Støres sugerør inn i statskassen

Høyres nestleder og landets potensielle ny helseminister, Bent Høie, vil gjøre kortere helsekøer til sin viktigste valgkampsak ved å øke antall private avtalespesialister. Støre svarte at dette var å gi private ”sugerør i statskassen”. 

Dette er en alvorlig anklage som stiller alle dagens profesjonelle og effektive private leverandører til staten i et dårlig lys. Eller gjelder det andre regler for helsetilbydere? Og hvem har egentlig de største sugerørene til den nasjonale felleskassen for helsetjenester?  Og hva får vi igjen for pengene?

Høyre fremmet et forslag i Stortinget 20. juni om hvordan partiet vil korte ned helsekøene ved å øke antall hjemler for avtalespesialister. Dette er privatpraktiserende spesialister som utfører poliklinisk behandling og enkel dagkirurgi med full offentlig refusjon.  De får offentlig finansiering etter avtaler med de regionale helseforetakene.

Høyres forslag betyr således ikke annet enn at staten betaler pasientenes trygderefusjon som Støre her velger å kalle legenes ”sugerør” ned i felleskassen.  Sannheten er at også fastleger, sykehusleger, vikarer og leverandører av helseteknisk materiell, utstyr, maskiner og medikamenter betales via statens felleskasse gjennom ”sugerør”. Dette vet Støre.  Likevel velger han å bruke Arbeiderpartiets velkjente ”misunnelsesretorikk” når det gjelder private avtalespesialister.  Hvorfor kan han ikke la flere avtalespesialister tilby sine tjenester når de er langt rimeligere og mer effektive enn offentlige poliklinikker?

Fritt frem

Det er på høy tid at Støres politikk gås etter i sømmene.  For hvem er det som har de største sugerørene ned i statskassen når det gjelder helsevesenet?  Det er nettopp helseministeren.  Han har fri adgang til å foreslå hvilke tiltak han vil.  Også uten å gi oss noe kostnadsoverslag.  Og det har han gjort – i bøtter og spann.

Siden Støre inntok sin nye statsrådsstilling i september i fjor har han kontinuerlig vært ute i pressen med nye og til dels meget kostbare forslag.  Regningene sender han uten blygsel gjennom sine mange ”sugerør” rett inn i statskassen.  Det viktigste spørsmålet Støre bør svare på (men som merkelig nok norske journalister synes lite interessert i å stille) er hva landets innbyggere får igjen for de mange og kostbare reformene hans.

Det dyreste

Det siste og kanskje aller dyreste av Støres forslag så langt, er å doble åpningstider ved de offentlige sykehusene for å behandle flere pasienter.  Men hva dette vil koste og hvor mange flere pasienter det vil behandle, sier Støre intet om.  I tillegg burde han sette dette forslaget opp mot hva det vil koste å effektivisere dagens drift av de offentlige sykehusene og hva det vil koste å bruke private alternativer.

I forbindelse med sin kreftkampanje, lanserte Støre opprettelse av to nasjonale diagnosesenter – et ved Akershus Universitetssykehus og et i Helse Nord.  Heller ikke her et ord om hva dette skulle koste.  Samtidig sier staten opp avtaler med private røntgensentre som tilbyr pasientene moderne diagnostikk med MR, CT, røntgen, ultralyd og mammografi. Bare de siste ukene har man kunnet lese om hvordan ineffektive røntgen- og mammografitilbud ved de store sykehusene ikke holder tritt med behovene.

Knebler private

I stedet for å la de private diagnosesentrene fortsette å benytte hele sin utstyrspark for pasientenes trygdepenger, begrenser Støre bruken av dette meget kostbare diagnoseustyret og bevilger penger til to nye nasjonale prestisjesenter.  Spørsmålet Støre må svare på er om dette er klokt og økonomisk vel fundert i forhold til bruk av felleskassen eller om det er nok et knefall for den kravstore sykehusekspertisen?

Det er nå en gang slik at helsekøene i Norge har økt jevnt og trutt fra 100 000 i 1985 til 281 000 i 2013.  Dette kan ikke sies å være et bevis på en vellykket helsepolitikk.  I løpet av disse årene har milliarder gått til dyrt utstyr, som delvis har stått ubrukt, og lite er satset på effektivisering av sykehusdriften.

Kanskje Støre burde vurdere om han helt ureflektert skal la sine egne politiske ”sugerør” fortsatt få åpne sluser inn i statskassen for å bevare den nåværende helsemodellen, eller om norske borgere er bedre tjent med åpenhet, kontroll og krav til effektivitet gjennom mer konkurranse og bruk av private leverandører i helsesektoren som i andre sektorer?

Det kan kanskje være nok å minne om at en avvikling av monopolene innen telefoni og flytrafikken ga folket både bedre og billigere tjenester.