Av Anne Beth Moslet
Arbeiderpartiet tviholder på den synkende velferdstats-modellen og Høyre vakler videre på kollektivets sti. FrP er det eneste partiet som har våget å angripe den kollektive staten. Men hva er alternativet
Dette er en min kronikk i Morgenbladet 24. august 1989 fra den gangen Fremskrittspartiet´s leder Carl I Hagen ønsket en debatt om Velferdsstat eller Velferdssamfunn. Denne kronikken brennaktuell nå når Støre-regjeringen forslår utfasing av private tjenester til velferdsstaten.
Redaktør Anne Beth Moslet – www-helsekøen.no
På grunn av Fremskrittspartiets store fremgang har partiet kunnet sette premissene for årets valgkamp (1989). For første gang er det Carl I Hagen som setter den politiske dagsorden i en norsk valgkamp. Hans angrep på velferdsstaten har fått frem motforestillingene i norsk politikk for alvor. FrP er det eneste partiet som våger å ta et oppgjør med dagens sosialistiske velferdsstat.
Arbeiderpartiet forsvarer velferdsstaten, mens Carl I Hagen angriper den sosialistiske velferdsmodellen. Hans alternativ modell er velferdssamfunnet. Høyre på sin side forsvarer både velferdsstaten og velferdssamfunnet og faller som vanlig mellom to stoler. Høyre har ikke våget å blande liberalisme med konservatisme slik man har gjort i England og fører derfor fortsatt en sosialdemokratisk diltepolitikk.
Mens Arbeiderpartiet forsvarer sin kollektive velferdsstat, ønsker FrP å gjenoppbygge velferdssamfunnet. Men siden disse begrepene blir brukt i hytt og pine av de fleste politikere, er det nesten ingen som vet hva som ligger i begrepene velferdsstat og velferdssamfunn.
Sammenblandingen av begrepene «stat» og «samfunn» er en sosialdemokratisk genistrek for å gjøre sine kollektivistiske fremstøt mere salgbare. Men sammenblandingen er farlig. Kjennetegnet for totalitære land er nettopp at staten identifiserer seg selv med med et begrep, hvor staten sees å være overordnet samfunnet.
Hva er så forskjellen mellom en velferdsstat og et velferdssamfunn? Den svenske økonomiprofessor, Steffan Burenstam Linder, utdyper dette i sin bok «Den hjerteløse velferdsstaten». I et velferdssamfunn finnes det forskjellige sikkerhetsnett for å bistå mennesker i nød. Det nett som spennes ut av stat og kommune er bare ett av flere. I et velferdssamfunn legger man altså stor vekt på å utvikle alternativer til det offentlige sikkerhetsnettet.
I en velferdsstat er det anderledes. Der erstatter det offentlige sikkerhetsnett isteden for å komplementere dem. I sin ekstreme form finnes det i velferdsstaten bevisste anstrengelser for å demontere de alternative sikkerhetsnett.
Dette ser vi mange eksempler på i Norge. Her har stat og kommune gått inn og tatt over en rekke oppgaver. Dette gjelder alt fra folketrygd til eldreomsorg og barneomsorg. Alternativet til velferdsstaten er velferdssamfunnet. Alternative sikkerhetsnett kan bygges opp på mange forskjellige nivåer.
Individets økonomiske ressurser kan forsterkes gjennom privat sparing. Menneskenes sjelelige styrke utviklet gjennom moral, normer og religion, gir sikkerhet i livets utfordringer. Familie og slekt gir medlemmene vern. Andre nett er den gamle bygdesamhørigheten, frivillig sosialt arbeid og velgjørenhet, bedrifter og fagforeninger.
Velferdsstaten er bygget opp med tanke på at velferd er ensbetydende med hva stat og kommune gjør for å bistå mennesker. I sin kollektivistiske streven, har man latt andre sikkerhetsnett forfalle. Man har latt kollektive løsninger fortrenge private løsninger i en slags sosialistisk henrykkelse for å skape likhet og rettferdighet. Men i sin iver har både Arbeiderpartiet og Høyre ikke sett at en slik stat kan bli både hjelpeløs og hjerteløs.
Velferdsstatens krise skjer nå på to plan. For det første på det økonomiske plan. Velferdsstaten leder steg for steg til så store utgifter at det på grunn av dårlig økonomi, blir mindre ressurser. Velferdsstaten får ikke råd til å utføre alle sine oppgaver.
Dette stadiet er vi kommet til i Norge i dag (1989). Politikerne ønsker å pøse inn flere penger i sine kollektive sikkerhetsnett, men pengene finnes ikke lenger. Sereptas krukke er tom. Velferdsstaten blir nødt til å bygge ned sine sikkerhetsnett gjennom besparing. Om man da ikke har et velutbygget private sikkerhetsnett, blir det store lidelser for mange. Vi har nylig sett skrekkbilder fra kommunale gamlehjem hvor de døende blir plassert på badet.
For det andre er velferdsstaten bygget opp på masse regler og reguleringer – en meget formalistisk struktur – som gjør at det ikke når inn i de hjørner der den trengs mest. Dessuten er det et faktum at man vanskelig kan «kjøpe» den medmenneskelighet som helt naturlig gies innen familie og nærmiljø.
En slik velferdsstat skaper uvegerlig et hjerteløst og hjelpeløst samfunn. Den blir hjerteløs fordi den setter folk i klem. I sin iver etter å ta fra folk pengene og bygge opp et kollektivt sikkerhetssystem for dem, har man latt de private sikkerhetsnett forfalle. Folk kan ikke betale dobbelt opp. Dersom staten håver inn skatter og tar ansvar for sikkerhetsnettet, vil folk ikke sørge for sin egen trygghet.
Velferdsstaten er hjerteløs fordi den lurer folk til å tro at de har en trygghet de ikke har. Det beste eksempel er folketrygden som inngir folk en falsk tro på at de er garantert en pensjon i en viss størrelse. Det blir stadig tydeligere at disse løftene ikke blir innfridd i fremtiden.
Velferdstaten blir hjelpesløs fordi den har sørget for å demontere det alternative sikkerhetsnettet. Den har erstattet spontan medmenneskelighet med paragrafer og offentlig personell. Men uansett hvor snille og personlige sykepleierne og sosionomene er og hvor generøse de offentlige bidragene enn blir, kan de aldri erstatte den varme og omsorg som gis gjennom familie og spontan medmenneskelighet som ikke er paragrafert i statens regelverk.
Ulempene ved å bygge opp en velferdsstat i stedet for et velferdsamfunn har enda ikke trengt skikkelig ned i folks bevissthet. Fortsatt settes likhetstegn mellom individuell velferd og utbygging av velferdsstaten. Men tankene om velferdssamfunnets fortrinn begynner å ta form. Dette er ikke minst takket være Fremskrittspartiets modige oppgjør med velferdstaten.
Det store spørsmålet er hva som nå skjer (35 år senere) når Støre-regjeringen sammen med SV legger frem en plan for «utfasing av private aktørers leveranser til offentlige velferd».
