Fristilling av helsetjenester” nevner jeg mange flere eksempler på private etableringer og etableringsplaner innen helsesektoren både i Norge, Sverige og andre land. Jeg skriver også om hvordan en fristilt helsemodell ville kunne utvikles.
Fristillingsmodellen kan omfatte to graderinger; enten delvis fristilling fra den offentlige fjernstyringen ved at produksjonsenhetene har egenansvar for drift og økonomi inn under en offentlig myndighet eller en full fristilling hvor hver enhet styres av private eiere. Fristillingen kan omfatte deler av sykehussektoren, hele produksjonsenheter og finansiering og forsikring.
Det avgjørende for valg av ny helsemodell som omfatter produksjon, forsikring og finansiering, må være hvilken organisasjonsstruktur som best utnytter råvarene; nemlig arbeidskraft og kapital.
I løpet av de 27 årene som er gått siden publikasjonen av ”Fristilling av helsetjenester” har ingen politiske partier begynt forberedelsene til noen form for fristilling av helsesektoren og myndighetene begrenser bruk av private helsetilbydere til tross for at helsekøene nå har nådd 281 000.
