Kan vår finansminister lære noe av Milton Friedman?

Kan Super-JENS gi sin stab i Finansdepartementet et lynkurs i Public Choice-teorien og innføre en ny incentiv-struktur i offentlig sektor som jeg skrev om da jeg intervjuet Milton Friedman i Morgenbladet i 1992?  Friedman sa den gangen at Vesten enda ikke hadde lært sosialisme-leksen etter murens fall.

Kan det tenkes at sosialisme-støvet fortsatt finnes i veggene i det gamle finansminister-kontoret ditt, Jens?  Kanskje det også burde luftes litt i de gamle skapene i ditt eget Arbeiderparti?

Redaktør Anne Beth Moslet          www.helsekøen.no         6.3.2025

Da jeg sluttet som første kvinnelige nestleder i Fremskrittspartiet i 1987, ble jeg selvsagt intervjuet i partiavisen, Fremskritt, om hvorfor jeg ikke tok gjenvalg etter bare to år. Jeg begrunnet min avgjørelse med at jeg ønsket å konsentrere meg mere om politikkens innhold enn partipolitisk arbeid. På neste spørsmål om denne avgjørelsen ville bety at jeg brøt med Fremskrittspartiets idégrunnlag, var mitt svar «på ingen måte».  Jeg bekreftet der og da at jeg fortsatt ville kjempe for de liberale frihets-ideer og markedsøkonomiske alternativer i norsk politikk.

Jeg utdypet dette den gangen med at jeg blir ved min «lest» fordi jeg ser det som en utfordring å bringe til torgs noe av det banebrytende markedsøkonomiske forskningsarbeidet som i flere år har pågått i blant annet USA og England og som jeg allerede hadde skrevet om i mitt første økonomiske og politiske  kvartalsskrift:  «Ideologisk utfordring» i NR 40/1984, i Libertas-serien «Kort&Godt». 

«Noen av disse studiene som blant annet er utført av nobelprisvinner i økonomi, James Buchanan, har vært med på å legge grunnlaget for den kursendringen vi nå ser i USA og England. Skal vi få til noen gjennomgripende endringer også i vår gjennomregulerte formynderstat, må disse verdifulle forskningsresultatene bringes inn i norsk politisk debatt, svarte jeg i mitt avskjeds-intervju før jeg dro på studietur til USA i februar 1987. Deretter fulgte mine år som politisk redaktør i Morgenbladet hvor jeg her gjengir mitt intervju med Milton Friedman fra en konferanse i Canada som burde være midt i blinken for vår fungerende finansminister, Jens Stoltenberg, og hans stab.

Bør Super-Jens lytte til Milton Friedman?

I 1992 intervjuet jeg nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman, på et møte i den eksklusive Mont Pelerin Society. Friedman hadde den gangen et meget godt råd til politikerne i Vesten – ikke minst inkludert Norge. Dette ble publisert i Morgenbladet den 12. september 1992 og gjengis her i sin helhet da det er like aktuelt i dag som den gangen å minne regjeringen om at den enda ikke helt har forstått at sosialismen er et feilspor.

VANCOUVER (Morgenbladet) Nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman mener vestlige politikere enda ikke har lært at sosialismen er et feilspor. Mens sosialismen avvikles i løst, fortsetter den i vest. Friedman mener den politiske struktur i Vesten må  endres og setter sin lit til den økende frustrasjon blant velgerne overfor politikernes ekspansjonisme. 

Den store feilen med de vestlige nasjoner er at de ikke tar lærdom av sosialismens kollaps i øst.  Vestlige regjeringer bør redusere sin intervensjonistiske politikk og kutte skatter og avgifter. Men de styrer fortsatt i motsatt retning, sier den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman til Morgenbladet.

• Jeg har ikke noen spesielle kunnskaper om Norge, men USA er i dag mere enn femti prosent sosialistisk når det gjelder hvor stor andel av våre ressurser som kontrolleres av staten. Heldigvis er sosialismen så lite effektiv at den ikke kontrollerer femti prosent av våre liv og heldigvis blir mesteparten skudslet bort, sier Friedman.

—Men er det ikke skummelt at det offentlige sløser med ressursene?

