Når foreldre frataes sitt barn uten å få vite hvorfor eller hvor barnet har vært skjult de siste ni årene og deres klagerett er nektet dem uten lovhjemmel, er det vel på tide å granske utviklingen av den norske velferdstaten med empirisk forskning slik svenske akademikere gjorde med Sveriges Sosialstat allerede på 1990-tallet?
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Lovbrudd og misbruk i barnevernsaker har rullet i media med jevne mellomrom og økende intensitet de senere årene. Den 11.6.2024 skriver Aftenposten om en liten gutt som er tatt fra sine foreldrene og plassert på sperret adresse i ni år uten at foreldrene vet begrunnelsen eller har fått vite at de har lovlig klagerett.
Hvordan har dette kunnet skje og hvorfor er det en økende grad av alvorlige barnevernssaker i Norge. I Sverige vakte det internasjonal oppsikt da det kjente tyske nyhetsmagasinet «Der Spiegel» allerede i 1983 skrev en seks siders kritiske reportasje om forholdene i det svenske barnevernet. På Wipedika ligger mer om denne saken pluss hele reportasjen.
Children’s gulag (Swedish: Barngulag; in German: Kindergulag) was a metaphorical expression coined by the German magazine Der Spiegel in 1983, for an alleged scandal regarding children who were taken from their families by the government on weak legal grounds in Sweden.
In August 1983 Der Spiegel published a long article titled “Kindergulag im Sozialstaat Schweden”.[1]
In response to this accusation and to correct West Germans, the Swedish Ministry for Foreign Affairs called a press conference with over 150 journalists on 8 November 1983. It claimed that West German media had given a wrong view about the Swedish welfare state. The Minister of Foreign Affairs was then accused of trying to ‘control’ the reporting and trying to give them the “correct” picture of Sweden, and the meeting became chaotic. It emerged later that this was the result of a deliberate attempt by domestic lobby groups to use the international press for their purposes.[2]
Even a school superior, Åke Elmér, responded to the accusation and presented a comparison in the Swedish newspaper Dagens Nyheter, proposing that the real problem was just in West Germany:[3
Jeg bodde selv i Stockholm den gangen og var til stede som freelance-journalist for Morgenbladet. Det var slett ikke så merkelig at det ble «rabalder» på en slik pressekonferanse. Erfarne utenlandsjournalister fra de mest seriøse og anerkjente europeiske aviser på den tiden, var naturlig nok i «harnisk». De var neppe vant til å bli kalt inn på teppet av andre europeiske demokratiske lands myndigheter for å få korreks for sin journalistiske jobb.
Hele denne statsdirigerte seansen avslørte rett og slett den svenske stats naive og nærtagende holdning da deres svenske sosialstatssystem ble offer for utenlandsk presses gransking og kritikk. Det viste vel også at den svenske stats egne offentlige forskningsprosjekter har vært lite kritisk til utviklingen av den omfattende svenske velferdsstaten.
De kritiske røstene fra kjente svenske akademikere kom først på 1990-tallet. Da satt det nye City Universitetet i Stockholm den svenske sosialstaten under lupen. Dette var et omfattende og banebrytende forskningsprosjekt ledet av professor Hans L. Zetterberg og ble presentert med 16 empiriske delrapporter i løpet av halvannet år. En av delrapportene av Helena Riviere hadde tittelen «Meningen var ju att hjälpa människorna, inte att ta ifrån dem ansvaret».
Deler av disse forskningsprosjektene presenterte jeg forøvrig – som eneste norsk dagsavis – i min tid som politisk redaktør i Morgenbladet.
Jeg kan i parentes bemerke at Morgenbladet´s historie, skrevet av, Erik Rudeng, utgitt i 2021: «Morgenbladet – en historie for seg» har med min epoke som politisk redaktør i kapitel VI som heter «Fra nyliberalismens talerør til intellektuell ukeavis». Jeg kan legge til at denne tidligere direktør for «Fritt ord», Erik Rudeng, unnlot å skrive at jeg var meget kritisk til norsk presse´s «totale boikott» av Morgenbladet i mine år som politisk redaktør (1988-93).
Men dersom vi skal forstå utviklingen av vår egen norske velferdsstat, er det ikke uvesentlig at vi har kjennskap til utviklingen av den svenske sosialstaten og deriblant de svenske pionerene bak ideene om denne altomfattende sosialstaten og ikke minst den svenske diplomat og politiker Alva Myrdal´s omfattende arbeider.
Alva Myrdal fikk Nobel fredspris for sitt arbeid med nedrustning i 1982. Med sitt videre og omfattende arbeid med sosiale reformer var hun med å utvikle den svenske velferdsstaten. Sammen med sin mann, Gunnar Myrdal, skrev hun boken «Kris i befolkningsfrågan» som vel kan sies å være selve grunnpilaren i den svenske sosialstaten som skulle ta hånd om folk fra vugge til grav. En viktig sak for Alva Myrdal, var å legge til rette for «omhhändertagende» av de barn som ikke foreldrene kunne ta hånd om. Ordet «omhändertagende» finnes knapt på norsk. Men dette fenomenet som i Sverige fikk utvikle seg i et slikt omfang og med en slik intensitivitet at det endte med den store reportasjen om «Kindergulag im Sweden» i Der Spiegel, burde ha vakt debatt også her hjemme.
Det er liten tvil om at svenske foreldre var meget engstelig og opprørt over det som skjedde i barnevernet både før og etter «Gulag-artikkelen». Men det at den svenske staten grep inn for å korrigere de utenlandske journalistenes reportasjer burde være et tankekors også for oss her hjemme hvor pressen er gjennomgående «politisk korrekt»eller «statslydig. Det er et tankekors at vi ikke har noen som våger å ta den helt essensielle og grunnleggende debatten om hvorfor vår velferdsstats voktere og forvaltere vakler og vingler i egne lover og lovfortolkninger og hvorfor NAV-klientene og sykehuskøene bare øker mens flere av våre egne stortingsrepresentanter knapt kan skille rett fra galt.
