Privat løft for Helse-Norge

”Den offentlige planøkonomiske helsemodellen er prøvd så lenge og med så dårlig resultat at den bør skiftes ut.”  Dette hevdet BI-professor, Fred Selnes, allerede i 2001.  Han skisserte flere private eiermodeller som løsningen for en helt nødvendig fornyelsesprosess i norsk helsevesen.

Nå skriver vi 2014 og har for første gang i historien en Høyre-FrP-regjering med en helseminister som før valget i 2013 lovet ”nye ideer og nye løsninger”.  Men helseminister Bent Høie er ikke i nærheten av å tenke – enn si gjennomføre – substansielle fornyelser i helsevesenet.

Norges nye Høyrehelseminister tviholder på den gamle monopolistiske sykehusmodellen.  I helsebudsjettet for 2015 gir han en ekstrabevilgning på to milliarder kroner til de offentlige sykehusene som sin Ap-forgjenger og håper – mot alle odds – at det skal redusere helsekøene.  Høies eget nye privatiseringsprosjekt ”Fritt behandlingsvalg” får  imidlertid bare lusne 150 millioner kroner.  Det går til privat behandling for de pasientene (ca 15 000) som vår helseminister ”synes mest synd på”, nemlig rus- og psykiatripasientene.

Høies begrunnelse for å bruke private rusinstitusjoner er at de er langt billigere enn offentlige.  Men dette gjelder også for private tilbud på de somatiske områdene hvor det venter rundt 250 000 pasienter.  Med det langsomme tempo helseministeren nå velger å fase inn sitt “frie behandlingsvalg” for noen få, vil han neppe se særlig køkutt innen neste stortingsvalg i 2017.

Ingen dynamikk

Høie tar ikke – tørr ikke eller vil ikke ta – inn over seg at det store problemet i norsk helsevesen er at offentlige sykehus ikke har noen insentiver til å gjøre ting bedre og billigere.  De har ingen insitamenter til å imitere moderne behandlingsmetoder eller effektiviseringsmodeller fra private sykehus og klinikker, slik Selnes hevdet i et intervju i tidsskriftet Legekunsten i 2001 hvor han sa at ”helsevesenet må bli langt mer markedsorientert”.

Selnes begrunnet dette med at det i en godt fungerende økonomi alltid vil være bedrifter som kopierer de som finner på noe nytt og bedre, og på den måten presser prisene ned på nye produkter og tjenester.  De store sykehusene må få anledning og motivasjon til å kopiere slik at vi totalt sett får bedre og billigere produkter, sa Selnes og sammenlignet sykehusene med private bedrifter.

– En bedrift vil ikke forbedre seg hvis den ikke tjener penger på det og det er ingen bedrift som blir mer produktiv uten smertelige endringer.  Mens en bedrift vil se på slike fornyelsesprosesser som helt nødvendige for å overleve, ser det ikke ut til å være mulig å få til tilsvarende prosesser i offentlig sektor, sa Selnes og nevnte stiftelsesmodellen som et privat alternativ.

Stiftelsesmodellen

I en stiftelse som BI er det ingen eier som melker profitt av den verdiskapningen som skjer.  Der pløyes overskuddet tilbake i fagmiljøet ved blant annet dr. grad stipendiater, støtte til forskning, utvikling av studietilbudene samtidig som man gir adekvate lønninger.  BI tilbyr ikke ekstreme lønninger, men vet at det må betales ekstra for ekstraordinær innsats på samme måte som i det private næringslivet for øvrig.

Stiftelsesmodellen er bare en av flere modeller. Hydro- og Telenor-modellen har tidligere vært nevnt av generalsekretær i Legeforeningen, Harry Martin Svabø, i et intervju i Legekunsten i 1998.  Et annet alternativ er å la private investorer kjøpe mindre offentlige sykehus og institutter.  Sykehusene kan drives som Volvat Medisinske Senter.

– Både BI og Volvat kan gå konkurs.  Men taper de penger, må de gjøre noe med kostnads- eller inntektssiden og tilpasse driften etter dette.  Private sykehus må med andre ord hele tiden jobbe med å skaffe inntekter som dekker utgiftene og gir en positiv avkastning på investert kapital.  Det er ingen som skriver ut en sjekk dersom private helseforetak går med underskudd slik det gjøres for offentlige sykehus, sa Selnes.

Lønn etter innsats

– Det er ikke snakk om å motivere noen grådighetskultur.  Det dreier seg ikke om store forskjeller.  Men det må være muligheter for å lønne etter innsats.  Lønnsforskjellene skal avspeile at det lønner seg å være produktiv og innovativ.  Nå har vi prøvd modellen hvor alle skal være like i både helse- og skolesektoren i mange år og den har spilt fallitt.   Folk motiveres av anerkjennelse og lønn.  Vi må slutte å la politikerne innbille både seg selv og oss at det vil være en ulykke for landet om sykehusene ble private.

– I Norge er privatisering av helsevesenet forbundet med noe skummelt og fælt.  Privatisering av sykehusene er synonymt med å rive ned velferdssamfunnet.  Dette er en bløff.  Det er en illusjon nordmenn er blitt innpodet helt siden statsminister Einar Gerhardsens tid. – Det var kanskje viktig å satse på offentlige løsninger i en oppbyggingsfase etter siste verdenskrig.  Men i dag er det viktig å skille mellom privatisering av produksjonen og betalingssystemet.

– Vi må ikke komme i den situasjon at man må være rik for å bli frisk.  Det er derfor vesentlig å få frem at vi kan beholde en offentlig helseforsikringsordning i en markedsløsning hvor alle sykehus og klinikker er privat eide.  Her er det både ønskelig og  mulig å velge ulike eierskapsmodeller, sa Fred Selnes som ble professor på Handelshøyskolen BI med hovedområde  markedsorientering av bedrifter i 1996.