Vil VESTRE virkelig kutte helsekøene, kan han nå gripe inn i VÅRENS forhandlinger om Normaltariffen mellom Staten og Legeforeningen slik hans humane og kloke forgjenger, Dagfinn Høybråten (KrF), gjorde i samarbeid med den kjente og respekterte leder av Stortingets helse- og sosialkomite, FrPs helseguru, JohnAlvheim.
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen.no
ERNA skryter nå av å ha kuttet ventetiden i de offentlig helsekøene med to uker på åtte år. Det burde vel være mulig å nå bedre resultater? Helsekøene kan definitivt bli den viktigste valgkamp-saken i 2025 – også for Erna.
Men den som i særlig grad peker seg ut som interessert i å kutte helsekøene for å vinne neste valg, kan bli Arbeiderpartiets WONDER-BOY og nye helseminister, Jan Christian Vestre. Hans første valgkampløfte er nettopp å «få ned helsekøene».
Da Støre-regjeringen tok over makten i 2021 var helsekøene 218 000. Nå er det 253 861 pasienter i helsekø. Dette tyder på at dersom VESTRE ønsker å forbli helseminister i neste periode, bør han uten tvil sale AP-HINGSTEN fortere enn fortest.
Her kan jeg gi VESTRE – og for så vidt også ERNA og andre – et TIPS for å starte kampen for et KØ-FRITT helsevesen i 2025.
I mai starter forhandlingene om den såkalte NORMALTARIFFEN mellom Legeforeningen og Staten. Det er ikke mange som vet hva den dreier seg om. Men det bør helseminister VESTRE finne ut av. Her kan han nemlig starte sin kamp for å gjøre en forskjell når det gjelder å kutte HELSEKØENE.
Normaltariffen er i utgangspunktet lønnsforhandlinger for Fastleger og Avtalespesialister, men den kan på en enkel måte utvides til å KNEKKE KØKODEN.
Dette er ikke noe Staten dvs Forvaltningen nødvendigvis ønsker og gi fra seg styringen over. Men det er mulig for både Storting og Regjering å overstyre Forvaltningens embetsmenn og byråkrater. Det er faktisk deres demokratiske rett å styre statskassen.
Den helseminister som grep inn og talte pasientenes sak i denne sammenheng, etter innspill fra daværende leder i Stortingets helse- og sosialkomite, John Alvheim (FrP), var helseminister Dagfinn Høybråten (KrF). I 1999 innførte han og regjeringen Bondevik Normaltariffens første moderne og regningssvarende kirurgitakster for avtalespesialistene.
En enestående og målrettet politisk bragd for pasientene.
Innføringen av de første K-takstene åpnet blant annet kirurgitakster for grå-stær og mandel-operasjoner. Det viste seg at katarakt-køene ble borte i løpet av noen få år ved at avtalespesialister i øyefaget åpnet sine operasjonstuer for slike inngrep.
I løpet av noen få år utførte de praktiserende spesialister i hele vårt langstrakte land i alt 20 000 grå-stær-operasjoner årlig. Dette tilsvarte det antall sykehuslegene utførte årlig både før og etter denne historiske og meget pasientvennlige endringen av NORMALTARIFFEN.
Dette beviste at en helseminister med enkle grep kan fjerne polikliniske operasjonskøer. I et intervju i Legekunsten (NR 3/2005) sier daværende sjefsforhandler. for Staten, underdirektør i Arbeids- og sosialdepartementet, Roger Nordhagen, at dette er den eneste gangen staten har gått inn med friske penger i forhandlingene om NORMALTARIFFEN i hans tid (1979-2005).
Jeg gjengir her deler av mitt intervju med Norhagen som forklarer det som skjedde.
«Dagfinn Høybråten var helseminister og sørget for at det ble bevilget en ekstra pott på 15 millioner kroner til noen få operasjonstakster spesielt beregner på å få vekk kataraktkøene (grå stær). Beløpet har økt betraktelig siden den gangen, særlig når det gjelder katarakt-operasjoner. Utgiftene til K-takster er nå oppe i over 160 millioner årlig. Finansdepartementet syntes nok denne ordningen ble dyr. Men de ser jo også at køene forsvant for disse øye- og øre-nese-hals-operasjonene som avtalespesialistene får K-takster for.»
Men burde man ikke ta flere slike grep i forhandlingene om Normaltariffen for å få vekk flere polikliniske køer?
«Jo, det kan man si. Men slike grep vil ofte også berøre finansierings- og ansvarsforholdene i spesialisthelsetjenesten generelt. Det forutsetter derfor beslutninger tatt på politisk plan før de kan iverksettes gjennom forhandlingene. Vi er satt til å forhandle Statsavtalen om Normaltariffen for allmennleger og avtalespesialister. Når det gjelder spesialistene omfatter dette takstene og driftstilskuddet.»
Men er ikke de årlige forhandlingene om Normaltariffen egentlig lønnsforhandlinger?
«Jo, det også. Men egentlig er det prisforhandlinger. Det er forhandlinger om honorartakster og driftstilskudd eller med andre ord prisene for de helsetjenestene de private avtalespesialistene yter.»
Men er det da ikke vanskelig å få inn nye takster for nye behandlingsmetoder?
«Det er åpenbart at et slikt takstsystem er konservativt. Men det er og bør være vanskelig å få inn nye takster.»
Hvorfor?
«Det er jo ikke alt som er levedyktig. Dessuten må prosedyrene for nye takster være akseptert og utprøvet. Det er sjelden vi kommer med nye ting.»
Men burde ikke Helsedepartementet og Helsedirektoratet ha ansvar for å følge med i den medisinske og medisintekniske utviklingen og gi praktiserende spesialister mulighet til på gi pasientene et oppdatert tilbud også utenfor sykehus?
«Jo det burde være en kontinuerlig prosess og det burde vi få til. Men det er ikke så enkelt. De totale gjennomganger vi har hatt en sjelden gang for noen enkelte spesialiteter, har ikke alltid vært like vellykket. Jeg kan nevne at vi hadde et forsøk på å modernisere kirurgitakstene på begynnelsen av 1990-tallet, men det var ikke så mange praktiserende kirurger utenfor sykehus den gangen. Det var derfor ingen i Legeforeningens forhandlingsdelegasjon, inklusive de praktiserende spesialister, som ønsket noe av potten på en økning av kirurgitakstene. Resultatet var at kirurgitakstene ble hengende etter, sa Roger Nordhagen den gangen.
Her åpner det seg en mulighet for en dyktig og handlekraftig helseminister til å avskaffe helsekøene ved både å øke antall avtalespesialister og å gi dem flere regningssvarende operasjonstakster. Det er et paradoks at Norge i moderne tid tviholder på å utføre det aller meste av moderne polikliniske operasjoner på offentlige sykehus når ca 90% kan utføres mye billigere og mere effektivt i spesialistpraksis.
Det tragiske og absurde demokratiske paradokset i etterkant av åtte år med Erna Solberg som statsminister er at hun hadde overnevnte målsetning i sin regjeringserklæring uten at den ble gjennomført av Forvaltningen.
