Gjesteblogger Arne Bjørnberg: Norge bør kopiere Nederlands helsemodell

I helsevesenet i Europa har man i over hundre år hatt bred erfaring og kompetanse med kjøp av helsetjenester fra private. Hvorfor dette er et problem i Sverige og Norge, skyldes nok dessverre en brist på kompetanse både hos politiske og offentlige myndigheter, skriver den svenske styreleder i Health Consumer Powerhouse, professor Arne Bjørnberg, som anbefaler finansieringsmodellen ”Bismarck” fremfor ”Beveridge”.

I både Sverige og Norge har vi en merkelig fiksering på spørsmålet om et sykehus drives privat eller offentlig. Siden 2002 har Sverige sogar fått en lov, som sier at det bare er fylkeskommunene som kan eie og drive sykehus.

I Europa finnes to hovedtyper av offentligfinansiert helsevesen. Det ene er Beveridge-systemet som ble innført av og oppkalt etter helseminister Beveridge i Attlees regjering som innførte et offentlig finansiert helsevesen ”National Health Service” i Storbritannia etter andre verdenskrig.

Det andre er ”Bismarck-systemet” som bygger på et helseforsikringsystem inspirert av det systemet som allerede fantes i Presussen og Sachsen på 1840-tallet og som så innførtes i hele Tyskland av Rikskansler Otto von Bismarck i 1883. Systemet omfatter uavhengige ”Krankenkassen” som utbetaler sykeforsikring til tilknyttede helseleverandører.

To finansierings-systemer

I Beveridge-systemet, som benyttes i Norden, Storbritannien, Irland, Spania og Italia, ligger finansiering av helsevesenet og driften av sykehus inn under samme forvaltningsenhet på nasjonalt eller regionalt nivå.

I Bismarck-systemet betaler innbyggerne – ofte via arbeidsgiverne – en forsikringspremie til en allmenn og obligatorisk helse- eller sykeforsikring. Forsikringsenhetene betaler så allmenn obligatorisk sykeforsikring til sykehusene og andre helseleverandører. Dette systemet brukes for eksempel i Nederland, Belgia, Tyskland, Østerrike, Sveits og Slovakia.

Forsikringsselskapene får vanlig tilskudd fra det offentlige for å forsikre innbyggere med diabetes og andre kroniske sykdommer. Alle helsetjenestetilbydere får betaling fra forsikringsselskapene etter samme prinsipp.

Hvem eier sykehuset?

Spør en ”mannen i gata” i eksempelvis delstaten Niedersachsen i Tyskland: ”Hvem eier og driver det lokale sykehuset?” blir svaret mest sannsynlig: ”Det kan være delstaten Niedersachsen, den katolske kirke, det private selskapet Röhn-Klinikum eller noen andre. Men hvorfor spør du?”

Med andre ord: I Europa har man i mer enn hundre år høstet bred erfaring og kompetanse om kjøp av helsetjenester fra både private- og offentlige helseleverandører. Hvorfor dette skulle være et problem i Sverige og Norge skyldes nok dessverre manglende kompetanse både hos våre helsepolitikere, helsebyråkrater og de offentlige bestiller- og anbudsenhetene.

Siden 2005 har Health Consumer Powerhouse målt og sammenlignet nasjonale helsevesen i 35 europeiska land foruten i Canada. Resultatene er fritt tilgjengelige på www.healthpowerhouse.com .

Bismarck-systemet

Våre årlige målinger viser at ”Bismarck-systemet” gir bedre resultater enn ”Beveridge-systemet”. Frem for alt gjelder dette tilgjengelighet og ventelister. Ventetiden til operasjoner eller spesialistbehandling er i de fleste ”Bismarck-landene” et ukjent eller ubetydelig problem.

De Beveridge-systemene som klarer seg best, er først og fremst Norge og Finland, og i noen grad Danmark och Sverige. Men alle de nordiske landene taper fleste poeng på området; tilgjengelighet og ventelister.
Bismarck-systemet viser seg dessuten å være mindre følsomt for en konflikt som ofte oppstår i Beveridge-systemet; nemlig en konflikt mellom optimal sykehusproduksjon og den lokalpolitiske kampen om å bevare arbeidsplasser.

Nederland best

Siden 2008 har Nederland vært uslåelig i våre årlige sammenligninger nesten uansett hvilket sykehus- eller diagnoseområde som måles. Dette skyldes trolig den helsereformen som Nederland innførte i 2006 med en allmenn obligatorisk sykeforsikring, som drives av 6 konkurrerende private sykeforsikringsselskaper.

Reformen flyttet politikerne lenger vekk fra de operative beslutningene innen helsevesenet. Disse beslutninger tas i dag i høy grad av den medisinske ekspertisen, som har lovfestet plikt til å samråde seg med pasientorganisasjonene.

Dette er et suksesskriterie, som har vært kjent i århundrer i det private næringsliv, nemlig å ansette profesjonelle, gi dem de nødvendige myndigheter og se til at de ofte treffer og snakker med kundene.

Offentlig eller privat?

Det er med andre ord ikke noe mål i seg selv at alle sykehus skal være offentlig eiet og drevet i et allmennt, solidarisk finansiert helsesystem. Svenske og norske offentlige bestiller- og anbudsenheter som kjøper helsetjenester fra private helseleverandører trenger imidlertid kompetanseheving i det å forhandle. De må forhandle på flere sofistikerte parameter enn laveste pris.

At privat helseleverandører stundom kan oppvise spesielt stor fortjeneste på helsetjenester de har forhandlet seg frem til i en offentlig anbudsrunde , skyldes sannsynligvis at dersom kompetente private helsetjenesteleverandører får starte ut i fra kostnadsnivåer som ble etablert i offentlig drift, finnes det initialt store muligheter for stor fortjeneste. Slik kan håndteres med for eksempel regressive prisklausuler i den offentlige kontrakten.

Men uten et element av konkurranse, er det en ting som kan sies med sikkerhet; nemlig at effektiviteten uteblir mens kostnader og ventetidene øker.