Høyre-FrP-regjeringen forsterker nå den handlingslammelse som har preget en helseminister som har valgt å styre på «de gode intensjoners autopilot». Regjeringens «Nasjonale helse- og sykehusplan» kan ende opp med et selvgående og ekspanderende administrativt styringsvelde som ingen noen gang har sett maken til.
Regjeringens nye «Helse- og sykehusplan» som ble fremlagt 20. november, må være en gedigen skuffelse for mange. Planen gir ingen reelle og virkningsfulle styringssignaler som kan ta Helse-Norge ut av dagens fastlåste og administrativt kvelende styringsklemme. Snarere tvert i mot. Det er stor grunn til fortvilelse.
Mange har allerede gitt opp håpet om et mindre tungrodd helsevesen. I løpet av sine to år som helseminister har Bent Høie berettiget fått massiv kritikk for sin manglende handlekraft. Det er ikke bare denne helsebloggen som har kritisert hans knefall for det fastlåste og stivbente helsepolitiske systemet.
Rop om hjelp
Fra offentlige sykehusansatte har det jevnlig kommet rop om hjelp fra et helsevesen i krise. Sist gjennom boken «Helsesviket» fra P4-journalist. Lise Askvik. I boken presenterer Askvik 17 brev fra helsepersonell med søkelyset på den systemkrisen offentlige helsearbeidere møter.
Sykehusleger har vært så oppgitt over de mange økende og unødvendige kontroll- og administrasjonsfunksjoner de pålegges at de har startet sin egen protestkampanje «Helsetjenesteaksjonen», ledet av ledet av professor i geriatri ved Oslo Universitetssykehus (OUS), Torgeir Bruun Wyller.
I tillegg har vi tusenvis av nordmenn som lenge har fryktet for nedleggelser av sine lokalsykehus. Det er således mange som har ventet på om Bent Høies «Nasjonale helse- og sykehusplan» kunne vise vei ut av helsekrisen.
Knefall for systemet
Men selv om Høie tilsynelatende har lyttet noe til noen av protestene mot sykehusnedleggelser, så vitner hans nye helseplan om en total endringsvegring mot helt nødvendig strukturell nytenkning.
Når Høies knefall for dagens system kommer i tillegg til hans nærmest religiøse tro på «styring gjennom den gode vilje», kan hans helsepolitikk bli helt ødeleggende for muligheten til å få et funksjonsdyktig, rasjonelt og effektivt helsevesen. For det å mene vel, er ikke det samme som å gjøre godt.
Den nye helseplanen avslører dessverre at helseministerens flaggskip «Pasientenes helsetjeneste» bare er tomme slagord og vage løfter som vil kunne ende med en administrativ jungel av et selvgående og ekspanderende styringshierarki som ingen har sett maken til.
Høies «skjulte skatt»
Høies helseplan sier riktignok at man må ta i bruk alle gode krefter – både private og offentlige – for å løse fremtidens helseutfordringer. Men hans helseplan kommer ikke med konkrete og virkningsfulle forslag om nødvendige strukturelle endringer for å få dette til.
En helseminister fra Høyre våger ikke en gang å lansere en plan for økt bruk av private aktører. Dette gjelder også de private avtalespesialistene med offentlig refusjon som han har kalt spesialisthelsetjenestens «skjulet skatt».
Gjennom en større satsing på avtalespesialistene – som lovet i regjeringserklæringen – kunne køene til poliklinisk behandling raskt kuttes og på sikt fjernes. I og med at rundt 90 prosent av all behandling i dag kan utføres poliklinisk, burde Høie selv ha vært interessert i å aktivisere sin «skjulte skatt».
I disse økonomiske innstramningstider burde Høie vært spesielt interessert i å få vite hva han får ut av helsekronene. En helseplan uten noen antydning om behovet for økonomiske sammenligninger mellom offentlig og privat drift, er rett og slett ikke troverdig.
Drivkraften
Selv om helseplanen sier at «helsetjenesten må endre kultur, holdninger, organisering og ledelse» er dens anbefalinger om hvordan dette skal skje like godmenende håpløse som de er banale. I helseplanen står det; «Regjeringen mener mobilisering av pasienter og pårørende utgjør den viktigste drivkraften for fremgang og forbedring av helsetjenesten.»
Det er greit å involvere pasientene og pårørende. De skal man selvsagt lytte til å ta med på råd. Men pasienter i en sårbar situasjon kan ikke avkreves å være selveste drivkraften for å sette en administrativt havarert helseskute på rett kjøl.
Sannheten er at en slik pasientmobilisering aldri vil kunne påvirke det etablerte styringssystem på en mer effektiv måte enn innføringen av pasientenes frie behandlingsvalg.
Det aller mest tragiske med regjeringens forslag om «Fritt behandlingsvalg» er derfor at det ble kneblet fra starten. Det er ikke innført for andre enn noen tusen ruspasienter. Slik går det når en helseminister ikke våger å instruere sitt eget helsedepartement og helsedirektorat om en ny helsepolitikk slik han lovet før valget.
Nytt byråkrati
Høie lar fortsatt systemforvalterne i helsevesenet bestemme kursen. Resultatet er gitt. Økt byråkrati. Det nye hjelpeapparat Høie nå vil innføre for å aktivisere pasientene som sine viktigste endringsagenter er bare ett eksempel på økt byråkratisering. Det omfatter blant annet etablering av erfaringskonsulenter, sykehusverter, likepersonarbeidere (hva dette enn er), lærings- og mestringssentre, vardesentre (?), samvalg og samvalgsverktøy (?) og ungdomsråd ved alle sykehus.
Hele den nye helseplanen er mer innviklende en utviklende. Det er ikke enkelt for pasientene å forholde seg til alle de nye begrepene som lanseres. De sliter allerede med å kjenne igjen nye navn på egne sykehus etter den tidligere sammenslåingen av lokalsykehus under store sykehus-paraplyer som «Helse Fonna», «Helse Viken» og «Sykehuset Innlandet».
Skaper kaos
Nå får vi nok en ny sykehusstruktur basert på «Regionsykehus», «Store Akuttsykehus», «Akuttsykehus» og «Sykehus uten akuttfunksjoner».
Det å skape kaos er også en endringsstrategi. Men det er ingen god endringsstrategi til pasientenes beste. En slik kaos-strategi hjelper bare de som ønsker å tildekke eller skjule administrative grep som bevarer og forsterker systemet.
Resultatet blir at systemet blir selvgående og umulig å endre. Man gir opp overfor de kreftene som ønsker en videreføring av dagens styringssystem. Administrative gruppe vokser og blir vinnerne. Pasientene blir taperne.
Redningen
Det eneste som kan redde Helse-Norge fra et administrativt overvelde og et økonomisk havari, er en tilbakeføring av de enkelte enheters autonomi. Vi må tilbake til utgangspunktet. Det helt sentrale i den fremtidige debatten om spesialisthelsetjenesten må dreie seg om hvordan man best utnytter de samlede helseressursene til pasientenes beste.
Debatten må også dreie seg om hvor viktig det er å ha prismekanismer som gjør at ressursene blir lokalisert til de enhetene som kan gi pasientene den beste, mest adekvate og ressursmessig bærekraftige behandlingen.
Målet må være som Lise Askvik skrev i sin siste bok: Helsesviket. «Pasienten må tilbake som helsesektorens tydeligste berettigelse.»