• Folk bekymrer seg over offentlig sløsing. Men det gjør ikke jeg. Jeg fryser på ryggen når jeg tenker på hva som ville skje med friheten i dette landet dersom regjeringen var effektiv når det gjaldt å bruke våre penger.
• Det som faktisk imponerer meg er at vår private sektor har klart å frembringe en levestandard som misunnes av resten av verden på grunnlag av bare halvparten av de ressurser som er tilgjengelig, sier Friedman og mener at de problemer som møter oss i USA og enda mer i Norge, stammer alle fra for mye sosialisme.
• Ta bare utdannelses-systemet. Kostnadene pr elev i grunnskolen er tre ganger så høye nå som for tredve år siden. Likevel viser resultatene at kunnskapsnivået er synkende. 
• Utdannelsen er det største sosialistiske eksperimentet i USA etter det militære. Men hvorfor skulle vi være bedre i sosialisme enn russerne? Faktisk burde de være bedre – de har hatt mere praksis.

• Men er det ikke grunn til å tro at sosialismen vil svekke sin stilling også her i vest etter kommunismens kollaps i øst?
• Kommunismens kollaps gir grunn til glede. Men det førte til mye selvros i vest. Det medførte en form for selvtilfredshet. Alle kunne slå seg på brystet og si – se hvor flinke vi er. Men vi glemte at mens Russland hadde hundre prosent sosialisme, så har vi fortsatt femti prosent sosialisme. Vesten har enda ikke lært leksen som de lærte i øst, nemlig at hvis regjeringen går ut over sine primære funksjoner så ødelegger det den personlige og økonomiske friheten.
• Betyr det at du er pessimistisk med hensyn til fremtiden?
• Nei, jeg er optimist på lang sikt. Jeg mener at USA er en enestående nasjon og at problemene i Vesten ikke skyldes folk i og for seg. Problemene skyldes vår styringsstruktur, sier Friedman og støtter seg til Public Choice-teorien til den amerikanske Nobelprisvinner i økonomi (1986), James Buchanan.

Det frie markedet

-Vesten blir vanstyrt. Men det er ikke på grunn av dårlige motiver eller dårlige mennesker. Menneskene som er i regjeringen er de samme typer mennesker som utenfor. Vi er på vidvanke dersom vi tror at vi kan korrigere dagens problemer ved å velge de «riktige» mennesker inn i de styrende organer. Vi kan velge de riktige menneskene, men de kan likevel gjøre de gale tingene.

• Poenget er at de i sine politiske liv og vi i våre private, alle er styrt av de samme motiver, nemlig å bedre forholdene for oss selv. 
• Er det en ting du kan stole på når det gjelder alle mennesker, så er det at alle er styrt av de samme motiver, nemlig å bedre forholdene for oss selv. Er det en ting du kan stole på, så er det at alle vil sette sine egne interesser foran dine. Dette gjelder både for oss i privatlivet og for politikere i styrende organer.  Forskjellen mellom de to er ikke nedfelt i hver enkelt person. Det ligger i intensivene.

I det private markedet – så lenge det er snakk om et fritt privat marked – kan den ene part tjene på en handel dersom den annen part også får fordeler. Det finnes med andre ord ingen måte den ene kan tilfredsstille sine behov på bekostning av andre.

Det politiske markedet

I det politiske markedet er det annerledes. Hvis du starter et prosjekt som er en fiasko på det private markedet, kan du bare fortsette ved å grave dypere i din egen lomme. Men på det politiske markedet er det andre vilkår. 

Dersom et offentlig prosjekt feiler, er forklaringen ikke at produktet ikke er godt nok, men at det ikke ble investert nok penger. Men de offentlige ansatte som er engasjert i det mislykkede prosjektet, behøver ikke bruke sine egne penger for å fortsette prosjektet. Hvis de har nok innflytelse, kan de øke pengene til sine prosjekter på skattebetalernes bekostning. Resultatet er at private prosjekter som feiler stenges, mens offentlige prosjekter som er en fiasko, utvides og videreføres for skattebetalernes regning. 

Den eneste måten man kan forandre dette på, er å endre den politiske incitament-strukturen i offentlige sektor og redusere myndighetenes makt.  Politikerne har enda ikke lært leksen, men folket begynner å lære leksen også i Vesten. Det mest lovende signalene for fremtiden, er at det er en sterk opinion mot offentlig ekspansjon og sløsing med skattebetalernes penger, sier Milton Friedman.