Venstrevridd NRK-humor kan vi leve med. Men resultatet av den vedvarende symbiosen mellom statskanalen og den offentlige forvaltningen er i ferd med å gi oss en irreversibel byråkratisk styringsstruktur vårt samfunn ikke er tjent med. Helsesektoren er intet unntak.
Bølgene i vår lille journalistiske andedam har gått høyt etter at Kringkastingsrådet uttalte at satiren i NRKs programmer har en venstrevridd slagside og bør balanseres. Uttalelsen kom blant annet etter behandlingen av klager på satireprogrammet i P2, Salongen 1.
Det var bred enighet i Kringkastingsrådets møte 26.11.2015 om at det er bra at NRK satser på satire og at satiren må være fri. Men et samlet råd påpekte likevel det uheldige i at satire-sjangeren i NRK generelt har en politisk slagside.
Mer mangfold
Det hadde selvsagt vært gledelig med mer mangfold i NRKs satireprogram. Men det er ikke først og fremst på satiresiden behovet er størst. Den mosegrodde politiske venstre-vridningen i NRK er i ferd med å kvele både nytenkning og nyskaping i landets enorme og ekspanderende offentlige administrasjon.
Det er gått så langt at til og med en helseminister fra Høyre er livredd for å utfordre den etablerte venstre-vri som knebler de nødvendige endringer i helsesektoren. Dette er ingen nyhet for de som følger med på www.helsekøen.no. Denne helsebloggen ble etablert i kampen for pasientene og i mot helsekøene.
Men i denne kampen er statskanalen taus.
Debatten om hvorfor vi har helsekøer og hvordan vi skal bli kvitt dem, er et ikke-tema for NRK. Statskanalen bryr seg tydeligvis katten om helsekøene. Det finnes tilsynelatende ingen interesse eller vilje i NRK til å stille nye spørsmål for å få de nødvendige endringene hverken i helsesektoren eller andre offentlige sektorer.
NRKs slagside
Kringkastingsrådet – om det skal ha noen misjon – bør derfor utvide sine refleksjoner om NRKs politiske slagside. Rådet bør sette søkelyset på de langsiktige konsekvensene av NRKs politiske ensretting på nyhets-, kommentar- og debattfronten.
Til tross for at vi i dag har et mangfold i eteren uten sidestykke, har NRK beholdt sitt problemformuleringsmonopol i en grad man ikke skulle tro var mulig i et åpent demokrati i vår moderne tid.
NRK har på mange måter drevet frem en politisk aksept for en sterk stat og for den offentlige forvaltningens makt- og vekstmuligheter som samtidig har kneblet privat deltagelse i velferdsstatens levering av tjenester.
Det er en utvikling som på sikt vil koste oss dyrt. Større åpemhet og bredere meningsutveksling om de politiske løsningene bør derfor understøttes også av vår statskanal.
