Nå – 34 år etter at jeg skrev artikkelen «Den trygge trelldommen» i Morgenbladet (28.6.1990), er det høyst aktuelt å ta frem denne og andre viktige politiske artikler fra min tid som politisk redaktør i Morgenbladet (1988-93). Morgenbladet ble den gangen dessverre boikottet av hele den «politisk korrekte» norske presse som fortsatt hindrer en åpen debatt om utviklingen av den sterke stat og den sosialistiske velferdsstaten slik den her beskrives fra vårt naboland Sverige, samtidig som den samme «trygge trelldommen» nå utvikler seg i raskt tempo med Støre-regjeringen ved makten.
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen.no
I Sverige er folk redde. «De er redde for ozonlaget skal forsvinne, åkrene legges ned, Kongen eller Volvo flytte til utlandet og for at det som var rett i går skal være feil i morgen» skriver Expressen. Men statsminister, Ingvar Carlsson, tviholder på formynderstaten og mener det er en fornærmelse mot hele det svenske folket når den svenske modellen blir kritisert i Washington Post.
Den svenske statsminister, Ingvar Carlsson, liker ikke kritikken av den svenske velferdsmodellen. Det politikerskapte «Folkhemmet» er hellig for svenske sosialdemokrater. Men det er ikke like hellig for alle. Det finnes systemkritikere i Sverige. Nå og da slipper de til i svensk presse. Da bemøtes de av de carlssonske byråkrater.
Men når kritikken kommer i Washington Post, rykker selveste statsministeren ut for å tilbakevise «løgnen». Det skjedde denne uken. På siden med «brev til redaktøren» skriver Ingvar Carlsson et provinsielt sutre-skriv han kaller «The Swedish Modell doesn´t need fixing». Hvilken annen europeisk statsminister ville finne på å skrive et slikt leserbrev til en avis på den andre siden av Atlanteren?
Men for den svenske statsministeren blir det maktpåliggende å vise at Washington Post tar feil. For leserne blir det knapt annet enn fornøyelig å se at Sveriges statsminister nærmest går amok for å tilbakevise alle påstander om at hans sosiale velferdsmodell skulle ha noen som helst form for øst-europeiske drag. Han vil overhodet ikke høre på argumenter om at man har problemer i Sverige.
Carlsson skriver at det er en fornærmelse mot de svenske velgerne å kritisere den svenske modellen. Våre ideer har overlevd og har appellert til velgerne i frie valg, skriver Carlsson.
Det siste har han selvsagt rett i. Svenskene har selv valgt å stemme på sosialdemokratene i frie valg. Sosialdemokratene har hatt makten i hele etterkrigstiden, bortsett fra seks år. Men spørsmålet er likevel om den altomfattende velferdsstaten er så perfekt som dens politiske skapere vil ha det til? Eller om de er livredde for endringer?
Det er vanskelig for folk som ikke har bodd i Sverige å fatte i hvor stor grad svenskene finner seg i å underkaste seg en voksende og altoppslukende stat. Men forklaringen kan ligge i at de små reforms-skritt lurer velgerne. Dessuten er svenskene generelt lydige. Men fremfor alt vil de være snille. De vil at staten skal hjelpe alle som har det vondt. Det de ikke har skjønt, er at dette for sosialdemokratene innebefatter dem alle. De får ikke den totale makten på annen måte.
Gjeldssanering for ungdom også i Norge?
Men dette utbasunerer man selvsagt ikke for velgerne. Sosialdemokratenes begrunnelse for å satse på velferdsstaten har alltid vært å hjelpe de «svake». I prosessen har de gjort alle mere eller mindre støtte-berettigede. Et siste eksempel i den lange glideskalaen fra frihet til ufrihet er et forslag fra skattedirektøren i Stockholm om å innføre et «Gjeldssanerings-institutt» for å ettergi personlig gjeld. Hans argument er blant annet at staten må hjelpe ungdom med stor gjeld. Han sier rett ut at han synes synd på ungdom som har en halv million eller mer i gjeld.
Og de «snille» svenskene godtar dette som de har akseptert all annen statlig snillisme. De vil sikkert mene at staten bør hjelpe den stakkars ungdommen ut av den «evige» gjelds-fellen.
Men hva blir resultatet? Om du hjelper hundre ungdommer å bli kvitt gjelden sin i dag? Hva med i morgen? Blir det flere ansvarsfulle ungdom av det? Nei, det blir færre. Blir man kvitt gjelden sin så lett, er det jo ikke noe problem å skaffe seg mer gjeld. Det hele er intet annet enn sosialdemokratisk hykleri. Denne falske tryggheten er den sikreste veien til trelldom.
Total trygghet
Denne sosialdemokratiske løgnen har ført til en frivillig ansvarsfraskrivelse i vårt naboland som er uten sidestykke i den frie vestlige verden. Svenskene har nå nærmest total «trygghet». Det sørger «Storebror» for. De får økonomisk bistand til det meste. Svenskene merker ikke det harde skattetrykket fordi staten kompenserer med overføringer.
Men resultatet blir forødende. Folk blir alle mere eller mindre avhengig av «Storebror». De blir redde. Ikke bare for sin økonomi. De blir redde for alt. Resultatet er at man får en engstelig befolkning. Midt i den sosiale statlige tryggheten, er de vettskremte. De er redde for alt. Ekspressen skriver:
«I Sverige er folk nå bare redde. De er redde for at ozonlaget forsvinner, redde for at Kongen eller Volvo flytte utenlands, redde for at barna skal begynne med narkotika, for at det som var rett i går skal bli feil i morgen og redde for forandringer som de for lenge siden har mistet kontrollen med.»
Dette er hverdagslivet for svensker som har levd sitt liv i statsminister Carlssons og Palmes «drømme-rike». Alt er snudd opp ned.
Bakvendt-land
I dette «bakvendt-land» har man ført en politikk som oppfordrer til skulk i stedet for arbeidsinnsats, som tar bedre vare på forbrytere enn ofre, som lar byråkratene styre menneskeliv i detalj og som fratar menneskene det meste. Men det sosialdemokratene vet like godt som andre, er at dersom man tar ansvaret fra et menneske tar man friheten fra det med det samme.
Ufrie mennesker er redde og underdanige. Og redde mennesker er manipulerbare. Dette er situasjonen i dagens svenske velferdsstat.
Sverige er et av de land i den frie verden som frivillig har latt seg «legge i lenker». Advarslene kom allerede i 1970 årene. Da skrev den engelske journalisten, Rolland Huntford, boken: «The new totalitarians» om fremtidens Sverige. Det handler om hvordan totalitarismen kan innføres i et fritt demokrati. Der er dette den svenske statsminister, Ingvar Carlsson, ikke forstår, eller vil forstå. For ham er «formynderstatens totalitarisme» den «gode sosialismen».
