Gjesteblogg av øyelege Truls Disen, tidligere leder av Bergen Øyelegesenter og leder i Norsk Øyelegeforening i 1985-87
Etter å ha lest Civita’s notat som omhandler både avtalespesialistene og sykehuslegenes plass i spesialisthelsetjenesten samt overlege Ingeborg Lund Grønnings kommentarer til dagens situasjon for øyelegene, da spesielt på sykehus, synes jeg det er riktig å komme med følgende innlegg:
Først av alt må jeg rose øyelege Ingeborg Lund Grønnings engasjement i denne viktige helsepolitiske debatten som Civita reiser. Det er flott at vår ”yngre” garde engasjerer seg selv om ikke alle er enige med henne.
Civita-notat
Civita setter et betimelig søkelys på dagens økende helsekøer hvor 90 prosent av pasientene venter på poliklinikk og dagkirurgi. Et meget viktig og riktig poeng i Civita’s notat er påpekningen av den skjevfordelingen som fortsatt eksisterer mellom antall spesialister i sykehus og i avtalepraksis til tross for at de aller fleste sykdommer i dag kan behandles poliklinisk i avtalepraksis utenfor sykehus.
Det er i dag fortsatt ca 730 årsverk for avtalespesialister slik det var da ordningen med avtalehjemler ble opprettet i 1984 mens antall årsverk for legespesialister i sykehus omtrent er doblet. Hvorfor er det slik? Kan det skyldes at myndighetene i over 30 år har lyttet til avdelingsoverlegenes behov for flere spesialister? Da blir jo svaret gitt: flere spesialistverk på sykehus.
Ingeborg Lund Grønnevik er overlege på øyeavdelingen ved Moss sykehus.
Undertegnede har vært leder i en avtale-gruppepraksis i Bergen med ca 30 ansatte inklusiv legene (7 hele legehjemler), og har ca 40 års erfaring som øyelege og 35 år som avtalespesialist.
Historisk
La oss se litt på historien bak det å være avtalespesialist. I 1978 var det 2. rangs å drive spesialistpraksis eller som en av overlegekollegaene sa til meg da jeg forlot øyeavdelingen på Haukelands Universitetssykehus i 1978 for å starte opp min egen spesialistpraksis. ”Skal du drive privat praksis, trenger du kun et oftalmoskop og noen øyedråper i frakkelommen”.
Det ble starten på min øyelegepraksis ”Bergen Øyelegesenter” som ble etablert i 1984. Kataraktoperasjoner startet vi med i 1986 og siden har det gått slag i slag med utviklingen innen øyefaget ved vårt senter. I januar i år startet senteret med vitrectomi (utskifting av glasslegemet i øyet). Dette gjorde vi uten å få offentlige takster. Vi gjorde det for å bevare den ekspertise vi hadde med fra våre jobber på øyeavdelingene på sykehus. Vi gjorde det således både fordi det var behov for vår ekspertise og for ikke å miste den.
Svar til Grønning
For å få en kronologi i debatten om øyefagets fremtidige muligheter, vil jeg svare på øyelege Grønnings 7 forslag til tiltak:
1. Ingen er uenige og det er heller ikke noe nytt, at vi må utdanne flere øyeleger, både til øyeavdelingene og til avtalepraksis. Konusrapporten til Øyelegeforeningen i 2012 var en videreføring av tidligere generalplaner som alle har hatt samme konklusjon.
I dag ser man at en rekke øyeleger fra årskullene 1945-1950 pensjonerer seg. Rekrutteringen skjer som oftest fra sykehusene og hva så? Det fylles ikke opp i den andre enden. Eldrebølgen slår inn over oss, og vi stanger alle i taket. Myndighetene har visst dette i over 20 år, men lagt prognosene bakerst i skuffen. Norsk øyelegeforening har gjentatte ganger opplyst myndighetene om dette. Hva gjør vi?
Forslag om å del-utdanne leger under spesialisering (LIS-leger) i avtalepraksis har vært på tegnebrettet i over 15 år uten at departementet har villet gå skikkelig inn på det. Det har strandet mellom Legeforeningen og Departementet om hvem som skulle være arbeidsgiver og hvem som skulle betale.
