Deler av gamle kommunist-Jugoslavia bruker nå kapitalistiske metoder for å nå vestens levestandard på flere områder. På e-helse slår både Makedonia og Serbia oss i effektivitet ved å kutte helsekøene med sin nye nasjonale e-pasientjournal og legenes effektive e-booking.
Da Christine Bergland forlot sin stilling som direktør i Direktoratet for E.helse i november i fjor, uttalte hun i en pressemelding at tiden var inne for å la andre overta ledelsen. Hun gikk – eller måtte gå – etter hardnakket å ha forsvart den digitale pasientjournalen, Akson, til svimlende 22 milliarder kroner med ferdigstillelse i 2040.
I en tid hvor det meste av varer og tjenester kan bestilles på nettet og leveres på sekunder eller dager, skulle vi etter Berglands plan vente på en nasjonal e-løsning til 22 milliarder kroner i 20 år. Hvordan er det mulig at selveste E-direktoratet har en ledelse som er så totalt ukjent med enklere IT-løsninger fra dagens virkelighet? Hvorfor i all verden dro Bergland på studieturer til eksempelvis England hvor rådyre, gammeldagse og byråkratiske E-løsninger i NHS var en total fiasko
Hvorfor leste hun ikke de årlige rapportene fra Europe Health Consumer Index som har fulgt utviklingen på medisinske parameter i 36 land i 15 år når det gjelder både behandling og tilgjengelighet. Da ville Bergland ha oppdaget at lille Nord-Makedonia var på listetoppen for best tilgjengelighet i 2014. De hadde avskaffet helsekøene. Hvordan var dette mulig å få til i denne fattige delen av det tidligere kommunistiske Jugoslavia når det synes helt umulig i et av verdens rikeste land?
Den svenske direktøren for EHCI, professor Arne Bjørnberg, som har fulgt utviklingen i helsesektoren i Europa siden 2005, sier at det som skjedde i helsevesenet i Makedonia og Serbia var et fantastisk paradigmeskifte. Legene der gikk ganske enkelt direkte over fra å sende skriftlige pasienthenvisninger til sykehus og spesialister til å bruke elektronisk booking.
Den unge dynamiske Helseministeren i Nord-Makedonia, Nikola Todorov, sammenkalte en gruppe dyktige IT-folk sommeren 2011 og ga dem ett klart oppdrag – en kommando i gammel kommunistisk stil de kjente fra før og visste å adlyde – om å innføre et elektronisk bookingsystem i helsevesenet innen 1. Juli 2013.
Det nye systemet ga fastlegene en fullstendig oversikt over alle ledige timer til alle typer behandling og røntgendiagnostikk hos spesialister både på sykehus og i spesialistpraksis innen somatikk og psykiatri. Det skulle med andre ord ikke være vanskeligere for en allmennlege å booke en time for sine pasienter enn å booke en flybillett.
Det australske selskapet SORSIX leverte løsningen for et komplett elektronisk pasientjournal-system som kunne integreres i hele spesialisthelsetjenestens eksisterende datasystemer. Dette ble installert i løpet av seks måneder. Resultatet var at lille Nord-Makedonia innen kort tid avskaffet helsekøene og toppet den årlige Europeiske Health Consumer Index (EHCI) for pasient-tilgjengelighet i 2014.
«Det nye systemet ga fastlegene en fullstendig oversikt.»
Det at storebror Serbia – med syv millioner mennesker – kom på jumboplass i EHCI samme år, ble for mye å svelge for helseminister Zlatibor Loncar som prompte inviterte den svenske direktøren for EHCI. Arne Bjørnberg, til et helseseminar i hovedstaden Beograd.
Der kunne professor Bjørnberg fortelle om hvilken elektronisk løsning Nord-Makedonia hadde innført. På direkte spørsmål om hva Zlatibor konkret kunne gjøre, svarte Bjørnberg at han bare kunne dra til Makedonias hovedstad, Skopje, og rekvirere en lisens for samme system.
Resultatet var at Serbia kopierte Nord-Makedonia. Med et noe større og mer tungrodd byråkrati ble køene betraktelig redusert også der til en brøkdel av prisen for det norske Akson-prosjektet.
Historien om den elektroniske suksessen i helsesektoren i de to tidligere kommunistlandene viser at det overhodet ikke finnes noen grunn til at den nye lederen i vårt hjemlige E-direktorat, Karl Vestli bør vente med å ta kontakt med andre land eller rådgivere enn de Christine Bergland hadde på listen før sin brå avgang.
Prisen for norske skattebetalere for den samme digitale løsningen som i Serbia og Makedonia inkludert pasientjournal og elektronisk booking vil kunne koste den norske stat 280 millioner kroner og bli installert i løpet av seks måneder i stedet for ferdigstilt på 20 år til en prislapp på 22 milliarder.
Hvordan er det mulig at våre helsemyndigheter kan unnlate å legge Akson ut på anbud for å finne alternative løsninger som kan spare staten for over 21 milliarder
Hvordan kunne det også skje at en Stortingshøring om landets Akson-skandale plutselig ble avlyst uten noen grunn eller noe offisielt vedtak. Hvor er det norske demokratiet på vei når en av våre offentlige etater bare kan svikte pasientene og kaste bort over 20 helsemilliarder på denne måten?
I etterkant av NAV-skandalen hvor norsk lov ble brutt på kryss og tvers, er det på tide å sette spørsmålstegn ved hvor Norge er på vei.
Bravo! Hvem når du? Og hvor mange offentlige sektorer trenger å lære av andre enn seg selv? Via Klimarealistene ser jeg at vettugt klimastoff får plass i store lokalaviser. Har du en strategi for å komme inn bakveien? Snakkes!