Kronikk publisert i VG 21.04.2014 av Anne Beth Moslet og Mathilde Fasting, Prosjektleder i Civita.
De rød-grønne kneblet avtalespesialistene. De blå-blå lovet å løsne grepet. Men blir helseministerens siste forslag gjennomført vil avtalespesialistene snart bruke like mye tid på administrative oppgaver som sykehuslegene. Helsekøene kan gå til himmels.
Helsekøene har aldri vært lenger. 278 000 pasienter venter, 250 000 av dem på poliklinikk eller dagkirurgi. Bare 11 000 pasienter venter på innleggelse. De siste tiårene har ingen regjering vært i stand til å redusere køene. Samtidig har helsebyråkratiet økt, og ressursene vi bruker på helse og omsorg over statsbudsjettet nærmer seg 300 mrd. kroner, noe som er nest høyest per innbygger i hele OECD.
Flere avtalespesialister
Det er imidlertid ikke umulig å redusere helsekøene. En god løsning ville være å øke bruken av avtalespesialister – privatpraktiserende leger med avtale med det offentlige, som utfører behandlinger og dagkirurgiske operasjoner i egne klinikker. Det vil på sikt bli mer effektivt og billigere.
For 15 måneder siden nedsatte helseminister Bent Høie en dialoggruppe med blant annet representanter fra Den norske legeforening og Helsedirektoratet, som skulle se på hvordan man kunne øke antall hjemler for og bruk av avtalespesialister i helsevesenet. Det lovet godt.
20. mars la Høie frem et ”sluttdokument fra dialoggruppen”. Dialogen hadde dessverre endt med flere administrative oppgaver; rapporteringer og registreringer av ventelister og fristbrudd. Både avtalespesialister og sykehusleger pålegges dermed flere administrative oppgaver, i stedet for at tid og ressurser frigjøres til pasientbehandling.
Resultatet blir neppe reduserte helsekøer, men heller at avtalespesialistene snart bruker like mye tid på administrative oppgaver som sykehuslegene gjør. Det er et paradoks, når helsekøene aldri har vært lenger.
Øke antall spesialister
For å drive operativ pasientbehandling, må avtalespesialistene få en betaling for operasjonene som er i samsvar med hva de koster. Den offentlige refusjonen som avtalespesialistene mottar i dag, er langt mindre enn hva det koster å gjennomføre ulike behandlinger. Til tross for at moderne medisinsk-teknologisk utvikling har gjort det mulig å gjennomføre stadig flere operasjoner og inngrep dagkirurgisk, uten at pasienten må legges inn på sykehus, er det fremdeles sykehusene som i stor grad gjennomfører dagkirurgiske inngrep. Et viktig grep for å redusere helsekøene er derfor å øke antall avtalespesialister og gi regningssvarende takster. Dette vil også føre til at flere spesialister vil ønske å søke seg ut i avtalepraksis, fordi de også der kan få bruke sin operasjonskompetanse.
Antall årsverk for avtalespesialister har stått stille på ca. 730 i årevis, mens antall årsverk for sykehusleger har økt til 12 085. Denne skjevdelingen er nå uhensiktsmessig, fordi de fleste behandlingene kan gjøres poliklinisk eller dagkirurgisk i avtalepraksis utenfor sykehus. Bare fem prosent av spesialistlegeårsverkene er i private avtalepraksiser, til tross for at private spesialistpraksiser er mer effektive enn sykehusenes poliklinikker. Effektiviteten skyldes avtalespesialistenes selvstendighet og autonomi. Det å styre avtalepraksis inn i en mer formalisert samarbeidsmodell etter offentlige sykehus-logikk og -logistikk, vil verken gi en effektiv praksismodell eller redusere helsekøene.
Byråkratisering
Snarere bør det oppmuntres til en kraftig økning i bruken av avtalespesialister. Kirurgitakstene for grå stær-operasjoner viser at det fungerer. Takstene er regningssvarende og har ført til at ingen lenger står i operasjonskø for slike inngrep. Det er i dag eksempler på at sykehusenes øyeavdelinger kan flyttes ut i avtalepraksis. Hamar Øyelegesenter er en slik moderne avtalepraksis som for lengst har erstattet øyeavdelingen på Hamar Sykehus. En slik modell egner seg for mange lidelser som for lengst er blitt mer egnede for poliklinikker på grunn av den medisinsk-teknologiske utvikling.
Når Solberg-regjeringen ønsker å ”redusere byråkratiet for å frigjøre mer tid og kapasitet til pasientbehandling”, bør den legge til rette for bruk av langt flere avtalespesialister, ikke økt byråkratisering slik det siste dialognotatet legger opp til.
Ja, det er mulig å kutte helsekøene. Men det trengs mer enn systematiserte modeller og pakkeløsninger.
