Vinner JONAS, ERNA eller SYLVI det neste STORTINGS-VALGET?
Ingen norsk regjering i vårt århundre har vært i nærheten av å avvikle helsekøene. Nå er køen over 1/4 million mennesker. Det er et faktum vi – i et av verdens rikeste land – ikke lenger kan godta. Det er et demokratisk dilemma at ingen politiske partier tilsynelatende har noe begrep om hvordan norske offentlige sykehus skal komme ut av dette helsepolitiske problemet. Erna klarte det ikke i løpet av åtte år. Kan et blåere Høyre, et FrP i siget eller Arbeiderpartiets nye helseminister knekke kø-koden? Ja, de kunne åpne øynene – gjerne sammen med norsk presse – for alternative styringsmodeller. De kunne eksempelvis studere den tidligere sykehus-suksessen ved Norrlands Universitetssjukhus i Umeå som var et resultat av en ny svensk helsepolitikk for å løse den økonomiske krisen i Sverige på 1990-tallet.
Redaktør: Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Høyre´s statsministerkandidat, Erna Solberg, har allerede startet Høyre´s valgkamp før neste års Stortingsvalg. Hennes politiske budskapet på forsiden av VG 6.5.2024 var at «Vi skal male huset og landet blått». Dersom Erna´s knallharde helsepolitiske angrep på statsminister, Jonas Gahr Støre, i VG gjenspeiler Høyre´s politiske hamskifte, lurer nok mange med meg på hvor blå Høyre-politikken blir? Det å kritisere Støre for at han økte helsekøene fra Erna´s 218 921 pasienter i 2021 til dagens nivå på 253 861 blir vel kanskje et litt puslete valgløfte for Erna´s Høyre-velgere?
Det er kanskje på tide at både «sosialistiske» og såkalte «ikke-sosialistiske» kommer seg ut av den lille politiske boblen her på berget og ser at norsk helsepolitikk er kjørt inn i en byråkratisk «hengemyr» hvor det bygges opp lag på lag med godt lønnende system-forvaltere hvor de årlige underskudd fra Finansdepartementets helsebyråkrater bare blir forslag om gjentatte budsjett-milliarder uansett regjering? To Erna-regjeringer og nå Støre-regjeringen fortsetter med økte helsekøer til tross for økte sykehusbudsjett. I år var det to nye milliarder til offentlige sykehus.
Dette synes ikke å bekymre hverken sosialistiske eller såkalte «ikke-sosialistiske» regjeringer. De driver med «dakapo-sykehus-underskudd» basert på «utgifts-budsjettering» hvert eneste år. Muligens de selv ikke vet forskjellen på inntekts- og utgiftsbudsjettering eller ikke skjønner at de kan styre offentlig sykehusdrift gjennom «inntekts-budsjett» som private bedrifter og private sykehus?
Men det finnes eksempel på offentlige sykehus som er styrt etter enkle bedriftsøkonomiske prinsipper. Allerede i min første utgave av tidsskriftet Legekunsten i 1993 skrev jeg om den nye Stockholms-modellen hvor det ble vedtatt at all virksomhet innenfor for Stockholm skal utsettes for konkurranse og at minst 20 % av virksomhetene skal være konkurranseutsatt innen utgangen av 1994. I den svenske økonomiske krisen på 1990-tallet innførtes det også fritt sykehusvalg samtidig med denne nye politisk aksept for bruk av markedsøkonomiske driftsformer.
Selv kjenner jeg til at Norrlands Universitetssjukehus i Umeå lykkes med en slik økonomisk styringsmodell. Administrerende direktør, Arne Bjørnberg, klarte med sin inntekts-budsjettstyring å snu hele sykehuset til en drift uten underskudd, uten køer og med både fornøyde pasienter og ansatte i løpet av tre år.
Tenk det, ERNA. Tenk det, SYLVI og VESTRE. Noe å tenke på også for norsk presse?
Men denne sykehus-suksessen var dessverre ikke liv laga da ikke alle nabokommunene til Umeå valgte å legge om sin sosialdemokratiske styringsmodell. Deres sykehus mistet pasienter til det køfrie Norrlands Universitetssykehus. Dermed ble den vellykkede suksess-modellen i Umeå politisk «tvangsavviklet». Hvordan det egentlig er med svensk helsepolitikk i dag, vet jeg ikke. Men det kan være verdt å undersøke hva som skjer utenfor våre egne landegrenser.
