Kjærlighet til trelldom går gjennom økonomisk trygghet. Men i østblokken ble staten for mektig. Staten er mektig også i Norge, men her hører vi ingen rop om frihet. Når det organiserte Norge strømmer ut på gater og torg, hører vi fordekte rop om «mer stat» og «mer tvang». Skal snik-sosialismen vise seg mere levedyktig enn kommunismen?
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helskøen.no
(Første gang publisert i Morgenbladet 22.11.1989)
Bak det revnende jernteppe midt gjennom Europa, roper menneskene på frihet. Enkeltmennesker går ut på gatene og roper i flokk. Men det er egentlig ikke organisert. Ropet om mindre stat i øst er ikke vedtatt på møter – det er sprunget ut fra individene. I øst har man erfart på kroppen at staten ikke lenger fungerer. Der har man fått sanne at det ikke er planøkonomien som får hjulene i sving. Det vet man i øst. Der er Margaret Thatcher et forbilde. Men hva med Norge?
Hører man ropet om mere frihet på norske torg? Lovprises Thatcher i norsk presse? Nei. Tvert i mot. Man hører rop om «mer stat» og «mer tvang». Det er ikke de ordene som brukes på plakatene. Men det er essensen i demonstrasjons-Norges budskap. Pressen hjelper villig til.
Ropet om MER STAT
Budsjett-behandlingene i kommunene og på Stortinget, er en gylden anledning for fantastene som vil ha mer stat. Men det er ikke enkeltmennesker som tar til gatene. Det er organisasjoner og korporasjoner. De protesterer på nedskjæringer på de offentlige budsjettene.
Alle skriker for «sin syke mor» og vil ha mere offentlige penger til alt fra barnehager til byråkratiske stillinger. Norsk presse ivrer etter å skrive store reportasjer om alle ropene om «mer stat». De behøver ikke en gang ha demonstrantene i gatene for å skrive. Pressen finner selv innstramninger i budsjettene og skriver om mer skattepenger til dette og hint.
Forrige uke var det kjempeoppslag i Aftenposten om «Bråstopp på byfornyelse». På første side var det bilde av prosjektlederen fra Oslo Byfornyelse i en rotete bakgård. Han får ikke realisert sin plan for utbedring av gårdsrommet fordi regjeringen Syse har kuttet vekk det årlige utrednings-tilskuddet på 20 millioner til Oslo kommune.
Så langt er det altså gått. Kommunal rehabilitering med statsstøtte har ført til at det ikke er beboernes oppgave hverken å pusse opp egne leiligheter eller å rydde gårdsplassen slik at ungene deres kan leke der. Dette er bare ett eksempel på hvor langt utviklingen er gått i retning a «mer stat» i Norge. Vil det vise seg at «veien til trelldom» sikres bedre gjennom den Skandinaviske snik-sosialiseringen enn gjennom øst-blokkens kommunist-diktatur?
Det ser faktisk slik ut. Norge har fått en ny regjering. Men budsjettdebatten viser ingen tegn til et systemskifte. Høyre og Arbeiderpartiet er begge tilhenger av en sterk stat. Begge partier forsvarer dagens kollektive velferdsstat. Det er nå 23 år siden den svenske samfunns-kritikeren, Herbert Tingsten, skrev om etterkrigstidens politiske utvikling i vårt naboland. Den sentrale tesen i hans skrift «Fra ideer til idyll» var at den ideologiske striden var erstattet av en slags kamp om «tillempet statistikk».
Kjærlighet til trelldom
Det er det samme som har skjedd i Norge. Sosial-reformisme ble en felles over-ideologi. Gjennom de små skritt ble den kollektive velferdsstaten innført. Det fantes ingen uenighet i Norge om utbyggingen av en stadig sterkere stat, før Fremskrittspartiet ble dannet i 1971. Den borgerlige regjeringen har vist at det bare er en styrking av FrP og de markedsøkonomiske ideer, som kan stanse den veien til trelldom som velferdsstaten innebærer.
Aldous Huxley skrev i sin «Vidunderlige nye verden» at den første forutsetning for kjærlighet til trelldom er økonomisk trygghet. Dersom makthaverne gir menneskene økonomisk trygghet via statsapparatet, vil menneskene lære å elske sin trelldom selvom det fratar dem både frihet og ansvar.
I Norge er det blitt slik at både enkeltmennesket og næringslivet er avhengig av makthaverne. Den enkelte ønsker nok på beholde mer av både inntekt og ansvar, men staten og organisasjonene kjører over dem. Staten blir bare sterkere og sterkere. Men i Norge er debatten om faren for den sterke stat enda ikke kommet i siget. Dette fordi det til nå bare er Fremskrittspartiet som tør tale Roma midt i mot.
I andre land er det skrevet bøker opp og nedad stolper om statens fiasko. I den siste boken «Failure of the state» viser Rodney Atkinson at politikken er blitt fjern fra folket uansett om høyresiden eller venstresiden har hatt makten. Det virkelige problemet er derfor ikke den sittende regjeringen men regjeringer per se.
Velferdstaten?
I sin tidligere bok «Government against the people» viser Atkinson hvordan statlig innblanding i næringslivet ødelegger mer enn det skaper. Han viser også hvordan den sosiale velferdsstaten fullstendig har mislykkes i å fremskaffe de «offentlige tjenester» som til og med markedsliberalister hevde er statens oppgave.
Den allmektige staten pådriver seg derfor etterhvert en forakt fra de den er satt til å beskytte og taper vennskap til dem den er satt til å kontrollere. Dette har nå skjedd i Øst-Europa, men enda ikke i Norge. Situasjonen er selvsagt ikke lik. Men når det gjelder statens økende vekst, er den faretruende også hos oss. Det innebærer en formidabel sløsing å la staten disponere så mye midler. Men når skal nordmenn for alvor reise seg mot staten?
Denne artikkel skrev jeg i Morgenbladet (22.11.1989) den gang jeg var politisk redaktør . I min periode (1988-93) skrev jeg hundrevis av reportasjer fra og om den «høyrebølgen» som skyldte over Europa og USA. Men fordi norsk presse den gangen dessverre boikottet Morgenbladet, nådde disse tankene svært få. Men med dagens Støre-sosialistiske politikk vil jeg nå publisere mine artikler om de liberale tankene som fortsatt er høyst aktuelle for å stanse STØRE-SOSIALISMEN som SKATTE-KNEBLER næringslivet.
