Professor Ole Berg har tidligere holdt flere foredrag for Praktiserende Spesialisters Landsforening om industrialiseringen i helsevesenet hvor han har gitt uttrykk for at praksis-klinikken bør få sin renessanse.
Nå tar han til orde for at vi i tillegg bør få flere avtalespesialister som kan avhjelpe helsekøene i sine effektive praksis-klinikker.
– Hvis toalettet ditt går tett, får du rørlegger på dagen. Men hvis tårekanalen din går tett kan du faktisk komme til å måtte vente et år eller mere for å komme til øyelege, sier professor ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ole Berg.
– Helsekøene i spesialisthelsetjenesten er et av de store helsepolitiske problemer som politikerne har vanskelig for virkelig å gå løs på. Skal man gi en garanti om rask hjelp for alle, frykter man en for stor omkostningsvekst, for så vidt også en delvis tilbudsdrevet vekst. Men køene, som da blir resultatet, er jo samtidig uttrykk for at finansieringen av tilgangen på visse former for hjelp privatiseres, siden ventetiden har en omkostning.
Regjeringens løfter
– En del av køene er delvis til «å leve med» for politikerne, siden lidelsene er til «å leve med» for pasientene, og siden mange pasienter kan kjøpe seg ut av de polikliniske køer ved å betale hele prisen selv.
– Solberg-regjeringen har lovet en eller annen form for behandlingsgaranti, men ser dilemmaene og går «utredende» frem. Men at regjeringen vil starte med det mest utypiske og vanskelig håndterbare, rus og psykiatri, er underlig.
– Det er for de mer håndterbare somatiske tjenester ventelistene er lengst. På disse områder, og for enklere psykiatri, kunne man jo også brukt avtalespesialistene, og fått flere av dem. For å hindre en for stor omkostningsvekst hadde man nok imidlertid også måttet øke egenandelene. Køpolitikken og prioriteringspolitikken må sees i sammenheng, sier Ole Berg.
Veien videre
– Hva tenker du om veien videre for norsk helsevesen?
– Det er flere måter å styre helsevesenet på. Den ene er den planøkonomiske modellen med stordrift og de lange linjer eksplisitt samordning. Dette er en ovenfra og nedad- modell som vi i økende grad har styrt etter siden midt i 1970. Alternativet er i større grad å styrke konkurransen i markedet. Dette er, eller kan være, en nedenfra og oppad-modell.
– Vi ser imidlertid at i det mer private USA er det også et betydelig innslag av styring ovenfra, nemlig i de store helsekonsernene. Man kan også tenke seg ulike kombinasjoner av disse modeller, og at man, i større eller mindre grad bruker ideelt baserte klinikker og fagstyrte private praksiser og klinikker.
Bekymringene startet
– På 1970-tallet begynte politikerne for alvor å bli bekymret for finansieringen av helsevesenet. De skjønte, spesielt etter oljesjokkene fra høsten 1973, at noe måtte gjøres for å begrense utgiftsveksten. Et alternativ var å la publikum betale mer for tjenestene, men også å legge til rette for mere konkurranse i helsemarkedet.
. Men begge deler var politisk umulig. Man valgte derfor bare å si at man ville satse på effektivisering i offentlig regi. Det gamle legefagstyret ble således etter hvert skjøvet ut og mer og mer erstattet med planstyre.
Planstyret
– Forsøkene med planstyre fikk imidlertid ikke de omkostningsbegrensende konsekvenser man hadde håpet på. Helseregningen fortsatte å øke også relativt sett. Samtidig forble køene, spesielt i spesialisthelsevesenet, et problem – i perioder et økende problem.
– Regjeringen Willoch holdt på å tape valget i 1985, antagelig delvis på grunn av en stram økonomisk helsepolitikk – en politikk som førte til lengre køer som Arbedeiderpartiet den gangen kritiserte som «hjerterått».
– Regjeringen Brundtland II hadde ikke noe valg, den måtte åpne pengekranene. Helseregningen gikk ekstra raskt opp i annen halvdel av 1980-årene.
Utgiftene galopperte
– På 20 år var det nesten en dobling av helseutgiftene som andel av brutto nasjonalproduktet med en økning fra 2,3 prosent i 1950 til 4 prosent i 1970. Senere har dette økt til 6,4 prosent i 1980 til 8,5 prosent i 1990 og til 9,5 prosent i 2013.
– Vi er nå kommet dit hen at vi ikke lenger klarer å finansiere «gratis» helsetjenester. «Løftet» om gratis helsetjenester etter behov, for alle, er i praksis brutt, selv om det aldri offisielt sies.
– Det at flere og flere velger, eller føler seg tvunget til, å betale seg ut av helsekøen er imidlertid et uttrykk for at mange ikke lenger stoler på «helsestaten».
Legeoverskudd
– Er det ikke et tankekors at vi har lange helsekøer når vi har flere leger pr innbygger enn kanskje noe annet land? Har vi ikke egentlig et legeoverskudd?
– Jeg er enig i at vi er i ferd med å få et legeoverskudd. Fra 1950 til 2013 har vi hatt en femdobling av antall leger. I dag har vi rundt 25 000 leger eller en lege pr 200 innbyggere. Dersom økningen av antall leger fortsetter i samme tempo, vil vi, med uendret befolkning, ha 75 000 leger om 35-40 år.
– Er ikke dette noe som bør bekymre Legeforeningen?
– Jo, og det tror jeg det gjør. Med et offentlig helsemonopol har legene stort sett bare to innganger til yrkesdeltagelse – enten ved å jobbe ved offentlige sykehus eller som fastlege.
I 1992 forsvant den tredje muligheten, nemlig friheten til å drive privat spesialistpraksis med refusjon. Dette var faktisk kroken på døren for det liberale legeyrket.
Industrialiseringen
– Noe annet som bør bekymre Legeforeningen som fortsatt vil øke antall leger, er industrialiseringen av helsevesenet. Industrialiseringen, med en omfattende standardisering både av prosedyrer og prosesser, er kommet for å bli også i helsevesenet.
– Det betyr at stadig flere legeoppgaver kan bli overtatt av andre og billigere yrkesgrupper. Dette er fremfor alt tydelig i Nord-Amerika og England, hvor eksempelvis radiografer, bioingeniører og sykepleiere i økende grad gjør det som i prinsippet er medisinsk arbeid.
– Det som også viktig å forstå, er at en reell effektivisering av spesialisthelsetjenesten kan oppnås ved at regjeringen bygger ut spesialisthelsetjenesten utenfor sykehusene. Dette kan skje ved å la praksisklinikken få sin renessanse drevet av et økende antall avtalespesialister, sier professor Ole Berg.
