Kan politiske bøker om «system-endringer» vekkes til liv? I så fall kan boken til Stortingsrepresentant, Fridjof Frank Gundersen «Helse og politiske styringsmekanismer» fra 1989 være nyttig lesning for våre folkevalgte før Stortingsvalget i september. Den ble skrevet mens denne kjente FrP-politikeren også kalt «Fri og Frank på Tinget» var medlem av Stortingets helse- og sosialkomite (1981-85) og kunne kanskje være oppskriften for endelig å modernisere vårt helsevesen? Det at Norge er moden for et politisk hamskifte, har nådd internasjonal presse. Vi kalles «Den siste Sovjetstaten».
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Helsevesenet er et system helt uten hukommelse. Det er avskåret fra å lære av tidligere erfaringer. Dette skyldes først og fremst at byråkrater og politikere hele tiden skiftes ut. At tidligere erfaringer går tapt, fikk jeg mange bevis for da jeg skrev boken «Helse og politiske styringsmekanismer» (utgitt i 1989) sier stortingsrepresentant, Fritdjof Frank Gundersen, som var medlem av Stortingets helse- og sosialkomite fra 1981-1985.
«I 1970-årene forkastet Stortinget det gamle kur-pengesystemet og innførte rammefinansiering som tok bort et hvert incitament til effektiv ressurs-utnyttelse. Dette ble gjort uten å spørre hva som var bra med det gamle systemet», sa Fridtjof Frank Gundersen i mitt intervju med ham i tidsskriftet for Praktiserende Spesialisters Landsforening «Legekunsten» NR 3/2010 som jeg her nå publiserer utdrag fra.
«Norsk helsevesen lider av å være ensartet og styres fortsatt etter planøkonomiske prinsipper som for lengst har gått ut på dato. Slik var det i min tid i helse- og sosialkomiteen og slik er det fortsatt.
Når Stortinget ikke vil effektivisere vårt helsevesen etter vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper og ikke er villige til å betale det et ineffektivt helsevesen koster, må man smått om senn forstå at helsekøene bare blir lenger og lenger etter hvert som befolkningen blir eldre og teknologien medfører kostbarere inngrep, sier Gundersen og viser til at helsekøene bare har gått en vei siden han var medlem av Stortings helse- og sosialkomite.
I 1985 passerte det ufattelige tallet ett hundre tusen og i dag (2010) er det over 250 000 mennesker som venter på medisinsk behandling. Dette til tross for vakre ord og løfter i stortingsmeldinger og plandokumenter. Hvorfor denne unnfallenheten og underfinansieringen på et så vitalt område? Hvorfor vil man ikke betale hva det koster, spør Gundersen og gir selv svaret.
Det er en veldig forskjell på norske politikeres holdning til helsetjenester og andre sosiale ytelser som de dekker uten å blunke – krone for krone – basert på individuelle rettigheter. Jeg kan nevne uføretrygd, syketrygd og arbeidsledighetstrygd. Målestokken for slike rettigheter er rett og slett behovet.
Hva skyldes denne forskjellen?
Det skyldes etter min mening at dette gjelder vanligvis friske mennesker i arbeidsfør alder. De har individuelle rettigheter. Det har fagforeningene sørget for. Men når de samme menneskene blir syke eller pleietrengende og kanskje ikke lenger betaler fagforeningskontingent, har de ikke lenger slike rettigheter.
Neste spørsmål blir, hvorfor er det slik? Har det noen forklaring?
Ja, forklaringen er at mennesker i arbeidsfør alder skyver alder og død foran seg. De er først og fremst opptatt av å gi sitt aktuelle liv innhold gjennom god økonomi. Dette vet politikerne. De reflekterer på en måte det befolkningen tenker. Og da vet de også at de som er gamle og syke har mer enn nok med sine egne problemer. De har ikke overskudd til å tenke på politikken. Å øke bevilgningen til sykehusene, får derfor ikke flere velgere.
Men dette er en kynisk holdning?
