Kommentar til intervju med Hartvig Munthe-Kaas i Dagens Medisin 22.05.13: “Utstyret truer pasientsikkerheten”.
Det er ikke nok å følge rådet fra prosjektdirektør i LFH, Hartvig Munthe-Kaas, om å kartlegge det medisinsk-tekniske utstyrets levealder og så be Stortingspolitikerne følge opp med nok penger for å få en oppdatert utstyrspark ved offentlige sykehus.
Det som må til for å løse det grunnleggende problem med å få en bærekraftig høyteknologisk utstyrspark i norsk helsevesen er at denne delen av helsesektoren konkurranseutsettes.
”Den lave investeringstakten for medisinsk-teknisk utstyr (MTU) truer pasientsikkerheten ved norske sykehus”, hevder prosjektdirektør Hartvig Munthe-Kaas i Leverandører for Helse-Norge (LFH) på bakgrunn av en ny rapport (Dagens Medisin 22.05.13).
Utrangert medisinsk-teknisk utstyr
Den nye rapporten viser at sykehusene ikke har tilstrekkelige ressurser til å møte utfordringene med utrangert medisinsk-teknisk utstyr. Rapporten konkluderer med at investeringstakten i sykehusene ikke er bærekraftig. Gjennomsnittlig levetid for sykehusenes MTU er 10,2 år og 38 prosent av utstyret var eldre enn dette. LFH mener at bare ti prosent av utstyret bør være over ti år og bruker The European Coordination Commitee of the Radiological, Electromedical and Healthcare IT Industry (COCIR) som sannhetsvitne.
Sett i et slikt lys, viser det seg at det bare er investeringen i stråleterapiutstyr som er i rute (11 prosent eldre enn ti år). Analyseapparater for laboratorieutstyr, ligger dårligst an med 49 prosent eldre enn dette, mens også utskiftingen av overvåkningsanlegg (46 prosent) og røntgenutstyr (41 prosent) går for sent, ifølge LFH.
Høyteknologisk utstyr ubrukt?
Det er selvsagt viktig for pasientene at sykehusene har penger til å bytte ut gammelt utstyr og at helsepolitikerne og helseministeren er klar over situasjonen. Men like viktig som å følge opp sykehusenes investeringer og oppgraderinger, er det at våre helsemyndigheter også er klar over hvor mye medisinsk-teknisk utstyr som i dag står ubrukt hos private institutter fordi de ikke har fått fornyet avtale – eller fått begrenset avtale – med det offentlige.
Anbud er en god løsning når det gjelder private leveranser av eksempelvis laboratorie- og røntgentjeneste. Men det er all grunn til å be konkurransetilsynet se på hvordan disse anbudene gjennomføres og hvorfor de offentlige sykehusenes laboratorie- og røntgentjenester fortsatt skjermes mot en slik konkurranse.
Hvordan gjennomføres anbudsrundene?
I dag blir de private instituttene ofte pålagt produksjonsstak som begrenser deres bruk av eget medisinsk-tekniske utstyr eller de taper hele sin offentlige leveranse og må drive sin virksomhet basert utelukkende på pasientenes eller private forsikringsselskaps betaling frem til neste anbudsrunde. Som regel 4 år. Det betyr enten kroken på døren eller en meget begrenset kapasitetsutnyttelse for private helsetjenesteleverandører.
Det kan verken være økonomisk forsvarlig eller bærekraftig å fortsette forvaltningen av vår felles nasjonale medisinsk-tekniske utstyrspark på denne måten. Investeringer i høyteknologiske og ekstremt kostbart utstyr må utnyttes til full kapasitet både ved offentlige og private virksomheter. Men dette kan ikke skje uten å ta i bruk moderne bedriftsøkonomiske prinsipper og konkurranseutsetting.
Slå et slag for konkurranse i helsesektoren
Så i stedet for å slå alarm overfor Helse- og omsorgsdepartementet og kontakte fagkomiteen på Stortinget med budskapet om at sykehusene har kommet i en situasjon hvor de ikke har tilstrekkelig med økonomiske ressurser til å møte utfordringene med stadig mer utrangert utstyr og true med at det går ut over pasientene og at leverandører vil fraskrive seg sitt garantiansvar på grunn av utstyrets høye alder, burde den tidligere Høyrepolitikeren fra Bærum, Hartvig Munthe-Kaas, slå et slag for konkurranse i helsesektoren.
