Det blåser friskere enn noen gang i helsedebatten siden tidligere helseminister Tønnes reform. Mye skyldes at vi har en helseminister som har abdisert og overlatt arenaen til sykehuspamper og andre kamphaner. Hvem som trekker det lengste strået er det for tidlig å si, men med kun ett år igjen av stortingsperioden har Bent Høie lite å vise til bortsett fra fagre ord og valgløfter om fritt behandlingsvalg (ikke gjennomført) og økt bruk av spesialister utenfor sykehus (ikke gjennomført).
Som en av Norges mest visjonære og handlekraftige helseministere, har Tore Tønnes ord fortsatt stor verdi. Han så ingen motsetning mellom effektivitet og høy kvalitet på behandling og, i motsetning til sine etterfølgere både i Arbeiderparti- og borgerlige regjeringer, hadde han ingen ideologiske eller praktiske motforestillinger til at private skulle kunne tilby sine tjenester på like vilkår
Det offentlige helsevesenet i Norge kjøper allerede inn varer og tjenester fra private for mer enn 40 milliarder kroner. Dette betyr at offentlige innkjøpsordninger og anbudsrunder er velfungerende og vil kunne regulere innkjøp av behandlingstjenester i henhold til høy fastsatt standard. Likeså har vi solid lovgivning (regnskap, konkurranse, arbeidsmiljø) som regulerer private virksomheter og sikrer innbyggerne mot overtramp.
Mye av dette ble i sin tid også tatt opp i debatten den gang, og jeg har gleden av å gjengi Tønnes visjon om “veien videre” fra et seminar i 2001, opprinnelig publisert i tidsskriftet Legekunsten, hvor også Jon Magnussen og Paul Hellandsvik deltok i panelet:
LEGEKUNSTEN NR 1/2002:
Helsekøene må vekk på ett år
Som helseminister ga Tore Tønne aldri noe klart svar på når helsekøene burde være avviklet. Som eksminister på et Sintef-seminar i desember i 2001, var han krystallklar.
– Helsekøene må avvikles innen ett år og motkreftene må møtes med momentan tilpasning, sa Tønne og understreket at han aldri hadde hatt prinsipielle motforestillinger mot at private aktører kan tilby sine tjenester på like vilkår.
– Det samlede helsetilbudet må brukes. At det ikke er gjort, er en sak for Økokrim, sa en opplagt ekshelseminister i en meget frisk debatt på et Sintefseminar om ”Staten tar over sykehusene – hvorfor og hva kan vi forvente oss” i Oslo 4. desember 2001.
– Det eneste som virker er å sørge for at det finnes alternativer. Pasientene må merke at de kommer på operasjonsbordet raskere. En merkbar bedring av tilgjengeligheten må skje raskt. Ventetiden må vekk og den må vekk, fort. Den må vekk i løpet av ett år. Klarer vi ikke det, må vi bruke utlandet. Dette sier jeg fordi det ikke er forsvarbart å la folk vente på nødvendig behandling, sa Tønne som også slo hardt tilbake på de som mente effektivitetsjaget går ut over kvaliteten.
– Jeg er ikke enig med dem som mener at effektivitet kan gå på beskostning av kvalitet. Snarere tvert i mot. De som opererer tre hofter pr dag, har bedre kvalitet enn de som opererer en hofte pr dag, sa Tønne som fikk mange spørsmål fra den fullsatte salen av inviterte sykehusleger, helsebyråkrater og politikere.
Motkreftene
– Hvordan er det mulig å avskaffe ventetiden i løpet av ett budsjettår på et sykehus hvor man har 64 verneombud som har som hovedoppgave å bremse utviklingen? var et av spørsmålene.
– Momentan tilpasning er vanskelig. Men hvis alternativet er å ikke få til noe, får man ta utfordringen. Det er mulig det må til en liten kulturrevolusjon, men hva er alternativet? Jeg skulle gjerne skrive en bok om motkrefter. Det eneste man har i forhold til motkreftene, er tempo i omstillingsprosessen. Sier man nei til endringer, er man tilbake til status quo, sa Tønne og sammenlignet en slik holdning med å gå inn for en gradvis overgang til høyrekjøring.