En gang foreslo jeg at jeg kunne sløyfe enkelte morgenmøter på avdelingen, og heller bruke den tida til operasjoner på poliklinikken. Men det ble raskt nedstemt av mine kolleger, med den begrunnelsen at det hadde “vi” ikke tid til. “Vi” i offentlige foretak er på mange måter lammet av rutiner, regler, prosjekter,planer, vedtak,protokoller,kvalitetssikring, ventelister, vaktlister, omstrukturering, karriere, lønn, trivsel på arbeidsplassen og pensjonspoeng. Det er mye å lage møter på. Og alt dette kan lett ta oppmerksomheten og innsatsen fra det som er den egentlige oppgaven.
IKT-løsningen la seg over helsevesenet. Sekretær og skrivemaskin ble skiftet ut med datamaskin. Og så hadde en glemt at leger skriver så utydelig og slurvete, at en må være farmasøytutdannet for å kunne tolke det. Men den utydelige skriften hadde sin forklaring: Legen hadde oppmerksomheten mot pasienten. Men datamaskinen godtar ikke en slurvete pekefinger. Den krever mer oppmerksomhet fra legen. Det blir mindre øyekontakt med pasienten. Det redigeres og skrives.
For noen år siden gikk 60% av sjukehuslegers arbeidstid med til direkte pasientrettet arbeid. Det er nå redusert til 40%. Det må kontrolleres og rapporteres.
Utstyr og ansatte øker. Aldri har så mange, med så mye , gjort så lite.
I veivesenet har rundkjøringsmodellen slått i gjennom for både lokal- og riksvei. Og med to- tre rundkjøringer på en riksvei gjennom en tettbebyggelse kan det bli enorme og humørdrepende køer i rushtida.
I helsevesenet kan prioriterings- og pakkeløsninger lage uønskete opphopninger. Prostatakreft har fått sin pakkeløsning. Vannlatingsbesvær følger ofte med prostataforstørrelse.Men når utredningen ikke viser tegn til behandlingstrengende prostatakreft, som har prioritet, sendes pasienten heim igjen, selv om han må opp fem ganger om natta eller det er full stopp. Hans plager har ikke plass i den pakken.
En anleggsarbeider, i oppdrag mange mil fra heimstedet, var uheldig og kuttet en finger. En arbeidskollega hjelpte han til nærmeste sjukehus. Men der ble han møtt med krav om henvisning fra fastlegen sin.
En pasient var henvist til operasjon, og samtidig fikk han beskjed at hvis han fikk tilbud om operasjon ved andre sjukehus, skulle han ikke ta i mot. Smilende fortalte han at han ikke ville vente så lenge , og derfor ble han nå operert ved et sjukehus med kort ventetid. Ikke alle sitter igjen med så mye overskudd etter ventelistetaklingene, at de greier å kommentere helseverkets maktmisbruk med et smil. Skal vi eie (fastlegene), herske over (spesialistene)
og styre (helseforetakene) pasienten? Eller skal vi nøye oss med å hjelpe han?
For noen år siden sa borgemesteren i København under en mottakelse til en flokk urinveiskirurger: “Det som er så fortvilet ved dere kirurger, er at dere alle skal gjøre det samme, med det samme dyre utstyret. Hvorfor kan dere ikke gjøre forskjellige ting på forskjellige steder, og komplettere hverandre?”
Men det er vanskelig.Alle vil ha like mye.
Sjukehusleger og annen spesialkompetanse i offentlige institusjoner oppfører seg mye likt barn av rike foreldre. Barna sier at de skal være snille og ikke forstyrre mor og far, legene sier de skal berge flere liv og få ventelistene ned,
hvis de får lov å kjøpe det siste nye på utstyrs-(leketøys)fronten.
Når du sitter ansikt til ansikt med den du skal hjelpe, kan du ikke unnskylde
din følelse av utilstrekkelighet med stor pågang av pasienter, lange ventelister, knappe ressurser og helsebyråkrati. Han sitter der foran deg med tillitsfulle øyne. Det må finnes en vei.Jeg må finne noen som ser en åpning fram till behandling i et regelstyrt, budsjettbalansert, avviksrapporterende og ventelistegaranterende helsevesen, hvor fastlønte ordensmennesker sjonglerer med kodene, uten øyekontakt med pasienten. Som medmenneske er du med, ikke alene.Du må finne medarbeidere som vil det samme. Som ser meningen i oppgaven, ikke bare i en trygg stilling. Å se mulighetene, og finne effektive veier i dette systemet er ikke lett. Som helsearbeider møter du mange enkeltskjebner. Til sammen blir det så mange at du kan lage statistikk av det, finne gjennomsnitt og trender. Men det er i møtet med den enkelte at du kan vise mot til å være medmenneske.
Mvh
Tønnes Østrem (tidl. reisende i urologi og “husflidskirurgi”)