Høyres politikk et basert på et «sterkt og uavhengig sivilsamfunn hvor staten ikke skal være til for alle, men for dem som trenger det mest». Helseministeren bør nå konsentrere seg om å hjelpe de mange som lider i helsekø i stedet for å bruke tiden på kreti og pleti.
Jeg har tidligere etterlyst helseministerens svar på når han har tenkt å innfri sitt løfte om «fritt behandlingsvalg» for de 250 000 som venter i helsekø. Foreløpig har han sagt at private helsetilbud bare vil omfatte 1 900 rus- og psykiatripasienter. Dette skal startes opp i 2015.
Helseminister Bent Høie bruker altså nesten halve Solbergregjeringens første år i posisjon før han våger å starte opp et bitte lite prøveprosjekt med «fritt behandlingsvalg». Dette er ikke handlekraft, Høie. Dette stemmer heller ikke med din sykehustale i januar hvor du sa «Norge skal merke at vi har fått en ny regjering».
Mange med meg lurer nå for alvor på hva Bent Høie egentlig bruker tiden sin til. Så langt har vi fått inntrykk av at han har brukt mesteparten til å prate om «legers reservasjonsrett». Først til å forsvare sitt forslag om reservasjonsretten for fastleger når det gjelder videre henvisning til abort og så sitt forslag om å nekte legers reservasjonsrett når det gjelder omskjæring av nyfødte gutter.
Danseglede på Nes
Det er mulig at noen partistrateger i Høyres Hus endelig har visket helseministeren i øret at han nå må markedsføre regjeringens helsepolitikk på en annen måte. Dette var muligens foranledningen til at han tok turen til Nes i Hedmark den 1. april. Her fikk han og hans følge oppleve å se 338 glade seniordansere – fra sju Mjøs-kommuner – svinge seg i Neshallen.
Primus motor for den lokale Seniordansen hadde tidligere kontaktet helseministeren etter å ha lest den nye «Aktivitetshåndboka» fra Helsedirektoratet. Grunnen var at boken ikke omtalte Seniordans. Målet med henvendelsen var å få Seniordans inn på statsbudsjettet. Dette lyktes langt på vei.
Høie tente på saken og benyttet anledningen til et skikkelig PR-stunt i et av landets rødeste fylker. Han tok på seg sitt bredeste smil og svingte seg i dansen foran lokalavisens utsendte journalister. Deretter gled han elegant over i rollen som fordums makthavere kjent for å strø ut almisser til folket.
Staten inn
Helseministeren lovpriste den fantastiske organiseringen av Seniordansen på Hedmark og mente den var svaret på flere utfordringer, som er vanlige hos eldre i dag, som ensomhet og kognitiv svikt. I følge Hamar Arbeiderblad 2. april lovet helseministeren på stedet en ny folkehelsemelding der Seniorsaken skal få sin naturlige rolle. Derfra er veien til en post på statsbudsjettet neppe lang.
Det er tusenvis av eksempler på at ildsjeler rundt om kring i vårt langstrakte land har satt seg i spissen for å få offentlige bidrag til god formål. Politikere har villig vekk strødd om seg med penger fra felleskassen. Høie føyer seg nå bare inn i rekken.
Men spørsmålet er om dette er veien å gå. Spørsmålet er rett og slett hvor mange gode formål som bør få offentlige midler og hvordan det går med en nasjon som i stadig større grad sosialiserer frivilligheten og det personlige ansvar.
Frivilligheten uthules
I dag drives Seniordansen på Hedmarken som mye av det frivillige arbeidet i landet for øvrig. Det baseres stort sett på medlemskontingent, dugnader og frivillige bidrag. Seniordanserne på Hedmark beviste bedre enn noen hvor fantastisk det personlige og frivillige engasjement fungerer. Dette engasjementet er i seg selv noe som er verd å hegne om.
Det sivile samfunnet mister noe av det medmenneskelige fellesskap, det personlige ansvar og det lokale initiativ dersom de statlige pengeoverføringene skal suges inn i alle de mange lokale fellesskap drevet av aktive medmennesker.
«Lua i handa»
Den dagen alle frivillige lag står med «lua i handa» og ber stat og kommuner ta regningen for sine felles aktiviteter og gjøremål, er vi på ville veier. En streben etter et slikt samfunn er faren ved en allerede langt fremskredet utvikling av vår kollektivistiske velferdsstat. Dette bør ikke minst en helseminister fra Høyre og det sterke dugnadsfylke, Rogaland, være klar over.
Bent Høie bør nå gå i seg selv og spørre hvordan han som helseminister best kan sørge for at en blå-blå regjering fører en annen helsepolitikk enn den røde-grønne. Hans fremste oppgave som en «blå-blå» helseminister burde være å starte avviklingen av landets siste og mest seiglivede offentlige monopol – helsemonopolet – ikke å undergrave frivilligheten.
I sin iver etter å tekkes nye velgergrupper bør Høie ikke glemme at Høyres politikk nettopp baserer seg på «et sterkt og uavhengig sivilsamfunn hvor staten ikke skal være til for alle, men for dem som trenger det mest.