Så hva vil skje med helsepolitikken i Norge frem mot Stortingsvalget 2025? Vil Erna, Listhaug eller Vestre prøve den vellykkede helsemodellen fra Norrlands Universitetssjukhus eller andre effektive alternativer?
I følge Nettavisens sjefredaktør, Gunnar Stavrum, surfer nå FrP høyt på gallupene med to veldig ulike politikere, ungdomsleder, Simen Velle, og partileder Sylvi Listhaug i spissen. Til sammen skaper de inntrykk av Fremskrittspartiet som det eneste rene alternativet for folk som ønsker sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. På Norstats siste meningsmåling belønnes FrP med den sterkeste meningsmåling på åtte år (18,5%).
Med FrP i siget, kan dette liberalistiske partiet kanskje også være på hugget for å ta et skikkelig oppgjør med den sosialistiske eller planøkonomiske styringsmodellen ved norske sykehus? Ikke minst hvis Erna nå heiser det blå Høyre-flagget på alvor, vil et større innslag av konkurranse om pasientene kunne åpne for en langt mere effektiv utnyttelse av spesialisthelsetjenesten.
Men dersom det skjer, vil kanskje også Arbeiderpartiet med sin nye helseminister virkelig våge å ta opp arven fra sin visjonære forgjenger, helseminister, Tore Tønne, som aldri fikk fullført sine planer om et «kø-fritt» helsevesen i statsminister, Jens Stoltenbergs, korte regjeringsperiode fra 2000 til 2001.
Etter regjeringen Stoltenbergs valgnederlag i 2001, klargjorde eks.helseminister, Tore Tønne, sitt helsepolitiske budskap i sin tale om: «Staten tar over sykehusene hvorfor og hva kan vi forvente oss?» på Sintef-Seminaret i Oslo den 4. desember 2001. Hvor mange journalister som var til stede, vet jeg ikke. Men ingen – det jeg vet – skrev om Tønne´s tale. Jeg var imidlertid der og dekket det hele – med foto – som redaktør av tidsskriftet Legekunsten.
Overskriften i Legekunsten Nr 1/2002 var: «Helsekøene må vekk i år 2002». Tore Tønne slo i bordet (se bilde) og sa at «Helsekøene må avvikles innen ett år og motkreftene må møtes med momentan tilpasning». Tønne sa også at han «aldri hadde hatt prinsipielle motforestillinger mot at private aktører kan tilby sine tjenester på like vilkår.»
Hva er det som gjør at det nå – mere enn 23 år etter dette politiske Ap-utspillet – ikke er mulig med en fordomsfri helsedebatt? I stedet er det knapt noen som våger å si det samme som Arbeiderpartiets visjonære helseminister, Tore Tønne´s sa den gangen og som hans sjef Jens Stoltenberg også må ha hatt både intensjoner og ønsker om å gjennomføre? Norsk presse er samtidig tause som graven.
Er det så utrolig at Stoltenberg kunne ha ønsket å modernisere det norsk sosialdemokrati i likhet med sin britiske kollega, Toni Blair, og der i gjennom også starte en helt nødvendig helsepolitisk snuoperasjon for å sikre et effektivt helsevesen basert på norske pasienters rettmessige krav på å få dekket sine helsetjenester etter behov og finansiert av folkets helseforsikring, Folketrygden?
Nå kan mye tyde på at Støre-regjeringens «ny-sosialisme» vil komme til å avvikle selveste FOLKETRYGDEN i sin nåværende form og utrede sin sosialistiske SV-inspirerte velferdsmodell basert på «null profitt». Dette gjøres samtidig med at NAV er i ferd med å bli landets største «vernede bedrift» og at landets rikeste jobb-skapere for lengst har skatte-rømt fedrelandet.
Det kjente NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» kan komme til å bli fremtidsscenarier våre barnebarn aldri drømte om – enn si trodde var mulig å forestille seg i vår nye «velbeslåtte oljestat» som sakte men sikkert kan komme til å erstatte vårt bærekraftige velferdssamfunn bygget opp av både av private og offentlige midler og personlig deltagelse i det forrige århundrede.
Kan oljeformuen bli fedrelandets akilleshel?
