Offentlige sosiale forsikringsordninger er dramatisk mindre effektive enn markedets. Dette betyr at markedet vil gi pasientene en bedre sosial trygghet enn staten.
Til tross for at de aller fleste i dag erkjenner at markedet er en kilde til større økonomisk produktivitet enn offentlige planøkonomi, ser mange fremdeles på det offentlige som best egnet til å sikre folks sosiale trygghet.
Hovedgrunnen til dette er at markedet alene ikke vil kunne verne alle mot «ulykken» – det være seg fattigdom, sykdom eller alderdom, sa professor George Priest ved Yale Universitet i sitt foredrag; «The Government versus the Market in protecting against economic misfortune» på Mont Pelerin Society’s 50 års jubileum i Vancouver i september 1992. Her følger et sammendrag av hans foredrag slik jeg skrev det i tidsskriftet Legekunsten NR 4/1998.
Statens rolle
Det mest fremtredende trekk ved statens rolle i moderne tid, er å se på det offentlige som en forsikringsgiver for de personer som har lidd tap som ikke dekkes av markedet eller markedsbaserte forsikringsselskaper. I USA ble regjeringens sosiale forsikringsrolle introdusert med president Roosevelts «New Deal» etter depresjonen i 1930-årene. President Lyndon Johnsens «Great Society» utvidet regjeringens forsikringsrolle til å omfatte helseforsikring for de fattige (Medicaid) og de eldre (Medicare).
Denne offentlige forsikringstanken ligger også bak de mere velutviklede velferdsstater i Europa. Selv om mange offentlige velferdsforsikringsprogram er trimmet i mange land de senere årene av økonomiske årsaker, er superstrukturen bak velferdsstatene fortsatt intakt.
Regjeringens rolle som en altomfattende sosial forsikringsagent, utfordres enda ikke for alvor. Konseptet om at staten er folkets sosiale forsikringsagent og risiko-spreder, er fortsatt politisk rotfestet i de fleste vestlige velferdsstater. Professor George Priest ga en nærmere analyse av staten og markedets rolle som sosial forsikringsagent.
Utfordring
Moderne økonomer har lært oss mye om hvordan private forsikringsmarkeder fungerer. Vi vet mindre om hvordan regjeringers forsikringssystemer egentlig styres. Faktum er at lærdom fra markedet sjelden anvendes i offentlige forsikringssammenhenger. Dette har ført til at en del synspunkter på dette ikke er tilstrekkelig utredet.
Mange mener det fundamentale målet for en forsikringsgiver er å spre risiko og at staten over tid kan gjøre dette best når det gjelder alt fra arbeidsledighet – via helse – til naturkatastrofer. Men selv om denne fordelen synes ukontroversiell, kan en nærmere analyse medføre ytterligere spørsmålsstillinger.
Det viser seg at markedets forsikringers effektivitet blant annet ligger i deres streben etter å samle enhetlige risikofaktorer – ikke ved å samle høyt variable risikofaktorer slik staten gjør. Men markedets fortrinn på forsikringsfronten skyldes ikke minst dets effektivitet i det å redusere risiko. Det er med andre ord viktig å skille mellom det å spre risiko og redusere risiko.
Redusere risiko
Den aller viktigste oppgaven for et forsikringsselskap er ikke å spre risiko, men å redusere risiko. Her er det tre prinsipielle hovedelementer. Det første et forsikringsselskap må gjøre for å redusere risiko, er å samle ukorrelerte og statisk uavhengige risikoer. Dette en statistisk oppgave – men en meget viktig oppgave. Ikke minst fordi man kan luke vekk den kumulative effekten av feil.
Det dette betyr, er at dersom et forsikringsselskap samler risikoer som virkelig er statistisk uavhengige av hverandre, vil det kunne holde en lavere – langt lavere – reserve for forventede tap enn dersom hver forsikringstager individuelt skulle forsikres mot samme risiko.
Den andre måten et markedsstyrt forsikringsselskap reduserer risiko på, er ved å skille høy- og lavrisikogrupper og sette forsikringspremien etter en slik gruppeinndeling. Et mye brukt eksempel er alders-differensiering ved bilforsikring. Den tredje måten forsikringsselskaper reduserer risikoen på, er ved å kontrollere «moral hazards». Dette kan gjøres ved introduksjon av egenandeler, tilleggsforsikring eller eksklusjonsvilkår.
