Statsminister, Jonas Gahr Støre, har så til de grader blottlagt sin mangel på aktiv og målrettet ledelse av både parti og land. Jeg vet ikke hva han lærte om ledelse i sin tid som utenriksminister, men det er uhyre interessant når det nå stormer som verst om Støre, å lese en av årets bestselgere: «De beste slutter» hvor også UD får sitt pass påskrevet i Støres tid som utenriksminister.
Av: Anne Beth Moslet www.helsekøen.no. 19.12.2024
Det var nærmest «skrevet i stjernene» at den tidligere geni-erklærte utenriksminister, Jonas Gahr Støre, skulle overta partilederjobben i Arbeiderpartiet etter Jens Stoltenberg. Støre ble da også enstemmig innstilt av valgkomiteen den 19. mai 2014 og valgt til leder på Ap-landsmøte den 14. juni 2014.
Mye vann er rent ut i havet siden den tid og det har til tider blåst storm i kastene langs hele norskekysten på den politiske veien videre for Støre-geniet. Ikke minst etter at han ble Norges statsminister i 2021. I tre år har hans politikk ført til dramatiske konsekvenser for både land og folk. Støre har iscenesatt en helt utilgivelig skatteflukt av våre rikeste jobb-skapere og et etterfølgende skatte-opprør fra små og mellomstore bedrifter som vi aldri har satt maken til i vårt eget land. Støre-regjeringens meningsmålinger har siden bare gått en vei – nedover. Siste meningsmåling gir Ap 16,8 % og Sp 4,7%, mens FrP får 27,7 %b og Høyre 20,7 % velgeroppslutning.
Statsminister Støre kaver nå med både armer og bein og vet knapt sin arme råd. Han vakler videre uten å hensynta vedvarende økende protester fra velgerne. Det virker nå mere intenst enn noen gang. Han takler hverken presset fra motstandere i eget parti eller møte med pressen. På sin halvårlige pressekonferanse den 19. desember skriver Nettavisen om Støre: «Nekter pressen spørsmål: Vil unngå taperstempel». Det har aldri før skjedd noe i nærheten av at en statsminister har nektet å svare på mere enn ett eneste spørsmål fra bare tre utvalgte medier på en halvårlig pressekonferanse. Hvor er geniet Arbeiderpartiet valgte som din etterfølger Jens Stoltenberg?
Det blir vanskeligere og vanskeligere å forstå hvordan Arbeiderpartiet egentlig valgte, Jonas Gahr Støre, til Ap-leder og deretter statsminister, når han nå for alvor avslører sin redsel for å takle pressen og til dels unnlater å møte folket i åpne debatter. Hvem er egentlig denne «arve-millionæren» fra beste vestkant, utdannet på et politisk elite-universitet i Paris, som har styrt Norge som statsminister i over tre år med en verre sosialistisk politikk enn noen annen Ap-regjering i moderne tid?
Jeg har prøvd å finne svar på hvordan eller hvorfor en så tilsynelatende erfaren politiker og tidligere geniforklart utenriksminister, har feilet så totalt både når det gjelder å lede eget parti og når det gjelder å utmeisle en fremtidsrettet politikk som kan føre landet videre i positiv retning. Noe av svaret tror jeg kan være å finne i en av årets norske bestselgere: «De flinkeste slutter» «En diplomats beretning om systemparadokset» av André Mundal.
Dette er en bok om blant annet innsiden av Norges utenrikstjeneste. Den utforsker forholdet mellom mennesker, samfunnssystem og resultater. Forfatteren tar for seg hvordan deler av Norges offentlige sektor har skapt et internt systemparadokset, der arbeidsplasser som er avhengig av mennesker, hverken klarer å se dem, tilpasse seg dem eller bruke deres talent.
André Mundal har selv vært offiser, diplomat og konsulent. Han har tjenestegjort i Kosovo, Afghanistan, Brasil og USA. Etter 24 år i offentlig sektor sluttet han, fordi «det kostet for mye å oppnå for lite» i et system av uløste problemer og interne fornektelser av realitetene.»
«De flinkeste slutter» er en usedvanlig ærlig analyse og sender et klart varsku om alvorlige konsekvensene om ikke kursen endres i norsk politikk i offentlig sektor.
Denne boken kan absolutt anbefales for alle samfunnsbevisste mennesker, og ikke minst våre politikere og forvaltere innen offentlig sektor. I forbindelse med Støres siste pressekonferanse kan det være av interesse å ta med noe av det forfatteren nevner om systemet i en av de offentlige sektorene han kjenner mest til, nemlig utenriksdepartementet hvor han har vært i 24 år.
Jeg vet ikke hvilken rolle en utenriksminister Jonas Gahr Støre har hatt i forhold til de interne administrative forholdene i utenriksdepartementet i sin tid, men jeg ville tro at han burde kjenne til den struktur eller deler av det Mundal kaller «systemparadokset»?
Angående eksempelvis ledelsesutviklingen i UD som Jonas Gahr Støre nok kjenner til, tar jeg med noen utdrag av boken:
«I store deler av offentlige sektor er retten til å lede dårlig, svært godt beskyttet. Hvorfor dårlig ledelse er så beskyttet som det er, er vanskelig å forstå. Absolutt ingen tjener på det, ikke en gang den som leder dårlig. Som blir satt i en posisjon hvor de ikke kan lykkes. Og uansett hvor lite de lykkes, skal de være der til de kan rykke videre. Det er ingen vinnere, bare tapere.»
«I UD for eksempel, har det i en årrekke vært et nedfelt mål å unngå at dårlige ledere mer eller mindre automatisk får nye lederroller. Et mål UD kun i svært liten grad har klart å innfri. Retten til å utøve dårlig ledelse er dermed tradisjonelt bedre beskyttet enn ansattes rett til å bli utsatt for god ledelse. Det startet helt fra begynnelsen av med rekruttering.»
«Det rekrutteres inn alt for få gode lederemner til å fylle alle lederstillinger UD har. Hvilket er svært mange. I tillegg foretas karriereutvikling etter senioritetsprinsippet. En tilnærming av hvor lengden på tjenesten spiller hovedrollen i beslutningsprosesser angående forfremmelser, lønnsøkninger og andre arbeidsrelaterte fordeler uavhengig av individuelle prestasjoner eller kvalifikasjoner.»
«Jeg vet mange sykepleiere, leger, lærer og offiserer som også sliter med summen av all verdens belastning. Enten det er fra yrket i seg selv, dårlig personalforvaltning, ledelse eller karriereutvikling som er umulig å forstå. Dette har enorme konsekvenser som vi, som samfunn, ikker tar tilstrekkelig på alvor. Da slutter folk. Og noen slutter først. I bunn av alt ligger et talentproblem, som blir til et kulturproblem og et systemproblem. I et samfunn hvor det ikke lenger er nok mennesker til å etterfylle de som slutter, sørger demokratiutviklingen for det. Demografiutviklingen er verdens mest potente endringsagent.»
I hvilken grad alle disse tankene i boken «De fleste slutter» er noe som var en del av utenriksminister Jonas Gahr Støres hverdag på jobben, vet jeg ikke. Men dersom han ønsket å gjøre en forskjell, kunne det her ha vært behov for en positiv «endrings-agent». For som boken viser er mulighetene til å gjøre noe med den økende personalflukten fra offentlig sektor, svært prekær. Her burde tankene om systemparadokset i Mundals bok – som er langt fra er nye – være interessant både for politikere og forvaltere med ansvar for helt nødvendig endringer i offentlig sektor.
Kanskje en god bok som julegave til statsminister Støre og hans statsråder?
