«Norge kan få verdens beste helsevesen for enkeltpasienter, for befolkningen som helhet, eller for helsepersonell. Men ikke for alle samtidig. Det er ønsketenkning.» Dette skriver redaktør Charlotte Haug i siste utgave av Legeforeningens tidsskrift. Men hva med å velge en modell hvor pasientene har forrang fremfor helsepersonell?
«Diagnostikk, behandling og pleie ved Stanford Hospital er fremragende, og sykehuset er nok en gang rangert som et av USAs aller beste. Pasientbehandling, forskning og undervisning er likeverdige satsningsområder – ikke bare på papiret – men også i praksis» skriver Haug og hevder at både det faglige nivået på helsetjenestene og oppfølgingen av pasientene er imponerende.
«Ved Stanford Hospital er det ingen som etterlyser en særskilt pasientansvarlig lege. Det er en selvfølge at behandlende lege følger pasienten både før, under og etter sykehusoppholdet – også utenom «normal» arbeidstid.» skriver Charlotte Haug om «verdens aller beste sykehus» som hun selv har observert i mange år.
Ønsketenkning?
Haug mener vi her kunne lære noe i stedet for å fastslå at vi ikke ønsker «amerikanske tilstander» i den norske helsetjenesten. Men samtidig sier hun at det er ønsketenkning å få det til fordi «mange av ønskene både politikere og vi fagfolk har for en god helsetjeneste, ikke er innbyrdes forenlige».
Haug viser til at et sykehusopphold i USA i gjennomsnittkoster omtrent tre ganger så mye som et sykehusopphold i Norge og at et opphold på et toppsykehus som Stanford koster mye mer. Hun avslutter sin leder med følgende konklusjon: «Norge kan få verdens beste helsevesen for enkeltpasienter, for befolkningen som helhet, eller for helsepersonell. Men ikke for alle samtidig. Det er ønsketenkning.»
Pasienter eller helsepersonell?
Mitt spørsmål blir da om hun ikke kunne starte en debatt i Legeforeningens eget tidsskrift om hva som er viktigst? Kunne det tenkes at redaktøren av Legeforeningens tidsskrift kunne invitere til en debatt om Norge ikke burde prioritere å få et helsevesen som er «best for befolkningen». Dette burde hun gjøre til tross for – eller nettopp fordi – hun er redaktør i Legeforeningens tidsskrift. Hun bør gjøre det fordi hun antageligvis er den eneste som har både tilgang til et legetidsskrift og nok kunnskap, mot og slagkraft til å ta et oppgjør med en tilstivnet helsemodell.
Brannfakkel
Charlotte Haug bør ta opp igjen den brannfakkelen hun kastet ut på Legeforeningens eget landsstyremøte i 1997. Den gangen viste hun også til forholdene i USA og mente Norge kunne klare seg med langt færre leger dersom man benyttet legeressursene like effektivt som i USA. Hun oppfordret legene til selv å ta ledelsen for den nødvendige omorganiseringen av helsesektoren basert på fakta.
Hun sa rett ut at «vi må analysere hvorfor vårt eget helsevesen ikke fungerer og være åpen for andre organisasjonsmodeller» og at «Legeforeningen kan ikke bare rope på mer penger og flere legestillinger uten å analysere norsk helsevesen grundigere og derigjennom stille en bedre «diagnose».
Industriell organisasjon
Dette er nå 16 år siden. På tide å starte debatten om veien til «verdens beste helsevesen»? Men da må hun også invitere til en gjennomgående og åpen debatt. Hun kunne eksempelvis invitere professor Ole Berg som holdt et interessant foredrag (2007) om at «den «industrielle organisasjon» er på vei inn i helsevesenet uten at Legeforeningen / legene egentlig er klar over hvilke store utfordringer dette innebærer.
Han sa blant annet; «Denne industrielle organisasjonen kjennetegnes av ideen om å la ressursene bli kontinuerlig utnyttet. Man stykker opp arbeidet og spesialiserer det. De manges bidrag koordineres i en tett integrert produksjonsprosess. Samlebåndet er det symbolske uttrykket for dette. Vi lever ikke lenger i den postindustrielle epoke, men i et superindustrielt samfunn. Skal vi fortsatt ha økonomisk vekst, må vi henge med.».