Staten mindre effektiv
Professor Priest analyserte også årsakene til at offentlige forsikringssystemer ikke på samme måte tar høyde for disse tre risikoreduserende elementene og viste hvorfor staten er mindre effektiv på alle tre områdene. Han mente dette ikke er et spørsmål om privatisering eller ikke.
Det skyldes hverken dårlig ledelse eller manglende finansielle incentiver. Men de det skyldes at de etiske prinsipper i offentlig forvaltning er antagonistiske i forhold til det å redusere risiko. Selve størrelsen og inklusiviteten til det offentlige systemet hindrer således optimal risiko-reduksjon.
Velferdsstaten er per definisjon alles velgjører. Den kan ikke dele befolkningen inn etter risikogrupper. På grunn av sin likhetsfilosofi, kan velferdsstaten ikke diskriminere noen grupper på grunn av alder, livsstil osv. Sist men ikke minst begrenser politikernes velgeravhengighet deres interesse for å gå inn for risiko-reduksjon med «moral hazard» – kriterier.
Konklusjon
Resultatet er at staten ikke benytter de tre former markeds-disipliner som effektivt kan medføre risiko-reduksjon. Noe som igjen ofte leder til offentlige budsjett-sprekker på dette området. Konklusjonen om at markedet overtreffer staten på forsikringsområdet verifiseres av empiriske undersøkelser om effekten av offentlige forsikringssystemer.
Dette gjelder alle områder hvor staten engasjerer seg på «forsikrings-siden» også innen helsesektoren. Selv om offentlige helse- og pensjonsordninger offisielt er definert som forsikringsordninger, er de administrert som universelle velferdsprogram. Således er det gjort minimale forsøk på å korrelere utbetalinger og innbetalinger. Forsikringspremiene er faktisk regulære skatter som ofte ikke en gang innbetales av den generasjon som mottar forsikringene.
Konklusjonen er etter professor Priests mening at offentlige sosiale forsikringsordninger er dramatisk mindre effektive enn markedets. Denne konklusjonen utfordrer vår tids fundamentale rettferdiggjørelse av det offentlige engasjement for å sikre innbyggernes sosiale og økonomiske velferdsordninger og viser at den humanitære målsetningen om å sikre befolkningens velferd oppnås langt bedre gjennom markedet enn gjennom offentlige velferdsordninger.
Uten å bruke de nøyaktige tallene har avgiftene til Folketrygden totalt for alle grupper nordmenn etter årtusenskiftet økt med pluss/minus 100%. For noen grupper mye mer. Samtidig er ytelsene fra Folketrygden til f. eks pensjoner vedtatt redusert fra garantert 66% av tidligere lønn og ned til 50 % etter som tiden går og pensjonsreformen slår inn for fullt for de som er fødd etter 1963.
Pensjonister og uføre som flytter til f. eks Thailand kan få være frivillige medlemmer av Folketrygden etter noen kriterier som de alle fleste etnisk norske oppfyller. Her har folketrygdavgiften på få år økt fra under 3% til snart 10 % av brutto pensjon. Samtidig har pensjonistene og de uføre som ikke lenger belaster det norske samfunnet fått en flat kildeskatt på 15 % fra 010110, noe som er ren svindel.
Men så var det dette med helseforsikring: En nordmann med en pensjon/uføretrygd på 300 000 vil da gjennom frivillig medlemskap Folketrygden, måtte betale ca 30 000 pr år. Da har vedkommende rett på ca 3500 pr liggedøgn på et sykehus og noen lusne kroner ved å bruke leger og apotek gjennom å ta vare på kvitteringer. Hjemreise er uaktuelt på Folketrygdens bekostning.
For 30 000 kroner kan til og med folk helt opp i 70-årene få en privat forsikring som dekker alt. Tegner man en privat forsikring i en alder mellom 50 og 60 år vil man få forsikringer som dekker alt helt til døden for mellom 10 og 20 000.
Å forholde seg til den norske Folketrygden ute fra den store verden er i tillegg en krevende øvelse som krever mye kunnskap og personlige resurser.
Dersom man i Norge hadde kunne velge mellom en privat og en offentlig helseforsikring og samtidig slippe sykeandelen i Folketrygden, ville Norge etter kort tid ikke ha eneste pasient i kø lenger og gjennom ha spart samfunnet for flere titalls milliarder.
Samme hvor jeg har bodd rundt om i verden har jeg kommet inn til en lege på få minutter, eller være under behandling på enerom på et sykehus innen ca 20 minutter uten å melde min ankomst. Grunnen til at det tar ca 20 minutter er analyse av en blodprøve før jeg får rom.