Kronikk av Anne Beth Moslet i VG 20.02.2013
Det hjelper ikke hvor mange ganger helseministeren gjentar leksen si om åpenhet og demokrati hvis han fortier sannheten. Og sannheten, herr Støre, er at vi har for mange leger her i landet. Dette ble solid dokumentert av en modig sjel på Legeforeningens landsstyremøte allerede i 1997. Men så ble det tyst!
Norge har flere leger pr innbygger enn kanskje noe annet land – en lege pr 221 innbygger. Vi har nå så mye som 26 410 yrkesaktive leger. Det er en fire ganger så mange som i 1970. Likevel advarer Legeforeningens generalsekretær om at det utdannes for få leger her i landet. Dette er selvsagt intet annet enn fordekt fagforeningsstrategi. Helseministeren tror kanskje også at sykehuskøene skyldes legemangel. Men det Støre burde merke seg, er at bare 13 prosent av dagens 250 000 køpasienter venter på innleggelse eller dagbehandling. 220 000 (87 prosent) venter på poliklinisk behandling som like godt kan utføres utenfor sykehus i kostnadseffektive små enheter drevet av spesialister med offentlige refusjonsavtaler – såkalte avtalespesialister. Køene kan lett kuttes ved å øke antall avtalespesialister.
På stedet hvil
Selv om avalspesialistene i gjennomsnitt behandler syv ganger så mange pasienter som sykehuslegene, har antall avtalespesialister stått på stedet hvil. De hadde 727 årsverk i 1998 og 733 årsverk i 2011, mens antall sykehusleger økte fra 6 600 til 10 000 årsverk i samme periode.
Dette er helt sprøtt. Det er dramatisk for pasientene og ekstremt dyrt for skattebetalerne.
De som ikke innser dette, har skylapper når det gjelder dagens medisinske virkelighet. De ser bevisst bort fra at den medisinsk tekniske utviklingen for lengst har gjort det mulig å behandle de aller fleste sykdommer poliklinisk utenfor sykehus. Og helseministere fra Arbeiderpartiet og deres helsebyråkrater har forsterket galskapen når de ufortrødent har satset videre på en gigantisk og steindyr sykehusutbygging som om de planla et helsevesen for det forrige århundre. Samtidig fremholdes at vi har legemangel.
Legeoverskudd
Dette er en gedigen bløff. Norge har ingen legemangel. Norge har et legeoverskudd. Dette ble grundig dokumentert av en av Legeforeningens egne sentrale styremedlemmer allerede for 15 år siden. På Legeforeningens ekstraordinære landsstyremøte den 28. mai 1997, som var innkalt for å diskutere de nye helsereformene, sa daværende sentralstyremedlem, forsker og strategisk rådgiver for sjefslegen ved Rikshospitalet og nåværende redaktør for Legeforeningens tidsskrift, Charlotte Haug, rett ut at «vi har for mange leger her i landet». Etter hennes mening kunne vi ha klart oss med halvparten om vi hadde organisert helsevesenet bedre.
Legeforeningen kan ikke bare rope på mere penger og flere legestillinger uten å analysere norsk helsevesen noe grundigere og derved stille en bedre «diagnose», sa hun.
Dersom vi ser på økningen i antall leger siden 1970, da vi hadde 5 126 yrkesaktive leger, ser vi at antall legestillinger ved norske sykehus økte med 170 prosent, mens antall inneliggende pasienter økte med 7 prosent. Tall fra Statistisk sentralbyrå / Legeforeningen viser at vi nå har to og en halv gang så mange aktive sykehusspesialister som i 1970 uten at vi behandler særlig flere pasienter, sa Haug.
Taushet
Haug hadde også samlet omfattende materiale fra sitt engasjement for Sosial- og helsedepartementet og fra en studietur til USA hvor hun blant annet besøkte «Kaiser Permanente» i California. Kaiser tilbød da helsetjenester til en populasjon på 7,5 millioner mennesker. Til dette trengte de i alt 9 000 leger, mens Norge da hadde 13 747 yrkesaktive leger for en befolkning på rundt 4 millioner. Satt noe på spissen mente Haug at et norsk helsevesen organisert like effektivt som Kaisers «helsevesen» ville hatt behov for 6 000 leger i 1997. (I dag har Norge 24 640).
Haugs brannfakkel ble møtt med øredøvende taushet. Ingen av de mange debattanter i den etterfølgende åtte timer lange diskusjonen på Legeforeningens landsstyremøte tok opp tråden fra hennes innlegg. Noen leger mente underhånden at hun var modig. Andre mente det ikke var lurt å gå ut med slike tall.
Pressen tiet i unison lydighet og politisk sympati for vår planøkonomiske helsemodell. Og hva gjorde Charlotte Haug som senere virkelig kunne ha satt temaet på dagsorden da hun ble redaktør i Legeforeningens tidsskrift i 2002? I likhet med Legeforeningen og den politiske korrekte meningsmafiaen her i landet, fortiet hun sannheten.
Ensidige tiltak
Vår nye helseministers mange frenetiske og ensidige tiltak for å sementere det offentlige sykehusmonopolet, kan tyde på at endringsvegringen er ideologisk betinget. Men hans brede støtte fra fagforeningen kan også tyde på at endringsmotstanden er bredt forankret. For mens taperne ved en avvikling av vår gammeldagse og ineffektive planøkonomiske helsemodell er pasientene og skattebetalerne, vil vinnerne være de politiske partiene og helsebyråkratiet, som har en sterk egeninteresse i å bevare en hierarkisk organisasjon og offentlig ansatte leger og sykepleiere som trolig er engstelig for å miste noen av sine ervervede goder.
