Spesialistlege-kompetansen i et samfunnsperspektiv?

Den pensjonerte ortopediske kirurg fra Østfold, Trygve Kase, har livslang arbeids-erfaring fra både offentlig og privat spesialist-virksomhet.  I dette intervjuet ønsker han å formidle noen tanker om hvordan man kan bruke landets samlede spesialistkompetanse på en bedre måte for både pasienter og samfunnet som helhet.

Redaktør Anne Beth Moslet : www.helsekøen.no

Det er ikke helt enkelte å få oversikt over hvorfor det er vedvarende lange helsekøer i Norge?Spesielt ser vi nå økende polikliniske køer innen øre-nese-hals og ortopedi.  En  legespesialist som kanskje kan gi oss svar på dette spørsmålet, er den nå pensjonerte spesialist i ortopedi, Trygve Kase, fra Østfold.  Han har livslang yrkeserfaring fra alle de tre arenaer hvor slik spesialist-behandling utøves. Han har jobbet både på offentlige sykehus, i private (kommersielle) klinikker og i offentlig finansiert avtalepraksis.

Hvordan vil du beskrive mulighetene til å bruke landets samlede lege-spesialist-kompetanse innen denne tredelte strukturen best mulig sett ut fra et samfunnsmessig perspektiv hvor målet bør være å forvalte våre felles offentlige ressurser på en best mulig måte?

«Dette er et meget aktuelt spørsmål som jeg har tenkt mye på gjennom årene. Det har skjedd mange endringer innen dette feltet ikke minst når det gjelder den medisinsk tekniske utviklingen og endringene i spesialistutdanningen i mere høyspesialisert retning.

Det store spørsmålet som melder seg er om man har en økende mangel på spesialistkompetanse eller om man kunne «knekke» den evindelige «kø-koden» ved å fordele landets spesialist-lege-kompetanse på en annen måte innen denne tredelte strukturen: offentlig sykehus, private (kommersielle) sykehus og offentlig finansierte avtalespesialister?

Hva tilsier dine erfaringer gjennom et helt yrkesliv som spesialistlege innen de tre nevnte arbeidsplassene?

UNNGÅ TO-DELING?

 I dag jobber de aller fleste legespesialister her i landet på offentlige sykehus, mens det er få som jobber på private sykehus og i offentlig finansiert avtalepraksis.  For å ta det siste først, hvor mulighetene er størst for å få til en løsning uten å innføre en to-deling av helsetilbudet, som fortsatt er problematisk for våre politiske partier, er å øke antall avtalespesialister.

Hvordan skulle det kunne skje?

Dette kan skje ved å øke antall avtalespesialister, kall dem gjerne «nær-spesialister» i hele landet og øke de nåværende lave kirurgi-takstene til et regningssvarende nivå opp mot offentlige sykehus-takster.  Det andre grepet ville være å øke det offentlig finansierte behandlings-volumet til private sykehus / klinikker. Den muligheten finnes gjennom forhandlinger. Dette siste kjenner jeg personlig til da jeg etablerte Ringvoll-Klinikken under helseminister, Tore Tønne.  Han var forøvrig forbausende positiv til etablering av private helsevirksomheter til å representere Arbeiderpartiet. Han kom forøvrig til åpningen av Ringvoll-Klinikken i 2001.

Den gangen fikk Ringvoll-Klinikken operasjonsavtale med Sykehuset Østfold.  Det gjorde at vi kunne operere så mange pasienter vi hadde kapasitet til og vi fakturerte på avtalte DRG-takster som offentlige sykehus.  

FLERE OPERASJONER?

Hva var det som gjorde at du på din private klinikk kunne operere 25 pasienter i uken, mens det den gangen du var på ortopedisk avdeling på Østfold Sykehus, ikke var mulig å operere flere enn fem i uken?

Dette er det mange lurer på. Men det å drive en privat klinikk er noe helt annet enn å drive et offentlig sykehus eller en sykehusavdeling.  Hele styrings- og ledelses-strukturen er forskjellig.  Dette er ikke noe nytt. Det vet de fleste som har jobbet begge steder. I offentlige sykehus taes styringen og avgjørelser av et byråkrati mange «Glava-lag» over pasienten (eller milevis unna pasienten). I private klinikker taes avgjørelser innen drift og styring av «bed-side-folket».

Det samme gjelder for avtalespesialister og fastlegene som alle driver selvstendig praksis. De har et eget personlig forhold til driften av egen praksis og tar egne avgjørelser nær pasienten, sier Trygve Kase som mener det er viktig at myndighetene forholder seg til dette og den uheldige skjevfordelingen mellom antall spesialister i offentlige sykehus kontra offentlig avtalepraksis og private klinikker. 

KIRURGI-TAKSTER?

I sin tid som avtalespesialist deltok Trygve Kase i flere år i forhandlingene mellom Legeforeningen og Staten om Normaltariffen. Han vet hvor vanskelig eller umulig det har vært å få inn nye og moderne kirurgitakster.  De første K-takster ble innført i 1999, av helseminister Dagfinn Høybråten etter innspill fra daværende leder av Helse- og sosialkomiteen, Stortingsrepresentant, John Alvheim (FrP).  

Senere har Trygve Kase vært med å få innført to kirurgi-takster innen ortopedi (skulder og kne).  Se tabellen som også viser at det nå bare er et par avtalespesialister igjen som gjør disse operasjonene. Denne utviklingen lokker ikke sykehuslegene i ortopedi til å velge avtalepraksis.

Spørsmålet er hvor lenge Stortinget kan akseptere eller forsvare en slik bruk av landets spesialistlegekompetanse i et samfunnsøkonomisk perspektiv?