Denne artikkelen publiserte jeg i Morgenbladet i min tid som politisk redaktør (1988-93). Men fordi Morgenbladet i denne perioden ble boikottet av hele den norske presse, publiserer jeg den og andre «forbudte» – artikler etter at Støre-sosialismen nå styrer norsk næringsliv og velferdsstat mot stupet. Det norske folket kan ikke lenger lukke øynene for at stats-sosialismen fører galt avsted.
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen.no
Budsjettdebatten på det norske storting er en skandale. Tror den nye borgerlige regjeringen (1989!) virkelig at den kan innbille det norske folk at den er et alternativ til sosialistene når den endrer budsjettene med en prosent? Vet man ikke at det foreligger uendelige rader med bevis på at offentlige utgifter kan kuttes dramatisk gjennom privatisering?
Budsjett-debatten raser, men forskjellen på Arbeiderpartiets budsjettforslag og den nye borgerlige regjeringen blir antagelig ikke mere enn en prosent. Aftenposten er fornøyd med dette. På lederplass skriver avisen at «hensikten med en borgerlig regjering er å få gjennomført en reell politisk kursendring for så å slå ben under dette i neste setning: «store dramatiske endringer var det ingen som ønsket, bl a fordi det er en kjensgjerning at en av hovedoppgavene vil være å ta vare på de fordeler som velferdsutviklingen har skapt».
Sannheten er imidlertid at hvis man skal sikre velferdsutviklingen, så må det dramatiske endringer til. Da kan man ikke fortsette å la staten ese ut. Da er det ikke nok å kutte budsjettert med en prosent. Spørsmålet regjeringen må stille seg, er hvordan man kan redusere det offentlige pengeforbruk.
Vi må åpne øynene
Kan staten kjøre for halv pris uten at det går ut over befolkningen? Ja, mener James T Bennett og Manuel H Johnson. Deres bok «Better Government at half the price» gir et betydelig bidra til debatten om statens rolle.
Denne boken kom ut i begynnelsen av 1980-årene. Men den er bare en bok i en lang rekke bøker over samme tema. Hyllene i britiske og amerikanske bokhandlere er etter hvert fylt med anselig antall bøker om statens fiasko. Også i Norge begynner noen å bli klar over at alternative løsninger til statsdrift har klare fordeler. Men likevel går budsjett-debatten i Stortinget fremdeles som om ingen nye politiske tanker eksisterer.
Det er intet nytt under solen for norske regjeringer. Heller ikke den nye såkalte ikke-sosialistiske regjeringen har oppdaget at man må reversere den farlige statsekspansjonen. Men andre ser at staten ikke løser problemene.
De ser at få fremskritt er oppnådd til tross for økende statlig og kommunal aktivitet. Resultatet er snarere blitt flere problemer enn færre. Frustrasjonen er følbar blant en rekke mennesker. I Norge har denne frustrasjonen gitt seg utslag i økt oppslutning om Fremskrittspartiet. Men disse signalene er ikke fanget opp av andre partier. Det er fremdeles ingen vilje til å kutte offentlige kostnader.
Debatten bør nå kjøres inn i nye spor også her hjemme. Argumentene finnes i hopetall. Boken «Better Government at half the price» er bare en av mange. Bokens hovedargument er at skattene kan reduseres betraktelig uten at det går ut over det offentlige tjenestetilbudet.
Belønnes for fiasko?
Boken viser at statens utgifter har steget uten at servicetilbudet er bedret. Til tross for enorme utgifter er det fremdeles et gap mellom regjeringens løfter og virkeligheten. Skattebetalerne betaler mer og får mindre. De helt essensielle nå er å produsere offentlige tjenester til en lavere pris. Hvem skal stå for produksjonen?
Bennett og Johnson mener staten ikke kan være en effektiv produsent. Byråkratiet har etter deres mening en incitament-struktur som ikke oppmuntrer til effektivitet og kostnadskutt. Offentlige byråkrater eller statsansatte blir heller ikke straffet for sløsing og ineffektivitet. De blir heller ikke belønnet for kostnadskutt.
Sannheten er at lønn, avansement og prestisje i offentlig forvaltning oppnås dersom offentlig sektor øker sine utgifter, ikke reduserer dem. Dersom byråkratene var effektive og løste oppgavene skikkelig, ville de ansattes jobber i offentlig sektor være truet. Slik har byråkratiet faktisk innebygget belønning for fiasko, men ingen belønning for suksess.
I den private sektor derimot er det omvendt. Der må de ansatte tilstrebe best mulig produksjon til lavest mulig pris. Hvis ikke taper bedriften i konkurranse med andre. Effektivitet er helt essensielt for overlevelse i privat sektor, mens offentlig sektor er totalt skjermet for konkurranse.
«The rule of two»
Boken inneholder en rekke studier som viser kostnadsforskjeller mellom privat og offentlig produksjon. Alle viser at private er langt rimeligere. Så overveldende er bevisene at forfatterne har utarbeidet følgende regel: «The bureaucratic rule of two»: «Overføring av tjenesteproduksjon fra den private til den offentlige sektor dobler prisen».
Bennett og Johnson er klar over at privatisering har mange motstandere. De analyserer derfor motstandernes argumenter mot privat produksjon av offentlige tjenester og viser at den ikke bare er ineffektivitet, men også at korrupsjon florerer innen offentlige etater. Dette blir tydeligere og tydeligere også i Norge etter hvert som store svindel-skandaler – i blant annet Oslo kommune – rulles opp.
Konklusjonen til Bennett og Johnson er helt klar. Alle deres undersøkelser – uten unntak – viser at man kan få en bedre offentlig sektor til langt lavere pris ved å sette oppgavene ut på anbud til private selskaper. Dette fører videre til at skattene kan kuttes dramatisk uten at noen servicetilbud blir dårligere. Folks tillit til politikerne kan bare bli gjenopprettet når sløsingen, ineffektiviteten og korrupsjonen blir borte i den offentlige sektor.
