Skal man måle om det offentlige helsevesenet fungerer, må det sammenlignes med det private, sa helseminister Gudmund Hernes. Han ville sette i gang måling av privat kontra offentlig helseproduksjon i 1996. Hvor mye skal få lov til å gå i glemmeboken? På tide å effektuere bestillingen, helseminister Jan Christian Vestre?
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen.no
Arbeiderpartiet har hatt 2 av i alt 11 helseministere siden 1995. Jeg har fulgt dem alle gjennom intervjuer og reportasjer i tidsskriftet Legekunsten (1993-2010). To av disse har vært i en klasse for seg. Til tross for at hverken Gudmund Hernes (1995-97) eller Tore Tønne (2000-2001) hadde erfaring fra helsesektoren da de tiltrådte som helseministre, viste de begge en enorm viljestyrke, energi og handlekraft som kunne ha skapt forutsetninger for et langt mere pasient-orientert helsevesen enn dagens. Men til tross for de gode intensjonene med reformene fra Hernes «Pasienten først» og Tønnes «Statlige overtagelse av spesialisthelsetjenesten» så er resultatet dessverre fortsatt «Pasienten sist».
Ingen av de i alt 13 helseministrene de siste 29 årene har klart å oppnå målet om et «kø-fritt» helsevesen. Dette til tross for at vi har alle forutsetningene for å lykkes dersom vi brukte de samlede ressurser i henhold til målene nedfelt i vår konkurranselovgivning. Jeg vet ikke om man kan si at helseministrene bryter konkurranseloven, men jeg vet at lovens formål er å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser (§1) og at loven gjelder en hver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet (§ 2).
Jeg forundres derfor over at våre helseministre vedvarende har kunnet velge å løse sin mangel på effektiv utnyttelse av våre helseressurser ved å dekke årlige underskudd i offentlige sykehus med milliarder fra vår felleskasse i stedet for å innføre den lovpålagte konkurranse mellom offentlige og private foretak? Men både Gudmund Hernes og Tore Tønne har etter sin korte perioder som helseministre i hvert fall gitt oss sine klare svar på veien videre.
Gudmund Hernes våget seg på følgende klare profeti: «Dersom vi innen en fem-års-periode ikke får skikk på vårt helsevesen, vil mye bli bygget om. Velferdstanken vil endres og nybrutalismen slipper inn over oss.». Tore Tønne gikk enda kraftigere ut etter sin avgang på et åpent Sintef-seminar 4. desember 2000: «Det samlede helsetilbudet må brukes. At det ikke er gjort, er en sak for Økokrim».
Det at ingen av disse viktige signalene fra to av landets mest profilerte, oppegående og ny-tenkene helseministre i moderne tid har medført en grunnleggende helsedebatt, er ikke bare forunderlig. Det er skremmende og det gir grunn til demokratisk uro. I denne forbindelse velger jeg å gjengi mitt intervju med helseminister, Gudmund Hernes, som viser at demokratiets styrke speiles ikke bare av de svarene som pressen får, men ikke minst av de spørsmålene som stilles eller snarere ikke stilles.
Jeg tror det er viktigere enn noen gang at vi som har levd en stund, bidrar mere til den offentlige debatten om hvor vårt lille – rike – land er på vei!
Hernes vil måle privat kontra offentlig helseproduksjon Tidsskriftet Legekunsten Nr 3/1995
Den nye helseministeren, Gudmund Hernes, innrømmer at han foreløpig ikke har hatt tid til å motta signaler fra legespesialister utenfor sykehus, men ønsker å ha et møte med Praktiserende Spesialisters Landsforening. Hernes mener han har mye å lære av private spesialister med hensyn til organisering, pasientbehandling og ledelse. Han er dessuten åpen for komparative analyser av privat spesialistpraksis kontra offentlige poliklinikker.
Jeg leser tidsskriftet Legekunsten med stor interesse. Som bevis på dette kan jeg nevne at jeg har valgt å ta med en plastikkirurg og leder av den nye private Klinikk Bergen, Tom Ørner, i Steineutvalget som nå er oppnevnt for å utrede organiseringen og ledelsen i offentlige sykehus. Jeg valgte Ørner på grunn av et intervju med ham i Legekunsten hvor han fortalte om at han kom tilbake til Haukeland sykehus etter en studietur i utlandet med en rekke vyer og ideer. Men fordi han møtte veggen innenfor et stivbent offentlig sykehus, startet han sin egen privatpraksis.
- Den tekniske utviklingen har medført at mye av spesialistbehandlingen kan flyttes ut sykehuset?
- Jeg er enig i det. Det som er viktig for meg, er at vi beholder spesialistene der vi har mest trengende pasienter. Det er imidlertid ikke uvesentlig hvordan legene bruker sin tid. Det er hastegraden og sykdomsalvoret som har førsteprioritet.
- En fersk Sintef-rapport viser at private psykiatere behandler tre ganger så mange pasienter årlig og at pasient-timeneTidsskriftet Legekunsten Nr 3/1995): tre ganger rimeligere for «samfunnet» i privat praksis enn i det offentlige. Er dette noe du kunne tenke deg å studere nærmere?
- Jeg ønsker ikke å uttale meg spesielt om denne rapporten før jeg har lest den. Men dersom den peker på en slik retning som du antyder, er det helt klart av interesse å få utført slike sammenlignings-studier. Min tid ved universitetet lærte meg at dersom du vil finne ut hvordan ting er, må du utføre sammenligninger ved såkalte komparative metoder. Du må med andre ord stille alle spørsmål og stille spørsmål ved alt.
- Hvis vi kan få utført de samme tjenestene for mindre penger i privat praksis enn i offentlige poliklinikker, er jeg interessert i å få dette frem. Skal man med andre ord måle om det offentlige helsevesen fungerer, må det sammenlignes med det private. Variasjon gir informasjon. Det er derfor en av mine oppgaver å finne ut hvordan helsetilbudet fungerer i det offentlige sammenlignet med det private, sier Gudmund Hernes.
