Høyres helseminister Bent Høie er kanskje ikke like freidig og uforbeholden som noen av sine mer frittalende minister-kollegaer fra FrP. Men det er ikke tvil om at han nå må markere seg sterkere og tøyle inn helsebyråkratenes frislipp i styringen av regjeringens helsepolitikk.
Før Stortingsvalget i fjor lovet Høyre å kutte helsekøene. Den 19. juni 2013 gjentok Bent Høie sitt løfte på TV 2 om at han ville åpne for at flere private aktører skulle kunne overta mange av pasientene, dersom han ble helseminister. Han sa også at han ville gjøre «kortere køer til kampsak» ved å øke antall hjemler for avtalespesialister.
På samme tidspunkt la han frem et “Dokumet-8 forslag” i Stortinget om hvordan dette kunne gjøres. Her understreket han at «de privatpraktiserende spesialister med avtale med det offentlige, de såkalte avtalespesialistene, lenge har vært et viktig – men ikke tilstrekkelig anerkjent – element i norsk helsevesen».
De nye ideene forsvant
Høyres valgkampløfte var “Nye ideer, bedre løsninger”. Ett år etter at Bent Høie ble helseminister kan det konstateres at han ikke har innfridd sine løfter om bruk av hverken flere private sykehus eller flere private avtalespesialister. I stedet har han faktisk skuslet bort tre opplagte sjanser til å vise evne til nytenkning og handlekraft overfor den svært effektive delen av spesialisthelsetjenesten som han selv har kalt helsevesenets «skulte skatt» og «uslepne diamant» – nemlig avtalespesialistene.
Resultatet etter ett år med ny helseminister fra Høyre er at helsebyråkratenes makt øker og at pasientene blir de store taperne.
Høies første sjanse
Den første anledningen Bent Høie hadde til å gi klare politiske styringssignaler om en ny politisk kurs for spesialisthelsetjenesten var gjennom helseministerens årlige «Styringsdokumentet» til de fire regionale helseforetakene (RHF-ene) i januar.
Men selv om Høie har vært tydelig på at velgerne skulle merke at de har fått en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger, unnlot han å instruere sitt embetsverk om å skrive noe om en ny satsing på avtalespesialistene i sitt første styringsdokument for 2014.
RHF-ene fikk ingen beskjed om hverken å øke antall stillinger for avtalespesialister (avtalehjemler) eller å sørge for at de fikk flere behandlingstakster på lik linje med sykehusenes poliklinikker. Høie lot dermed sin første sjanse gå fra seg til å styre helsebyråkratene inn på et nytt spor ved å be dem bedre pasientenes tilgang til spesialisthelsetjenesten gjennom økt tilrettelegging for flere avtalespesialister i 2014.
Høies andre sjanse
Den neste sjansen Bent Høie hadde til å utvise styringskraft overfor sine helsebyråkrater både i departementet og i RHF-ene var i mai-juni. Da foregikk de årlige forhandlingene mellom Legeforeningen og embetsverket om avtalespesialistenes behandlingstakster – den såkalte “Normaltariffen”.
Til tross for gjentatte krav fra Legeforeningen om nye behandlings- og operasjonstakster for avtalespesialistene for å avlaste sykehusenes poliklinikker, valgte Høie å avstå fra å gi noen politiske signaler om en slik helsepolitisk kursendring. Ingen nye ideer – ingen nye løsninger! I stedet lot han byråkratene få frie tøyler til å forhandle takster etter samme opplegg som under den forrige regjeringen.
Det eneste Bent Høie har gjort for å imøtekomme sine egne valgløfter om å satse mer på avtalespesialistene, er å nedsette en “dialog-gruppe” med representanter fra Legeforeningen og helsebyråkratiet for å se på mulighetene for en bedre bruk av avtalespesialistene.
Høies tredje sjanse
Helseminister Bent Høie har valgt å la denne “dialog-gruppen” ha en uformell profil. Han har ikke gitt gruppen noen klare retningslinjer i form av et mandat. Selv var han med på det første gruppe-møtet uten å presentere noen klare krav, mål eller tidsplan.
Han har med andre ord ikke vist de lederegenskaper som er helt nødvendig for å oppnå resultater. Dermed jobber byråkratikverna mer eller mindre videre på egenhånd med gruppemøter ut over høsten.
Hvor mye av det gamle politiske tankegodset fra tidligere forslag fra helsebyråkratene under den forrige regjeringen som vil følge med på lasset, vet ingen.
En indikasjon på at de nye politiske ideene – dersom de finnes – ikke når frem, er at Bent Høie har valgt å la en gammel Ap-byråkrat lede den nye dialog-gruppen. Det er den samme helsebyråkraten som de senere årene har vært statens forhandlingsleder i de årlige forhandlingene om “Normaltariffen” hvor det over hodet ikke har vært tegn til nytenkning.
Høies første bomskudd
Det er betimelig å spørre hvor lurt det er av helseministeren å etablere en slik løselig “dialog-gruppe” uten klare målføringer og mandat ledet av en gammel byråkrat. Vi har allerede sett eksempel på hvor galt det kan gå når helseministeren lar helsebyråkratene få frie tøyler.
Det kan nemlig ikke være noen som helst tvil om at helseminister Bent Høie må ha gitt embetsverket veldig frie tøyler når han ba dem skrive et høringsnotat til regjeringens nye helsereform “Fritt behandlingsvalg”.
