FrP er nå Norges største politiske parti med 22,4 %, Høyre på andre plass med 20,9 % og Arbeiderpartiet med 19 %. Dersom denne rangeringen fortsetter eller forsterkes, kan Sylvi Listhaug bli Norges neste statsminister. Dette vil i seg selv være en grunn til å takke statsminister, Jonas Gahr Støre, for at hans fatale politikk åpnet muligheten for en FrP-Høyre-regjering. Sylvi Listhaug vil være den beste garantien for å snu den fatale Støre-sosialismen. Hun kan bli Norges virkelige «Game-Changer» som tar landet vårt inn på et fremtidsrettet og næringsvennlig spor slik at våre ungdommer kan få de muligheter de håper på.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no. Tirsdag 3.12.2024
Det er liten tvil om at dette «folke-opprøret» vi nå ser for å redde norske små-bedrifter fra den økte formue-skatten, har bidratt til FrP´ s sterke fremgang. Partileder, Sylvi Listhaug, fra Ørskog kommune i Møre og Romsdal, kan bli Norges politiske «Game Changer» ved Stortingsvalget neste år. Denne energiske og målrettede FrP-lederen fra den lille kommunen Ørskog på Sunnmøre vet nok langt bedre enn Støre hva som rører seg der ute i bygde-Norge. Hun vet ikke bare hva som står på spill for landets småbedrifter, men også for oss pensjonister og vanlige folks liv og tro på fremtiden?
Statsminister Jonas Gahr Støre ´s ekstremt venstrevridde politikk, som av noen allerede kalles «Kommunisme 2.0», er det vel egentlig ingen som helt forstår. Mange lurer litt på hvorfor landets tidligere skamroste utenriksminister, blir så til de grader uglesett som statsminister. Men en av Arbeiderpartiets mest skolerte topp-politikere og statsråd i moderne tid, Gudmund Hernes, traff spikeren på hodet med følgende presise og spissformulerte overskrift på sin kronikk i Morgenbladet da Arbeiderpartiet nådde en av sin første bunnmålinger: Gudmund Hernes overskrift i kronikken i Morgenbladet var:
«Hvorfor går det så dårlig med regjeringen når Støre er så flink?»
Det er likevel ingen som helt fatter hvorfor det går så veldig dårlig med det som var landets styrende Arbeiderpartiet i det som nå er Norges økonomiske «gull-alder»? Hva er det ved Støre som får han til å holde kurs rett mot stupet for sitt eget parti? Det er heller ingen i Arbeiderpartiet som våger å si at Støre bør finne seg en annen jobb. Man kan lure på hvem i partiet som egentlig kjenner sin egen partileder og vet hvem han egentlig er?
Men de som leser Støre ´s egen bok om hans første tre politiske år som utenriksminister med tittelen «Å gjøre en forskjell», kan kanskje ane litt av drivkraften bak Støre ´s politiske engasjement.
I forordet skriver Støre: «Dette er min fortelling. Disse refleksjoner og inntrykk er skrevet ned underveis, på reiser og i ledige stunder mellom april og oktober 2008. I sitt første kapittel skriver Støre: «Etter tre år som utenriksminister, er jeg styrket i troen på at vi kan gjøre en forskjell gjennom politikken. Det er min motivasjon som politiker å gjøre en forskjell. Mitt verdigrunnlag er det sosialdemokratiske.»
«Visjonen er en mer rettferdig verden, ambisjonen å bekjempe fattigdommen, å styrke demokratiet ikke bare i hvert land, men også der landene samarbeider. Målet er en bedre organisert verden som kan sikre fred, verne om menneskerettighetene, bekjempe klimaendringene, sikre nedrustning – kort sagt gi mennesker og samfunn gode liv.»
Støre skriver videre: «I vår tid er Norge en politisk og økonomisk overskudds-nasjon. Vi har rygg til å bære vår del av ansvaret for å skape en bedre verden.»
