«Vi flytter makt fra andre som har makt, og til pasientene» lover helseministeren. Kan så pasientene få reell makt uten å være reelle kunder? Ingen ting tyder på det. Men selv en blå-blå helseminister våger dessverre ikke å gi nordmenn reell kjøpekraft til å handle både i den private og den offentlige «helsebutikken».
– Vi ruster helsetjenesten for fremtiden, sa Bent Høie i sin årlige «Sykehustale» 7. januar og varslet nye stortingsdokumenter, opptrappingsplaner med mye mer. Helseministerens klokketro på at veien til et bedre helsevesen går via den offentlige utredningsmaskinen, betyr i hvert fall en ting. Han må ruste opp sitt helsebyråkrati.
Dette har nok helsebyråkratene ikke så mye i mot? De har kanskje selv med-forfattet Høies sykehustale? Uansett vil de trolig med glede sørge for økt stab og flere direktører til å gjennomføre sine – eller helseministerens – forslag til planer, utredninger, meldinger, høringer og høringssvar.
Dette året vil sannsynligvis bekrefte embetsverkets tidligere spådom om at økningen av «Høie-byråkratiet» vil skyte ny fart. For det er liten tvil om at alle de nye – eller resirkulerte – reformforslagene allerede er godt planlagt av Høies embetsverk.
Samme mal
Årets sykehustale er bygget rundt samme lest eller «pasient-mal» som i fjor. Den har fokus på Høies slagord «pasientenes helsetjeneste» men skiller seg neppe særlig i innhold og substans fra foregående stortingsmeldinger om «pasienten i sentrum» og «pasienten først».
De gjentatte slagordene fører tankene hen til den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman’s bok «Status quo tyranniet». Ingen vet bedre enn ham hvilken umulig jobb det er å rokke ved den moderne velferdsstatens offentlige forvalteres reformgrep og stanse reformtyrannenes enorme resirkuleringsmaskin.
Sammen med mektige fagorganisasjoner holder superbyråkratene politikerne i et jerngrep. Med største selvfølgelighet og til folkets «beste» kommer de med den ene utredningen etter den andre. Hverken Høyre-FrP-styrte kommuner eller landets blåeste regjering synes å kunne fravriste dem makten. Enn si – gi makten til folket.
På løpende bånd
Helseministeren synes å gire opp reformtempoet i rekordfart. Bare i løpet av ett år skal hans helsebyråkrater blant annet fremme en folkehelsemelding, en nasjonal helse- og sykehusplan, en opptrappingsplan for rus, en opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering.
Helseutredningene kommer på løpende bånd. Det eneste som ikke skjer på løpende bånd, er behandling av pasientene. De må fortsatt vente. Den manglende erkjennelsen av at offentlige sykehus også må gjennom en industrialiseringsprosess, er slående.
Det offentlige styringssystemet bærer fortsatt ikke preg av dynamisk entreprenørskap. Et tegn på at sykehusene lever i utakt med vår moderne teknologiske verden er deres lite funksjonelle IKT-system.
Høie er – som mange andre – oppgitt over IKT-situasjonen ved norske sykehus. Han vil nå opprette et nytt nasjonalt IKT-direktorat. Intensjonene er gode. Men vil det hjelpe med et sentralisert IKT-byråkrati?
Nytt av året er såkalte pakkeforløp for kreftpasienter som skal tilbys diagnosesentere i hver helseregion. Først ute med pakkeforløp er de fire vanligste kreftformene lungekreft, brystkreft, prostatakreft og tykk- og endetarmskreft. Senere i år loves ytterligere 24 pakkeforløp for kreft.
Den nye måten å organisere kreftbehandlingen på, er bare begynnelsen. Høie vil at det nye pakkeforløpet skal være «et lokomotiv for hvordan vi skal organisere tilbudet til andre pasientgrupper». Det gjenstår å se om sykehusene vil klare å få «pakkepasienter» raskere gjennom systemet enn andre pasienter?
Tomme operasjonsstuer
Høie mener de to viktigste utfordringene i helsevesenet er at for mange pasienter venter unødig lenge og at det er for stor variasjon i kvalitet, effektivitet og ventetid både mellom sykehus og innenfor sykehusene.
Han viser blant annet til Riksrevisjonens rapport om at operasjonsstuene i gjennomsnitt bare brukes halvparten av åpningstiden mellom klokken 0800 og 1600. Det beste sykehuset har 68 prosents belegg. Det dårligste har 40 prosents kapasitetsutnyttelse.
