Kommentar til artikkelen “Fritt behandlingsvalg: Dette mener ekspertene om Høyres valgløfte” i Dagens Medisin 24.04.13.
Kan man stole på vurderinger til «ledende norske helseøkonomer»? Er det for eksempel hold i professor Jon Magnussens påstand på det helsepolitiske seminaret til «Dagens Medisin» den 25. april om at private helsetilbydere ikke er mer effektive enn offentlige?
Dagens Medisin hadde invitert tre såkalte ledende helseøkonomer til sitt helsepolitiske seminar i Oslo den 25. april hvor både helseminister, Jonas Gahr Støre, og Høyres helsepolitiske talsmann, Bent Høie, var med i panelet. Økonomene var bedt om å bedømmekonsekvensene av Høyres forslag om «Fritt behandlingsvalg».
I og med at det var «Norges største uavhengige nyhetsavis» som inviterte til debatt, skulle man tro at man ønsket en fordomsfri og saklig meningsutveksling med nyanserte synspunkter. Men de tre herrene hadde neppe vært mer politisk samstemte om de hadde vært invitert av sin egentlige offentlige arbeidsgiver, selveste helseministeren.
Når man skreller bort alle frasene, var det ikke vanskelig å lese fra referatene i Dagens Medisin at de tre professorene stort sett hadde et negativt syn på konsekvensene av Høyres forslag om å styrke pasientenes rett til fritt behandlingsvalg. Professor i helseøkonomi ved Universitetet i Tromsø (UiT), Jan Abel Olsen, professor ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ivar Sønbø Kristiansen, og professor i helseøkonomi og instituttleder ved Institutt for samfunnsmedisin i Trondheim, NTNU, Jon Magnussen, mente vel nærmest unisont at Høyres forslag om fritt behandlingsvalg ikke var noen god ide. Det ville etter deres mening føre til en fare for overbehandling og neppe redusere køene.
Helsekøene
Uten at de tre økonomiprofessorene uttalte det direkte, er det nærliggende å tro at de kan være tilhenger av det bestående helsemonopolet selv om de vet at køene har økt fra rundt 100 000 i 1985 til 250 000 i dag. I og med at de er helseøkonomer burde de også vite at i 1985 sto halvparten av pasientene i poliklinisk kø, mens i dag er det 87 prosent som venter på poliklinisk behandling som enkelt – men da samtidig faretruende for systembeskytterne – kan utføres utenfor offentlige sykehus – i privat spesialistpraksis.
I sin tilsynelatende iver etter å være «politisk korrekte», var det muligens Jon Magnussen som tøylet sin professorale troverdighet lengst. Han kom blant annet med følgende ytring: «Så langt gir ikke forskningen grunnlag for å konkludere med at private tilbydere er mer effektive enn offentlige.»
Til dette er å si at den tidligere Sintef-forsker, Jon Magnussen, selv burde ha kjennskap til og kunnskap om den aller første Sintef-rapporten som omhandlet en sammenligning mellom offentlig og privat psykiatrisk pasientbehandling fra 1996. Denne rapporten «Psykiatrisk virksomhet – en sammenligning av offentlig og privat virksomhet» slo ikke bare hull på myten om at privatpraktiserende psykiatere bare behandler «luksuspasienter», den viste også at de var mer effektive og at de hadde tilnærmet samme pasientpopulasjon som sine sykehuskolleger.
Mer effektiv
Sintef-rapporten om psykiatri konkluderte med at offentlige og private psykiatere behandler tilnærmelsesvis like pasientgrupper, at private har tre ganger så mange pasient-timer årlig og at hver pasient-time er 2 til 3 ganger dyrere i det offentlige. Psykiater Inge Refnin hevdet den gangen at rapporten bekrefter det mange privatpraktiserende spesialister lenge har visst uten å kunne tallfeste det, og han håpet derfor at denne SINTEF-rapporten vil få betydning for den kommende stortingsmelding om psykiatrien.
Den neste Sintefrapporten (SFT 78 A 00506) fra år 2000 som sammenlignet private spesialister med offentlige poliklinikker i Sør Trøndelag og Møre og Romsdal burde Jon Magnussen også kjenne til. Hans navn står i hvert fall oppført blant forfatterne på forsiden av rapporten sammen med Ronny Jørgenvåg og Bård Paulsen.
Denne rapporten viste blant annet følgende; «I Sør-Trøndelag fylke utførte seks private øyeleger 60 prosent flere konsultasjoner enn øyepoliklinikken på Regionsykehuset i Trondheim (RiT), mens fire private øre-nese-hals-leger utførte 40 prosent flere konsultasjoner enn ønh-poliklinikken på RiT. I tillegg var kostnadene betydelig lavere hos private spesialister enn på poliklinikkene.»
Andre land
Når det finnes så få sammenlignbare studier på dette feltet i Norge, henger det kanskje mere sammen med et politisk ønske om å bevare det eksisterende offentlige helsemonopolet enn å finne andre og bedre løsninger. Det finnes imidlertid forskningsresultater fra andre land som viser at man taper mye penger hvert år fordi varer og tjenester produseres i offentlig regi. I gjennomsnitt er private bedrifter 33 % billigere enn offentlig sektor i England, 40 % i USA og 50 % rimeligere i Tyskland. (Tall fra 1986)
Hvis det i Norge ikke finnes økonomer som våger å kritisere det offentlige helsemonopol, såkan man undre på hva slags økonomisk utdannelse vi har her i landet eller hvor frittstående og systemuavhengig økonomene ansatt i offentlige sektor er. Hvis det er så dårlig stelt at man ikke finner noen systemkritiske røster, må man kan hende gå til andre land for å finne kritiske synspunkter?
Det kan kanskje være av interesse å sitere en av Sveriges fremste økonomer, Bo Sødersten, som skrev en kronikk i Dagens Nyheter (24.12.1996) sammen med daværende president i Den svenske Legeforeningen, Anders Milton, som de kalte: «Sverige har for mange leger».
Her skriver de følgende: «Det finnes to mulige veier ut av uføret. Enten kan man fortsatt følge de siste 25 års trend og ansette stadig flere i helsesektoren. Da vil disse grupper – med stor sannsynlighet i overveiende grad kvinner – sitte fast i en lavlønnsklemme. Eller man kan velge en annen vei og la grunnleggende økonomiske regler og rasjonelle styreformer slå gjennom også i helsevesenet.»
