Hvor mye skal staten eie og byråkratiet forvalte og hva skal være våre rettmessig krav til forvaltning av egen inntekt og eiendom? Med andre ord hvor stor skal statskassen bli og hvorledes skal våre folkevalgte styre slik at folk flest kan leve av egen innsats?
Regjeringenes mål kan vel neppe være at stadig flere skal havne i helsekø eller på NAV slik trenden har vært i hele vårt århundre?
Redaktør Anne Beth Moslet : www.helsekøen.no
Jeg glemmer ikke mitt første møte i Kringastingsrådet. Det var på en måte en meget høytidelig seanse å tre inn i denne Stortings-oppnevnte forsamlingen i selveste Kringastingshuset. Rådet hadde hadde den gangen – som nå – 14 medlemmer hvorav 10 valgt av Stortinget etter partienes representasjon og fire utnevnt av Kongen i Statsråd. Alle 14 for en periode på fire år.
Arbeiderpartiets nestleder og strateg gjennom mange år, Einar Førde, hadde den gangen trådt ut av den offisielle parti-politikken for å bli ansatt som «parti-uavhengig» sjef for NRK (Norsk Rikskringkasting). Han møtte fra tid til annen også i min periode (1991-1993) på noen av rådets årlige (8-10) møter.
Jeg glemmer aldri mitt første og siste rådsmøte hvor Kringkastingssjef, Einar Førde, var til stede. Det var liten tvil om at han var en sjarmerende kar som kunne «målbinde» de fleste – også denne lille politisk gjengen – foreslått av sine respektive partier på Stortinget. Jeg var – som tidligere første kvinnelige nestleder i FrP – foreslått av Carl I Hagen.
Jeg kan ikke egentlig huske det politiske tema, men jeg aldri glemmer aldri, Einar Førde´s replikk etter ett ordskifte hvor han kommenterte et av mine innspill med følgende replikk:
«Vi er alle sosialdemokrater, bortsett fra Moslet.». Dette satt så spikret at jeg på vårt siste møte fire år senere, måtte minne Førde om denne replikken og spørre om han hadde vurdert hva som ville kunne skje «dersom sosialdemokratene ikke fikk rett?» Jeg fikk ikke noe svar, men forsto godt at det noe mere velpolerte medlem av rådet, Høyre´s Georg Apenes, ganske raskt meldte seg ut dette han kalte «supperådet».
Siden den gangen har mye skjedd og landet har hatt mange politiske «supperåd» i dyre domme uten substans. Nordisk råd er bare ett av de med de antagelige dyreste møtene – uten å ha fått til særlig mere «felles politikk» enn utdeling av noen priser til sine egne forfattere. Vi har selvsagt også skiftet regjeringer, men egentlig uten å få noen særlig ny politikk. Det går vel helst etter den samme sosialdemokratisk lest. Helsekøene er bare ett bevis på at et det helse-monopol består.
Men et enda større dilemma er at den nye Ap-dominert regjering, har en statsminister som lener seg mere opp til sosialismens ideologi enn det jeg kan minnes at noen annen Ap-ledet regjering har gjort i vår tid.
«Å gjøre en forskjell» ble skrevet da han var utenriksminister
Mens tidligere Ap-ledere har vært opptatt av «å bygge landet» sammen med landets «gründere» og «kapitalister» virker det som om statsminister, Jonas Gahr Støre, har en slags formening om at en slik politikk ikke er til gagn for hverken den enkelte eller fellesskapet? Hans bok «Å gjøre en forskjell» viser helt tydelig at han også har store ambisjoner om å bruke våre penger på å «redde verden» fra fattigdom. Men så langt har U-hjelpen til fattige diktatur-styrte land ikke vist seg å redde de fattige fra nøden.
Men spørsmålet er også om Støre som statsminister har de beste ideene om hvorledes han skal skape gode levekår for sine egne innbyggeres fremtid? Den store utenlands-valfarten av norske jobb-skapere til Sveits er allerede for lengst i gang og intet tyder på at den reverseres. Regjeringens forsøk på å kalle «skatte-flyktninger» inn til «dialogmøter» i Sveits har ikke endret dette en døyt. Det kan virke som om de politiske «skattepakkene» til Støre´s embetsfolk ikke riktig har forstått mottagernes virkelighet?
Foreløpig vet vi ikke hva som skjer med Støre-regjeringen´s neste politiske gavepakke til bedriftseiere, nemlig forslaget om regjeringens nye velferdspolitikk basert på «null profitt» dvs «null fortjeneste» på leveranser til statsfinansiert velferd. Spørsmålet er om vår statsminister fra beste vestkant og utdannet i bl.a. økonomisk historie ved en av de beste universitetene i Paris, egentlig vet hva en slik «vel-ment» sosialistisk SV-politikk kan bety for innbyggernes fremtidsutsikter?
Alt denne politikken nå toppes med at de to største politiske partiene Arbeiderpartiet og Høyre egentlig ikke vet hvordan de skal takle våre stadig økende helsekøer, er heller ikke lystelig. Det hjelper lite at Høyre´s statsministerkandidat, Erna Solberg, allerede toner flagg med å angripe Arbeiderpartiets statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre, før neste års stortingsvalg med at han øker hennes helsekøer etter 8 regjeringsår på 218 000 til nå over 250 000. Dette er en økning på 30 000 innbyggere og på størrelse med Hamar by, sier Erna som avslutter åtte år som statsminister med 218 000 mennesker som venter på medisinsk behandling i et av verdens rikeste land med flere leger pr innbygger enn de de fleste andre land.
Er dette noe å skryte av, da Erna?
Norge´s største politiske partier bør nå fortere enn flint slutte med politisk skittkasting og heller komme velgerne i møte med hvordan de selv skal rette opp sine politikerskapte problemer. Det store spørsmålet er til syvende og sist om alle våre toneangivende politiske partier er blitt «sosialdemokrater»? Er den politiske «ensretting» eller «politiske korrekthet» blitt et mantra hverken norsk presse eller politikere lenger vet hvordan de skal komme seg ut av?
Jeg kan da forhåpentligvis ikke være helt alene om å tro at det finnes andre og bedre løsninger for å sikre det norske velferdssamfunnet levedyktighet også etter «oljen»? En vei videre kan etter min mening være å ta en gjennomgripende debatt om utbyggingen av vår norske velferdsstat med stadig økende statsmakt og offentlig kontroll over en felles velferdskasse hvor velferd fordeles etter kassabeholdningens innhold til en hver tid kontra et velferdssamfunn hvor folk får beholde mere av sin egen inntekt og retten til disposisjon og forvaltning av egen eiendom. Med andre ord et velferdssamfunn bygget på felles og frivillig innsats uten det vi tidligere kalte «formynderstaten»?