– Fiksjonen om at bare man bevilger mer penger til helsesektoren, så løser vi køproblemene, er en illusjon. Det er de som er mest effektive som får til mest – dette gjelder også innenfor medisinen.
På spørsmål fra salen om det ikke ville være en god løsning å gi private helsetilbydere DRG-refusjon på linje med sykehusenes poliklinikker, svarte Tønne at han aldri hadde hatt noen prinsipiell og praktisk motforestilling til at private aktører skulle kunne tilby sine tjenester på like vilkår.
Private skal med
– Jeg gjorde ikke noe annet enn å godkjenne søknader fra private sykehus. Jeg hadde ingen søknader som ikke ble behandlet. Jeg har ikke noe imot at private helseleverandører tilbyr sine tjenester. Jeg har ikke helt skjønt den nye regjeringen som nå lanserer at de skal åpne for mer privat helsevirksomhet. Dette gjorde vi i min tid.
– Forskjellen er at det var fylkeskommunen som var kjøpere. Nå er det de regionale helseforetakene. Det er fritt frem for de regionale helseforetakene å inngå avtaler med private tilbydere. Jeg forstår ikke hvilke hindringer som skal stå i veien for det. Det finnes ingen prinsipielle motforestillinger mot at henvisende leger ikke skal kunne henvise til private, sa Tønne og fikk oppfølging av Sintef Unimed’s forskningssjef, Jon Magnussen, som mente at det må være knakende likegyldig om det er offentlige eller private tilbydere som utfører tjenestene for de regionale helseforetakene.
Jon Magnussen
– Det å drive helseproduksjon er det nå tillatt å si – og gudskjelov for det. Men helseproduksjon drives ikke bare på sykehus. Vi har 700 – 800 avtalespesialister som gjør mye av den samme polikliniske virksomheten som på sykehus. Dette må også harmoniseres. Avtalespesialistene må få samme betaling og disse utfordringene må ivaretas. Staten må vite hvilke regionale helseforetak og hvilke sykehus som er best. Vi må vite hvor mange pasienter som blir behandlet hvor, sa Magnussen.
På spørsmål fra salen om det var mulig å forestille seg at et sykehus kunne gå konkurs, svarte Magnussen at han trodde det ville være bare bra om et offentlig sykehus gikk konkurs fordi dette ville gjøre at den nødvendige omstillingsprosessen ville gå fortere.
Paul Hellandsvik
Administrerende direktør for Helse Midt-Norge og tidligere sjef i Sintef Unimed, Paul Hellandsvik, mente at sykehusene trenger konkurranse.
– Vi må lære oss å konkurrere. Vi må lage konkurranse mellom sykehusene og da må vi synliggjøre hva vi konkurrerer om. Det samme skjedde på Sintef Unimed. Vi måtte konkurrere om oppdrag og synliggjøre hva vi konkurrerte om. Kvalitetsmål er viktig i en slik sammenheng.
– I helsevesenet har vi dårlige mål på kvalitet. Dette er ikke noe vi kan kimse med. Poeng nummer en er at vi ikke kan unngå å sette kvalitetsmål. Vi har sett at konkurransen kommer i helsevesenet og vi må vite hva vi skal gjøre for å bli bedre, sa Hellandsvik og ble fulgt opp av Tore Tønne som mente at ambisjonene med den nye helsereformen kort og godt er å få mer helse for pengene.
Tore Tønne
– Spesialisthelsetjenesten vil fortsette å representere en veldig stor andel av den samlede offentlige ressursbruken og vil i hovedsak være et offentlig ansvar. Skulle man få en kraftig økning av den private spesialisthelsetjenesten, vil man få dette under ansvar av en offentlig finansiering, sa Tønne som ikke var det minste bekymret for økt privat deltagelse i helsesektoren.
