NR 3/1996
Helseminister, Gudmund Hernes, slapp lett fra sin første pressekonferanse etter å ha holdt pressen på pinebenken i 100 dager etter sin utnevnelse som helseminister den 22.12.1995. Men hvor er våre skarpskodde journalister i dag? Er det noen som overhodet stiller spørsmål ved resultatet av våre evige helsekøer og vårt helsemonopol? Nei, hvem spør om de mektige statsmonopolister bryter Konkurranseloven? Hvem bryr seg om pasientene?
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen.no
For alle som reagerte på pressens kollektive korstog mot en tidligere konservative statsminister, Jan P. Syse, og fulgt dens kamp mot dannelsen av et Høyre-FrP byråd i hovedstaden, kom pressens omfavnelse av den nye helseministeren neppe som noen overraskelse. Men for dem som mener dagens problemer i helsesektoren skyldes den planøkonomiske modellen og sosialiseringen av pasientenes kjøpekraft, var det nok likevel noe oppsiktsvekkende at Gudmund Hernes slapp så lett fra sin første pressekonferanse etter å ha holdt nasjonens journalister på pinebenken i 100 dager.
Reportasjene kunne neppe vært laget ut bedre på makthavernes premisser av en nasjonalisert presse. Noen aviser gjorde seg spesielt fortjent til «Hernes-prisen» for politisk korrekt journalistikk – om han hadde hatt en sådan. De serverte 10-12 sider med Hernes´s helse-retter i utsøkt og appetittvekkende layout uten noen kritisk krydrede spørsmål. Noen aviser etterlyste riktignok helseministerens konkrete forslag til helsereformer, men det var ingen sure miner på kommentarplass.
Selv ikke den siste av ministerens mange illustrativt transparenter i form av et utenlandsk presseklipp servert med en velplassert retorisk «Hernes-kanyle» rettet direkte mot Akersgatens enfoldighetslysk, fikk journalistene til å fyre av sine minste antiskyts. Presseklippet refererte til en undersøkelse om senilitet blant nonner som viste at de som brukte det enkleste skriftspråket, hadde størst sannsynlighet for å utvikle denne sykdommen.
Med eller uten dette siste ironiske sleivspark og etter 100 dagers ventetid, skulle man ha trodd at vår tids selvoppnevnte revolver-journalister sto klare med sine kritiske spørsmål basert på sin såkalte undersøkende journalistiske gransking av elendigheten i norsk helsevesen. Men hva skjer? Jo, journalistene sitter som veloppdragende søndagsskolebarn på de harde trebenken i første fase av det vel tre timer lange velregisserte presseseminar og lytter andektig applauderende til en opplagt og scenevant minister.
I sin tre timer lang enetale i den stappfulle anatomisalen hvor de medisinske forelesere i en svunnen tid dissekerte lik, brukte Hernes all sin sans for dramaturgiske virkemidler for å fengsle og forføre sin tilhørerskare. Scene-effekter fra Rembrandts berømte maleri om Dr Tulps anatomiforelesning – via pave Alexander VI´s gamle vansiremaske frem til en direkte overført kikkhull-kirurgisk gallestensoperasjon fra Ullevåls sykehus, fikk en av de mange stående bivånere til å besvime og falle i gulvet med et dumpt drønn, dannet rammen rundt helseministerens teatralske kavalkade av medisinens historie frem til dagens helsepolitiske problemer.
I korte glimt delte Gudmund Hernes blant annet sine barndomsminner fra Selbu hvor hans prestefar innprentet lille Gudmund nødvendigheten av å krysse landeveien for å unngå tyfussmitte når man møtte gående bygdefolk. I neste sekund fikk landets medisinske regissør en av sine mange medartister til å avduke en sirlig oppstablet haug på podiet med gamle fettsyreholdige margarinpakker for å illustrere hva som en gang førte til hjertekarsykdommer.
Når det gjaldt de rent konkrete fremføringene av hvordan landets helsepolitiske paraderytter nå skulle svinge reformpisken for å få fatt på det gjenstridige «helse-esel», var det imidlertid få tegn til ideologisk selvransakelse. Til tross for at flere av helseministeres regjeringskollegaer har innsett at planøkonomiens dager er talte og at deregulering og konkurranse er fremtidens sosialdemokratiske melodi, hadde Hernes fanfare fortsatt toner fra Internasjonalen. Hans hovedparole var at helsepersonell skal rekrutteres til og beholdes i det offentlige helsevesen og at staten skal styre mer ikke mindre.
Den nye helseministeren hadde imidlertid brukt sine 100 dager godt og satt seg grundig inn i landets helsevesens god og dårlige sider. Han hadde rett i sin analyse av at det er bygget opp et system som bitvis har skapt en strukturell ubalanse hvor en lang rekke partielle beslutninger av mange aktører ; myndigheter, organisasjoner, profesjoner og bedrifter inngår i politiske kabaler som gir betydelige muligheter for spill og konflikter.
Hernes ga klart uttrykk for at han ikke ville ha bygget opp norsk helsevesen slik dersom han skulle ha startet fra scratch. Men han ga få konkrete anvisninger om hvilken modell han selv ville ha satset på. I stedet presenterte han med utstudert oppriktighet det han kalte
den viktigste lærdommen av alle sosialdemokratiske innsikter, nemlig at «det er ikke så enkelt»
Hernes lovet ingen kjappe løsninger, men lot det være liten tvil om at han nå tok tak i helse-tømmene. Helseministeren oppfordret nordmenn til å leve sunt og avsluttet sitt «presse-show» med å by på frukt og leskedrikk før han åpnet for journalistenes spørrelyst.
Men til tross for at Hernes ikke satte noen tidsbegrensning på spørsmåls-runden, virket det som om luften hadde gått helt ut av forventnings-ballongen. De kritiske spørsmålene man kunne forvente fra en presse som var satt på pinebenken i 100 dager, uteble eller ble mesterlig utmanøvrert av en strålende opplagt helseministers nye utsettelsesforslag i form av flere utredninger og høringsrunder.
Landets nye «helse-messias» ble ikke avkrevd noen bekjennelse om hvordan nordmenn skulle vederfares et mere pasient-vennlig helsevesen fjernt fra det gebrekkelige resultatet av dagens planøkonomiske modell med endeløse rasjonerings-køer så vedkjent fra ettpartistater og andre diktaturer. De kritiske spørsmålene uteble. Dette til tross for Hernes´klare advarsel om hva som skjedde med enfoldige nonner med en forenklet forestillingsverden.
Det store ubesvarte spørsmål etter helseminister Gudmund Hernes første pressekonferanse, er derfor ikke bare hva han vil gjøre for å få skikk på Helse-Norge. Det får vi vite i tur og orden. Det STORE SPØRSMÅLET er hvorfor NORSK PRESSE ikke stiller de grunnleggende spørsmål innenfor slike viktige reform-områder. Er det fordi journalistene mangler konkrete kunnskaper om alternative helsemodeller eller fordi de fortsatt har bevart 68-generasjonens aversjon mot mere markedsøkonomiske løsninger?