Flere avtalespesialister i øyefaget har vært villige til å ta en LIS-lege, men nå synes toget å ha gått. Et par pilotprosjekter er på gang. En uvilje mot å ta inn LIS-lege kan heller synes som et Helse Sør-Øst fenomen enn noen motvilje fra avtalespesialister. Avtalespesialistene er nødt til å få vite hva en slik ordning innebærer før de kan planlegge og legge til rette for å ha fasiliteter nok til å ta inn en slik ”opplæringskandidat” i sin praksis. Etter alle disse årene er det intet konkret på gang ut over to prøveprosjekter i urologi- og hudfaget.
2. Da katarakttaksten ble innført for avtalespesialister i 1999, ble det et ramaskrik blant sykehuslegene. De var redde for at nå skulle avtalespesialisten ”støvsuge” markedet for pasienter med katarakt og at det derved ble det for lite operasjoner på sykehusene. Sykehuslegene mente at opplæringen i kataraktkirurgi inklusiv corneal kirurgi ville lide under dette.
Mene i løpet av et par års tid var det hele i balanse med ca 20 000 kataraktoperasjoner på sykehus og tilsvarende i avtalepraksis. Grønnings påstand synes igjen å være et Helse Sør-Øst fenomen. I Helse Vest har til og med Aleris vunnet et anbud for å lette på katarakt køene.
3. Det har aldri vært like konkurranseforhold når det gjelder takster i avtalepraksis og sykehuspoliklinikker. Oftest har sykehusenes poliklinikker flere takster enn avtalespesialistene og ofte har de bedre takster innen blant annet dagkirurgi. Normaltariffen – takstene som avtalespesialistene benytter – er et instrument for å gi pasientene gode undersøkelses- og behandlingsmuligheter samtidig er det et lønnsinstrument for avtalespesialistene. Men takstene i Normaltariffen ligger som oftest betydelig under sykehustakstene.
Takstene skal også tilfredsstille det til enhver tid gitte lønnsnivå for avtalespesialistene som departementet bestemmer. At avtalespesialistene får betalt for bilateral kataraktkirurgi, er nok et resultat av dette samt at det hjelper tilreisende gamle pasienter.
4. Det er et stort behov for oftalmomedisinere. De utfører medikamentell og ikke kirurgisk behandling. Det er også viktig at ikke alle skal operere katarakter, for da er det ingen igjen til å følge opp pasientene.
5. Vikarordning i avtalepraksis fungerer bra noen steder og dårlig andre steder. Det er heller ikke alltid lett å skaffe vikar i sommermånedene. Her burde avtalespesialistene lokalt samarbeide bedre, noe som fungerer bra noen steder og dårlig andre steder.
6. Aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD) er den store utfordringen fremover. Den stjeler tid fra annen øyelegevirksomhet. Hos oss gjør vi diagnostikken og oppfølgingen, mens Haukeland Universitetssykehus (HUS) gjør de intravitale injeksjonene. En K-takst for dette ville ført til at vi kunne utført hele seansen og oppfølgingsbehandlingen i avtalepraksis.
Har avtalespesialistsenteret kompetansen, er det vel ikke noe i veien for at det kan gjøres der. Det hender også at vi får overført kompliserte katarakter fra HUS som vi da opererer. Jeg tror ikke det er riktig å kalle avtalepraksis for en 2 .rangs poliklinikk. I alle fall ikke når kompetansen er der.
7. Her er det enighet om at antall avtalespesialister og sykehusspesialister må økes. Ser man inn i fremtiden, med en ukontrollert økning i behov for øyeleger grunnet eldrebølgen (med dertil økende sykdomsfrekvens) og teknologisk utvikling, vil det sikkert ingen ende ta hvis vi ikke etter hvert får ansatt annet fagpersonell som kan gjøre deler av jobben vår.
Her ligger det store utfordringer i bruk av for mye takster som vil kunne øke helseutgiftene for mye. Da må strenge prioritetskrav inn i bildet og spørsmål om hva det offentlige skal betale og hva pasienten skal betale. Her vil mye politikk ligge begravet.
Konklusjonen er enkel: Pasientmengden vil bare øke å øke i årene fremover. Vi må stå på barrikadene side om side enten det gjelder avtalespesialister eller sykehusspesialister for å finne en løsning på dette uendelige problemet. Å opprette flere avtalehjemler er uten tvil noe som kan være med på å løse noe av problemet.