Når man leser resten av boken, bekreftes Støre ´s sterke eller nærmere indre politiske motivasjon til å velge en politisk karriere som utenriksminister. Dette valget kan naturlig nok også sees i sammenheng med hans studievalg som statsviter-studie ved det velrenommerte franske «Institute d´ etudes politique de Paris (1981-85). Dette studiestedet er sett på som en slags utsøkt elite-skole for franskmenn som ønsker en politisk karriere. Men den er nok ikke nødvendigvis den beste skole for å vinne frem som en norsk statsminister?
Dette er nok noe Jonas Gahr Støre nå mere en smertelig har fått oppleve. Et slikt lavmål av velgeroppslutning og popularitet har vel knapt noen annen statsminister fra Norges Arbeiderparti opplevd. Det at Støre heller ikke har vært sterk nok til å møte det ekstremt venstrevridde politiske presset fra SV, med et mer pragmatiske og næringsvennlige sosialdemokratisk sinnelag, tyder på at hans verdigrunnlag kanskje ikke er tydelig eller solid nok festet i «det sosialdemokratiske».
Dersom han ikke er en «ekte» sosialdemokrat, så er det ikke så rart at han har hatt vanskeligheter med å finne de mere trauste eller solide sosialdemokratiske veivalg. Da er det lettere å forstå hvorfor og hvordan Støre har bragt Arbeiderpartiet inn i den vanskelige og uklare politiske SV-leiren. Det at han nå ble valgt inn på førsteplass på Arbeiderpartiets stortingsliste for neste periode med trampeklapp, betyr mest sannsynlig at han kan bli en del av opposisjonen til en ny regjering Listhaug?
I så måte kan man takke statsminister, Jonas Gahr Støre, for en ting. Med sin fatale og næringsfiendtlige politikk klarte han å bane veien for sin egen politiske sorti som statsminister og å åpne for at FrP´s leder, Sylvi Listhaug, kan bli Norges neste statsminister. Dermed kan mitt ønske fra den gangen jeg skiftet parti fra Høyre til FrP i 1985 om at «Høyre og FrP» skulle kunne danne regjering sammen, endelig bli oppfylt.
Helsekøene viktig valgkampsak
Men det at FrP skulle kunne bli størst, visste jeg første etter at Erna Solberg hadde vært statsminister i åtte år uten en gang å nå målet om å kutte helsekøene. Den enkleste måten å få til en slik snu-operasjon på uten den todelingen mange helst vil unngå, er å la flere av de offentlige sykehuslegene som nå sier de mistrives få anledning til å drive effektiv spesialistpraksis eller gruppepraksis med offentlig refusjon utenfor de offentlige sykehusene, slik Solberg-regjeringen åpnet for i sin regjerings-erklæring allerede i 2013. Den gangen var det helsebyråkratiet som «saboterte» Erna ´s regjeringserklæring om å satse mere på avtalespesialister utenfor offentlige sykehus. Men det var statsministeren og helseministeren som ikke visste hvordan de skulle takle helsebyråkratene. Det finnes flere veier for å takle dette. Blant annet Public Choice teorien som James Buchanan vant Nobelprisen i økonomi for i 1986, om hvordan og hvorfor penge-sløseriet får fortsette i offentlig sektor Dette har jeg skrevet mye om den gangen jeg var politisk redaktør i Morgenbladet (1988-93) som ble boikottet av den politisk korrekte norsk presse generelt.
Etter Stortingsvalget i 2025 vil forhåpentligvis den nye regjeringen med Sylvi som statsminister ha mulighet til å kutte helsekøene med økt antall avtalespesialister slik regjeringserklæringen til Solberg-regjeringen tok til orde for i 2013. Den gangen var tydeligvis ikke hverken statsministeren eller helseministeren sterke nok til å styre Helsedepartementet. Men neste år ligger planene allerede ubrukt i skuffen. Dette vil nok Sylvi merke seg.
Det er bare å håpe på at en eventuell ny regjering med et sterkere FrP vil bli en «Game Changer» som setter Norge på riktig spor også for effektiv næringsdrift innen spesialisthelsetjenesten.