Ja, men er det noen bedre forklaring? Faktum er at politikerne vil ha velgere som registrerer at de gjør noe for dem. De er ikke ute etter å pådra statsbudsjettet utgifter til mennesker som ikke registrerer dette. Se på lærerne og sykepleiernes kamp. Det registreres. Slik foregår det demokratiske systemet. Det er ikke alle som får like stor innflytelse.
Men ser ikke helsepersonell selv at selv at systemet begrenser deres muligheter på jobbmarkedet?
Jeg tror ikke de er vant til å tenke alternativt og fagorganisasjonene er ikke interessert i at de skal gjøre det. Snarer i tvert mot. De knuser et hvert tilløp til konkurranse og markedstilpasning i helsevesenet med slagord som «Ingen skal tjene penger på folks helse!»
Dette er den siste rest av det sosialistiske systemet som ble satt i verk på alle områder i Sovjetunionen. Grunnen til at systemet brøt sammen, var at det i lengden var umulig å fremme en effektiv ressursutnyttelse gjennom en sentralstyrt økonomi. Mangel på informasjon om priser som allokeringsveileder for ressursbruken førte til samme feildisponering og effektivitetsbrist i Sovjetunionen som vi i dag ser i norsk helsevesen, sier Fritdjof Frank Gundersen og minnes sine fire år i helse- og sosialkomiteen som behandlet den ene reformen etter den andre uten den minste kunnskap eller interesse for alternative løsninger.
Norsk helsevesen er et system helt uten hukommelse. Dette skyldes først og fremst at byråkrater og politikere hele tiden skiftes ut. At tidligere erfaringer går tapt, fikk jeg mange beviser for da jeg skrev boken «Helse og politiske styringsmekanismer» i 1989. Her tar jeg for meg reformer og lover som blir vedtatt det ene øyeblikk for å glemmes i det neste.
Noen realistisk evaluering eller erfaringsoppbygging finnes ikke. Jeg søkte blant annet å intervjue departementsfolk om det gamle kurpengesystemet. Men forgjeves. Ingen husket hvordan det fungerte. Når man da i tillegg ikke har alternativer og mangfold i helsevesenet som eksempelvis i Sveits, går man glipp av mye erfaringskompetanse.
Hvordan fungerer helsevesenet i Sveits?
I Sveits har man et helsevesen basert på ulike offentlige og private modeller side ved side. Der har man et helsevesen basert på et kantonalt selvstyre med både private og offentlige forsikringsmodeller. Det verste med norsk helsevesen er at hvis en markeds- eller alternativ løsning ikke passer for noen grupper eller landsdeler, så forkastes den. Mens i Sveits kan offentlige sykehus kjøpe behandling hos private sykehus og omvendt. Slik får de utnyttet hele kapasiteten. Alt er basert på et stykkprissystem.
Da Stortingets helse- og sosialkomite i min tid var på besøk i Sveits, fikk vi besøke et sykehus i Lausanne som ikke hadde en eneste fast ansatt lege. Spesialister som jobbet i privat praksis hadde derimot mulighet til å operere egne pasienter på sykehuset. Hvorfor jeg nevner dette med Sveits, er fordi dette er et land på størrelse med Norge som har et mangfold innen helsevesenet som vi kunne lære av. Mens norsk helsepolitikk er dogmatisk og sentralisert, er den sveitsiske pragmatisk og desentralisert slik at man kan lære av hverandre.
Men her hjemme har vi fortsatt en besettelse om at vi skal ha enhetlige løsninger. Passer en løsning ikke for kronikere, reumatikere eller Finnmark, kan vi ikke velge det, sier Fridtjof Frank Gundersen som i det siste kapittel i sin bok «Helse og politiske styringsmekanismer» skriver om at når vi er så rik på erfaringer med å styre helsesektoren ut fra den offentlige forvaltningsmodellen uten å lykkes, bør vi prøve det motsatte, nemlig å anse helsetjenester som en tjeneste som bør omsettes på markedet.»
FrP-politiker og forfatter, Fridtjof Frank Gundersen, var professor i rettsvitenskap ved Norges Handelshøyskole i Bergen og tok sin doktorgrad på avhandlingen om «Statlige handelsmonopoler og EF». Han er huskes også som «Fri og Frank på Tinget».
