Norge er nødt til å ta rev i seilene før den sinnssyke «kast og sleng mentaliteten» biter seg fast i en byråkratisk ledelsesstruktur ingen makter å ta et oppgjør med.
I helsesektoren har galskapen fått et ansikt gjennom OUS og «Elefantsykehuset på Gaustad».
Legenes helsetjenesteaksjon vil «ta faget tilbake» og åpne pengekranen. Det er ikkeløsningen. Vi må «ta fornuften tilbake». Den 4. statsmakt – pressen – må også på banen.
Fem år etter at Oslo-sykehusene (Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Ullevål og Aker) ble slått sammen til Oslo Universitetssykehus (OUS) og vel ett år etter at OUS-direktør, Bjørn Erikstein, har drevet byutvikling gjennom lanseringen av vår tids største og mest gigantiskesykehusmastodont «Campus Oslo», valgte styret ved Oslo Universitetssykehus å utsette behandlingen av “Idefase OUS-Campus-Oslo” 6. februar.
Nådestøtet?
Mange trodde at OUS-sjefens 40-milliarders sykehusdrøm, nå skulle få sitt endelige nådestøt. Ved første øyekast så det ut som om det Rune Slagstad så treffende har kalt «Imperiebyggeren på Gaustad» skulle få sin drøm sønderknust.
Men det er langt fra sikkert. Norges største «imperiebygger» på sykehusfronten gjennom tidene, har tilsynelatende flere liv. Kanskje har han ni liv? I forkant av fredagens styremøte foreslo han – i all beskjedenhet – en nedskalert versjon fra 630 000 kvadratmeter til 450.000 kvadratmeter i kombinasjon med et lokalsykehus på Oslo Øst eller Oslo Sør.
Har han allerede glemt Aker sykehus?
Skakk-kjørt
Så lenge vi har en helseminister som holder en beskyttende hånd over øverste ansvarlige sjef for et fullstendig skakkjørt OUS, som etter fem års drift hverken har fått på plass en antydning av forespeilede stordriftsfordeler eller en elektronisk pasientjournal, sitter han tilsynelatende trygt.
Det var heller ingen form for mishagsytringer i styreleder Stener Kvinnslands offisielle forklaring på at han nå fremmet et utsettelsesvedtak.
– Da styret i desember diskuterte saken sist, var det fortsatt en full samling på Gaustad – til «Campus Oslo» på 630.000 kvadratmeter som ifølge OUS-ledelsen var den foretrukne løsningen for fremtidig sykehuslokalisering, sa Kvinnsland som mente styret nå trenger mer tid til å diskutere endringene i det nye Campus Oslo-forslaget.
Full sykehus-storm
Dermed seiler forslaget om helseskuta «Campus Oslo» videre i opprørt farvann.
Men det er ikke bare i hovedstaden det blåser helsestorm. Høringen på Stortinget om helseministerens takling av sykehusstriden mellom Molde og Kristiansund 12. februar, viste at vindkastene i sykehusstriden på Vestlandet nærmer seg orkan styrke.
Den kommende nasjonale helseplanen til høsten vil nok heller ikke roe gemyttene i resten av landet. Dersom helseministeren ender med å velge den tilsynelatende foretrukne fremtidsmodell 3, vil det bety nedleggelse av mange lokalsykehus.
Uroen vokser
Årets kommunevalgkamp kan bli heftig.
Spørsmålet er til syvende og sist hvor lenge den norske befolkningen vil akseptere dagens sykehuskaos. pengegalopp i milliardklassen i hovedstaden, fortsatt lange helsekøer samtidig med en økende frykt for å miste den nære akuttfunksjonen ved nedleggelse av lokalsykehus?
Folk skjønner rett og slett ikke hvorfor alt skal bli så mye verre, når landet har større rikdom og flere leger i forhold til innbyggertall enn noe annet land?
Pasientenes behov
Det behøvde selvsagt heller ikke være slik dersom formålet med våre helsetjenester hadde vært styrt etter befolkningens behov. Slik er det ikke.
Hadde pasientenes etterspørsel vært viktigst, hadde gigantsykehuset Campus Oslo aldri kommet på tegnebrettet. Da hadde man heller aldri nedlagt Aker sykehus. Da hadde nok heller ikke Radiumhospitalets fremtid blitt satt i spill.
Helsebyråkratiet
Hvem er det som sitter bak spakene i Helse-Norge? Hvem trekker i trådene når stortingsmeldinger foreslåes og formuleres. Ser noen eksempelvis på tallene som viser at 90 prosent av alle pasientene venter på poliklinikk, 6 prosent på dagkirurgi og bare 4 prosent på innleggelse?
Tydeligvis ikke. Helsebyråkratene sitter fortsatt i lukkede rom og formulerer nye helsereformer. Løsningen er store sykehusbygg. Med stilltiende LO-bifall vokser offentlig sektor videre.
I et ubetenksomt øyeblikk formulerte en av de ledende helsebyråkratene sitt syn på politikernes rolle slik: «Reformarbeid er en tung byråkratisk prosess, derfor er det viktig å ha den politiske ledelsen i ryggen».
Ta tilbake fornuften
I helsesektoren har galskapen fått et tydelig ansikt. Det vanvittige pengesløseriet har fått sin prislapp på 40 milliarder for det VGs Yngve Kvistad så treffende har kalt «Elefantsykehuset på Gaustad».
Planer om flere gigantsykehus i helsemastodonter som Helse Innlandet og Vestre Viken svever under overflaten i påvente av nasjonal helseplan.
Problemene løses ikke ved at legene gjennom sin Helsetjenesteaksjon vil «ta faget tilbake» og åpne pengekranen. Nei, nå må vi rett og slett «ta fornuften tilbake».
Pressens svik
Den seiglivede myten om at vi har «verdens beste helsevesen» har fått leve videre fordi media ikke har stilt de ansvarshavende myndigheter nok til veggs», skriver journalist, eks-kreftpasient og helsedebattant, Lise Askvik, i sin nye bok «Helsesviket».
Herved oppfordres Lise Askvik og hennes journalistkolleger om å «ta jobben tilbake». Pressen er den 4. statsmakt og journalistenes jobb er å sette søkelyset på at politikerne forvalter samfunnets ressurser på best mulig måte.
I helsesektoren er dette ikke tilfelle!
