Første pilotprosjekt for utdanning av spesialister i avtalepraksis

Det skulle gå 17 år fra tidsskriftet Legekunsten første gang tok opp spørsmålet om man ikke også i Norge skulle utdanne legespesialister i spesialistpraksis utenfor sykehus, til det første pilotprosjektet kom på plass.  Det skjedde i faget urologi og det startet opp ved Moelv Spesialistsenter i Hedmark den 17. mars i år.

Det er nå nærmere 20 år siden jeg første gang tok opp spørsmålet i tidsskriftet for praktiserende spesialister, Legekunsten, om man ikke burde la deler av utdanningen av legespesialister foregå i spesialistpraksis utenfor sykehus slik man gjør i andre land.

Den direkte foranledningen til mitt innspill var at Danmark i 1996 hadde satt i gang noen prøveprosjekter innen reumatologi, hud- og øye-faget fordi stadig mere av den polikliniske behandlingen foregikk i spesialistpraksis utenfor sykehus.

I spesialistpraksis

I Danmark ble flere sykehusavdelinger nedlagt innen disse tre fagene fordi stadig flere pasienter ble behandlet poliklinisk i spesialistpraksis.  Det var således der assistentlegene kunne få mengdetrening.  Den samme utviklingen skjedde i Norge hvor flere pasienter ble behandlet i spesialistpraksis.  Men her skjedde det uten at sykehusavdelinger ble nedlagt og uten tilsvarende endringer i utdanningspolitikken.

Da Legekunsten i 1996 intervjuet daværende leder for Spesialitetsrådets i Den norske legeforeningen, avdelingsoverlege ved indremedisinsk avdeling ved Vest Agder sentralsykehus, Kjell A Grøttum, var denne problemstillingen helt ukjent for ham.

Dette tema var ham bekjent over hode ikke drøftet i noen av landets 42 spesialitetskomiteer underlagt Spesialitetsrådet.  Det skulle da også gå flere år før Den norske legeforeningen for alvor tok tak i denne utdanningspolitiske utfordringen.

Mer enn 17 år

Først i 2002 ble det gjort vedtak i Legeforeningens landsstyremøte om å arbeide for at spesialister i privatpraksis skulle kunne delta i undervisningen av legespesialister. Deretter skulle det ta seks år med interne høringsrunder i Legeforeningen før et omforent forslag ble sendt til Helsedepartementet.  Det skjedde den 17.1.2008.

Deretter fulgte en masse interne runder mellom Helsedepartementet, Helsedirektoratet og andre berørte parter.  Med jevne mellomrom etterlyste Legekunsten saken som flere ganger ble hentet opp av støvete skuffer.

Det skulle gå nok fem år før saken ble en realitet.  Det vil si før det første prøveprosjekt ble iverksatt.  Dette ble muliggjort etter utsendelse av et brev den 10.12.2013 fraHelsedirektoratet til Helsedepartementet hvor divisjonsdirektør Cecilie Daae og assisterende direktør Hans Petter Aarseth beskriver «Rammer og innhold for en ordning der spesialistutdanning hos avtalespesialister kan piloteres» og at «det vil bli forsøkt å etablere to piloter».

Første pilot

Den første av de to pilotene er nå i gang.  Det er piloten i Hedmark hvor en assistentlege (LIS-lege) ved urologisk avdeling ved Sykehuset Innlandet HF (Hamar), Jacob Midtlid Lauritsen, startet på sin seks måneders utdanningsperiode ved Moelv Spesialistsenter hos urologene Morten Andersen og Mats Ola Kalgraff.  Det skjedde den 17. mars i år.

Det at det første pilotprosjektet for utdanning av legespesialister i spesialistpraksis skjedde nettopp hos urolog Morten Andersen i Moelv er ingen tilfeldighet.  Han har vært en pioner innen det som i andre land er kjent som «office urology» og har drevet frem sin praksis fra en deltidspraksis til en praksis med to heltidsansatte urologer.

Moelv Spesialistsenter har en effektiv drift og en logistikk de offentlige sykehusene bare kan drømme om.  To urologer ved Moelv Spesialistsenter utfører årlig ca 250 operasjoner og 5 700 konsultasjoner hvor av over halvparten er nyhenviste pasienter.

Til sammenligning kan det nevnes at man ved urologisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus utførte 8 800 polikliniske konsultasjoner i tillegg til  2 100 operasjonermed åtte overleger og fem assistentleger (2005).

Ingen dynamikk

– Det at vi nå får en lege i en utdanningsstilling betyr ikke at vi øker produksjonen i nevneverdig grad, men det betyr at vi sammen med urologisk avdeling på sykehuset i Hamar nå utdanner to urologer i stedet for en.  Dersom dette gjøres i flere avtalepraksiser og i flere fag, vil utdanningskapasiteten øke.  Dette er helt nødvendig særlig i polikliniske fag som urologi, øye, ønh, nevrologi og hud, sier Morten Andersen og understreker at de fleste pasienter i dag kan behandles poliklinisk – dvs. uten innleggelse.

Allerede på slutten av 1990-tallet ble det slått fast av leder for Nasjonalt Råd for Spesialistutdanning, professor i Ole Danbolt Mjøs, at utdanning innen fag som øye, ønh- og hud ikke lenger var bærekraftig.  Han foreslo allerede den gangen at deler av undervisningenburde flyttes ut i spesialistpraksis.

Endringsvegring

Nå er det altså skjedd. Den første piloten er i gang og noen flere planlegges. Men hele denne langsommelige prosessen er et bevis på at den nødvendige dynamikken og handlingskraften for å gjøre norsk helsevesen bærekraftig på utdanningsfronten, er totalt fraværende.

Denne byråkratiske og hjelpeløse endringsvegringen kjennetegner for øvrig mange andre områder innen spesialisthelsetjenesten hvor helsekøene er det beste bevis på at sendrektigheten er satt i system.