Høie gir derfor helseregionene i oppdrag å «lage strategier for hvordan de vil redusere variasjon i effektivitet og ventetid mellom sykehusene». Intensjonen er god. Men vil slike strategiplaner hjelpe? Og bør målet være å strekke seg etter de «beste» som i dag ligger så lavt som 32 prosent under en optimal utnyttelsesgrad?
Høies vei videre er å utvikle en «nasjonal atlastjeneste» som viser hvordan forbruk av helsetjenester er fordelt. Men slike nasjonale oversiktsdokumenter kan like gjerne forsvinne i en skuff eller bli glemt i andre oppbevaringsarkiv.
Nye sykehus?
Høie varsler også at nye sykehus skal bygges fra Kirkenes i Nord til Bergen i Vest, på begge sider av Oslofjorden – Østfold og Vestfold. Nytt sykehus i Østfold skal tas i bruk i år og mange prosjekter er under planlegging blant annet i Drammen, Stavanger og i Nordmøre og Romsdal, for å nevne noen.
Hittil har hvert nytt sykehusprosjekt utviklet sine egne løsninger. Høie mener at standardisering og gjenbruk vil gi store besparelser. Derfor etablerte han Sykehusbygg HF i Trondheim i oktober 2014. Hvor genialt det er å bygge alle sykehus etter samme lest og av en offentlig etat med en fast stab – vil vise seg etter hvert.
Men det store spørsmålet er egentlig hvem man bygger sykehusene for. Er det virkelig pasientene som trenger alle disse gigantiske sykehusbyggene når de fleste sykdommer i dag kan behandles poliklinisk eller dagkirurgisk?
På grunn av den medisinsk tekniske utviklingen kan slik behandling raskest og rimeligst utføres i mer hensiktsmessige og mindre enheter utenfor sykehusene. Nemlig i effektive spesialistpraksiser.
Flere avtalespesialister?
Det ville derfor ha vært smart av helseministeren å få fortgang i en videre satsing på det han selv har kalt «juvelen i spesialisthelsetjenesten» nemlig avtalespesialistene. De representerer en meget effektiv – men fortsatt en svært liten – del av spesialisthelsetjenesten.
Gjennom å øke antall avtalespesialister og gi dem operasjonstakster på linje med sykehusenes poliklinikker, ville både helsekøene og helseutgiftene kunne reduseres betraktelig. Men i årets sykehustale gjentar Høie bare det han har sagt i åtte år før han ble helseminister, nemlig at det skal bli flere avtalespesialister.
Etter halvannet år som helseminister har han enda ikke kommet med noen konkrete direktiver til de regionale helseforetakene om å øke antall avtalespesialister. Han har heller ikke gitt dem flere operasjonstakster på områder hvor det i dag er lange polikliniske helsekøer. I sin sykehustale sier Høie bare at avtaleverket for avtalespesialistene skal reforhandles i løpet av året.
Dette betyr i klartekst at det ikke vil bli flere avtalespesialister før i 2017 og at Høie har kastet bort hele Solbergregjeringens første periode uten å oppfylle et av sine aller klareste og enkleste valgløfter, nemlig å få flere avtalespesialister utenfor sykehus. Dette er et tragisk eksempel på Høie manglende handlingskraft og styringsvilje i forhold til sitt embetsverk.
Konkurranse?
Høie nevner riktignok noe om konkurranse. Han sier at «Vi vil mobilisere kapasiteten blant private, og vi vil at de offentlige sykehusene skal få mere konkurranse». Han sier også at «konkurranse er sunt».
Men konkurranse er ikke bare sunt. Det er helt nødvendig. Det er gjennom konkurranse i helsemarkedet – som i alle andre markeder – at utvikling og nødvendig modernisering av tilbudssiden skjer.
Dersom Høie hadde fulgt dette fremtidssporet, ville de aller fleste offentlige utredningene, høringene, aktivitetsrapportene og spørreskjemaene i helsevesenet bli overflødige. Da vil både helsepersonalet og helseledelsen kunne egne sin tid til å sikre effektiv pasientbehandling.
Da ville selvsagt også helsebyråkrater og andre miste makt. Høies utfordring er derfor at denne maktforskyvningen ikke vil skje uten et kraftoppgjør med embetsverk- og fagforeningsmakten. Helseminister må la dem forstå hvem som er sjefen og hva pasientene er best tjent med.