Høringsnotatet om “Fritt behandlingsvalg” som ble presentert av både statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen og helseminister Bent Høie på en pressekonferanse 15. juni er fullspekket av byråkratiske vyer. Blir dette gjennomført kan helsebyråkratene se fremtiden lyst i møte, mens pasientene kan se frem til lengre køer.
Helsebyråkratene vil få jobben med å innføre og administrere et nytt behandlingsregime – de såkalte “frie behandlingsvalgsleverandører” – med påfølgende nye oppgaver, jobber og direktørstillinger i bøtter og spann. Det vil også bli mere å gjøre for de offentlige sykehusene som i tillegg til å sortere pasientene i køene til “Fritt sykehusvalg” nå også skal gå gjennom alle henvisningene til pasientene som velger “Fritt behandlingsvalg”.
Nye ideer knuses
“Fritt behandlingsvalg” kunne ha blitt en vinner dersom Bent Høie hadde turt å løfte sitt prosjekt ut av byråkratikverna i helsedepartementet. De nye ideene og løsningene kan ikke gjennomføres av et byråkrati gjennomsyret av årelange sosialdemokratisk tankegang. Nye ideer gror og trives i helt andre og mere dynamiske konstellasjoner.
Høies manglende handlingsevne eller -vilje viser til fulle hvilket problem vi har med regjeringsskifter i Norge hvor nye regjeringer ikke skifter ut noe av embetsverket.
De nye statsrådene utnevner riktignok sine egne statssekretærer. Men det hjelper lite når de nye statsrådene lar embetsverket fortsatt styre departementene. Solbergregjeringen burde sørge for at de nye statsrådene enten var kapable til å styre sitt embetsverk eller sette inn sine egne folk til å styre departementenes utredningsjobber.
FrP eller Høyre?
Noen statsråder markerer seg mer enn andre og vil sørge for at embetsverket følger nye politiske styringssignaler. Så langt synes det som om regjeringens statsråder fra FrP har vært flinkere enn statsrådene fra Høyre i så måte.
Dette kan selvsagt skyldes at Fremskrittspartiet er i regjering for første gang og har både mot og vilje til å gjennomføre en ny politisk kurs. Men de styringsvariasjonene som nå kommer mer og mer til syne mellom de to regjeringspartienes statsråder, kan nok også skyldes de grunnleggende skillelinjer mellom de to partiene.
Høyre er et konservativt parti med sterke embetsmannstradisjoner som gjør at partiets statsråder lettere eller mer naturlig følger embetsverkets råd. Mens “rebellen” i en FrP-politiker ikke så lett lar seg styre av byråkratene.
Om en freidig fritenker og liberalist som landbruksminister Sylvi Listehaug fra FrP hadde egnet seg som helseminister, skal være usagt. Men at Bent Høie nå må markere seg og stramme grepene om utviklingen av regjeringens helsepolitikk, er det liten tvil om.
I Romsdal og på Nordmøre har vi noe vi kaller sirkus sykehustomt. Molde sykehus er nå så nedslitt, at pasienter og pårørende snart ikke vet hva de skal gjøre for at ansvarlige myndigheter skal lytte på de. Myndighetene driver bare et foraktelig spill med liv og helse til folk.
Siden forrige årtusen har skiftende regjeringer lovet å bygge nytt sykehus i Molde. I 2009 ble dette også stoppet, nå skulle Romsdal og Nordmøre få et felles sykehus mellon byene.
Siden har man kranglet om tomt, der spesielt de rødgrønne hele tiden har fyrt opp under bålet. Snart vil det bli full “krig” der direkte hat mellom regioene vil bli resultatet i generasjoner fremmover mellom Nordmøre og Romsdal.
Molde, Kristiansund og midt i mellom i Gjemnes kommune, har nå etter fem år gjennom statlig helseregionalt press valgt seg sine tomter der de “ønsker” et felles sykehus. Gjemnes kommune midt ute på bondelandet er midt i mellomalternativet.
Mellom de to byene er det også en fjellovergang der pasienter fra de tapende byen må krysse for å komme til sykehus i storm og og orkan. Så også pårærende og besøkende.
Det som skjer er etter midt syn helsegalskap satt i system.
Jeg aner at norsk helsevesen styrer mot en kollaps i nær fremtid, der private på en eller annen måte MÅ trå til for å hindre en totalkollaps før de blir bedre.
Alle tre tomtevalgene er langt utenfor byene, slik at den dagen private aktører kommer inn, vil de offentlig sykehsuset med snart 5000 ansatte, dersom de i det hele att får leger,spesialister og sykepleierer, miste de fleste pasientene.
I tillegg vil en arbeidsplass med snart 5000 ansatte, sakte men pokker så sikkert bygge ut sin egen infrastruktur som til slutt blir til en by. Dette vil fra første dag suge næring fra de to byene, men en mangedoblet trafikkøkning til og fra sykehuset mot begge byene.
De to sykehusene har i dag ca 44000 m2 gulvflate samlet. Det nye felles sykehuset er tenkt å ha ca 55000 m2, og med flere funksjoner enn i dag i følgle helseforetaket. Sannheten er at med nye arealkrav til alle funsjoner er 55000m2 mindre enn de 44000 man i dag. Altså enda en manipulerende løgn…
Og slik kan jeg fortsette. 17 des. skal man bestemme hvor sykehuset skal plasseres… og da er helvete løst samme hva tomt man velger.