Brev fra helsevesenet av
Lise Askvik (Aschehoug Forlag)
Fra leger og sykepleiere i offentlige helsesektor kommer det jevnlig rop om hjelp fra et helsevesen i krise. Sist gjennom Lise Askviks nye bok «Helsesviket». Med 17 brev fra ulike personer settes søkelyset på den systemkrisen offentlige helsearbeidere møter.
Den seiglivede myten om at vi har «verdens beste helsevesen» ble aktivt bygget opp av samtlige helseministere fra den rødgrønne regjeringen. Denne myten har fått leve videre delvis fordi media ikke har stilt de ansvarshavende myndigheter nok til veggs», skriver journalist, eks-kreftpasient og helsedebattant, Lise Askvik, i sin nye bok «Helsesviket».
Når det gjelder sitt personlige syn på fremtidens løsninger for dagens skakkjørte helsevesen,holder Lise Askvik alle muligheter åpne. Hun har ikke konkludert lengre enn at dagens ordning ikke er hensiktsmessig og at «pasienten må tilbake som sektorens tydeligste berettigelse».
På et møte 28. januar i lokalene til «Fritt Ord», som ga henne et stipend for å skrive boken, dro hun i gang debatten om veien videre. Her tar vi med noen av eksemplene fra boken hennes om et system som svikter.
ABI-systemet
En sykepleier skriver at innføringen av aktivitetsbaserte inntekter (ABI-systemet) medførte at tid til pleie av pasientene blir spist opp av andre oppgaver knyttet til «systemet» som dokumentasjon, kartlegging, endringsmeldinger, måling av tidsbruk for dementes toalettbesøk osv. Sykepleiere får mindre og mindre tid til pasientrelatert arbeid. Mer og mer tid går med til å være administratorer for et finansieringssystem som mange egentlig ikke skjønner vitsen med.
Legene er også fortvilet over de mange økende og unødvendige kontroll- og administrasjons-funksjoner de pålegges. Professor i geriatri ved Universitetssykehuset i Oslo (OUS) og leder av Helsetjenesteaksjonen (HTA), Torgeir Bruun Wyller, kritiserer blant annet kommunenesnye «bestiller-utfører-modell» hvor funksjonærene ved bestiller-kontoret overtar mye av ansvaret for pasientenes løpende behov og når de er utskrivningsklare.
Wyller mener at det ikke er noen mening i at man skal ha et slikt system med internfakturering innen kommunen og at funksjonærene skal gi startsignal for taksameteret.
Stort og middelmådig
Wyller er også meget kritisk til sammenslåingen av «fire gode sykehus (Rikshospitalet, Aker, Ullevål og Radiumhospitalet) til et gigantisk og middelmådig sykehus.» Han viser til erfaringer fra utlandet om at svært store sykehus som regel er dyrere i drift og gir dårligere kvalitet enn mellomstore sykehus.
«Nå fortsetter de likevel å slå sammen sykehus også andre steder i landet, f.eks. rundt Mjøsa, i Buskerud/Bærum, på Sørlandet og på Møre. Men det går an å kjempe for å ta vare på det som går bra i dagens system og ikke la dem som har latt det gå prestisje i sammenslåingsmanien få ødelegge enda mer. Den kampen kan både ansatte, pasienter, pårørende og alle velgere lett engasjere seg i», skriver Bruun Wyller.
New Public Management
Et annet moment som kritiseres sterkt i Askviks bok er det såkalte «New Public Management». Målet var å effektivisere offentlig sektor med prinsipper fra privat næringsliv. Dette skulle gi økt konkurranse, bedre tilbud og lavere priser. Dessuten skulle målstyring, detaljrapportering og belønning-/straffesystemer redusere svinn og øke inntjeningen.
Men når man setter administratorer og byråkrater uten eiertilknytning eller eieransvar til å styre offentlige sykehus etter slike systemer, må det gå galt. Systemforvalterne i offentlige sykehus vil som det går frem av Askviks bok, sette fokus på målstyring og detaljregulering i stedet for å gi de ansatte ansvar basert på kunnskaper, erfaringer og tillit.
Sykehussjefer og administratorer vil gjøre det som sjefer i private selskaper vil unngå, nemlig å øke unødig utgifter til meningsløse kontrollsystemer og flere administrative stillinger.
Foretak eller aksjeselskap?
Lise Askvik spør selv i sitt kapitel i boken hvordan det kunne ha seg at en sosialdemokratisk regjering fant det riktig å trumfe gjennom dette økonomisk forankrede «fabrikk-systemet» i en sektor der de motsatte verdiene – omsorg og medmenneskelighet – er dens dypeste vesen? Hun skriver også at både Legeforeningen og Sykepleierforbundet støttet reformforslaget til Arbeiderpartiets helseminister, Tore Tønne, i 2001 om at sykehusene skulle bli statsforetak.
Det kan være slik at flere så seg tjent med denne foretaksmodellen av ulike grunner. De somhadde ønsket seg en mer markedsorientert løsning hvor sykehusene skulle bli aksjeselskaper og følge aksjelovens justis, tapte slaget. De som vant slaget om styringen av helsevesenet,var nok en gang tilhengerne av embetsverkets byråkratiske utredningsmaskin.
I følge boken var en av «doldisbyråkraten» den gangen departementsråd Anne Kari Lande Hasle. Hun hadde lenge vært sentral i en rekke forvaltningspolitiske reformutvalg og uttalte da Tønnereformen ble vedtatt i hastetempo at «Reformarbeid er en tung byråkratisk prosess, derfor er det viktig å ha den politiske ledelsen i ryggen». Mer presist kan byråkratiets rolleknapt formuleres.
Tid for ærlighet
Om helseminister Tore Tønne selv ønsket en AS-modell, vet jeg ikke. Men det var med som et av tre alternative forslag i NOU-utredning «Pasienten Først». Når vi nå ser resultatet av foretaksmodellens elleville byråkrati- og kontrollregime, er tiden inne for å diskutere om ikke den mer stringente AS-modellen er veien ut av uføret.
Sykehuslegene i Helsetjenesteaksjonen sier klart fra at de vil «Ta faget tilbake». Hvilke følger dette vil få for pasientene, vet vi ikke. Men Lise Askvik er krystallklar i sitt budskap om at «pasienten må tilbake som sektorens tydeligste berettigelse».
Spørsmålet er hvordan Askviks klare mål kan nåes?
Et viktig skritt er tatt med Askviks bok og Helsetjenesteaksjonens krav om endringer. Men det iboende problemet knyttet til både helsepersonell generelt og legestanden spesielt er at de fleste i disse yrkesgruppene er motstander av både markedsorienterte løsninger og konkurranse om pasientene.
Private løsninger?
Men det finnes leger som har en åpen holdning til nye løsninger. Daværende leder for Yngre Legers Forening (Ylf), og nå sjef for Aleris private sykehus, Grete Aasved, heiste opprørsfanen for et bedre helsevesen allerede i 1998.
I et intervju i Legekunsten gikk hun til frontalangrep på det offentlige helsevesen. Hun sa rett ut at privatpraktiserende spesialister jobber i den legerollen vi selv ønsker oss.
Kan hende bør både leger og sykepleiere i offentlig helsevesen snakke mer med sine kollegaer i det private helsemarkedet? Hvis den private sykehus- og praksis-modellen fungerer bedre for både pasienter og helsepersonell, kan løsningen ligge snublende nær.
