Norges desidert mest oppegående samfunnsdebattant, Glenn Agung Hole, treffer nok en gang spikeren på hodet når han på landets eneste super-pulserende medium, LinkedIn, slår fast at Jens Stoltenberg ikke er noen julenisse for Støre-regjeringen 2.0. Men det er ingen andre enn meg som har publisert, hvem som virkelig kunne ha blitt JULENISSEN i Stoltenbergs egen regjeringen i 2001-2000. Helseminister, Tore Tønne, avslørte hemmeligheten i sin «veien-videre-tale» om Stoltenbergs store helse-reform i 2001 på et Sintef-møte i OSLO 4.12.2001. Men norsk presse tiet.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no 20.2.2025
Jeg trakk selv litt på smilebåndet sammen med en av landets mest skarpskodde samfunnsdebattanter i Norge, Glenn Agung Hole, da han på LinkedIn skrev om at flere næringslivsfolk og økonomer uttrykte seg positivt om Jens Stoltenbergs inntreden i norsk politikk.
«Det at Jens Stoltenberg støtter den skattepolitikken som har vært, burde ikke være noen overraskelse. Men de som trodde at hans inntreden i Finansdepartementet ville føre til en omlegging av av Ap´s skattepolitikk, må nok revurdere. Jens Stoltenberg er riktignok en dyktig strateg, men han er også en gjennomført Ap-mann, skriver Glenn Hole i en av sine artikler på Linkedin (20.2.25) som avsluttes slik:
«De store omveltningene uteblir . Stoltenberg sikrer kontinuitet. Skattesystemet blir justert, men hovedlinjene ligger fast. For gründere og investorer betyr det at håpet om et mere næringsvennlig skattesystem under Stoltenberg, er som å tro på julenissen – sympatisk, men uten rot i virkeligheten.»
Etter førstesiden i Finansavisen (20.2.2025) «KALD-DUSJ» for Come-back-Jens hvor han gir «full støtte til exit-skatt, formuesskatt og Vedums skattegrep», kan også jeg forsikre meg om at Stoltenberg ikke er noen politisk julenisse, som jeg med mine liberalistiske forhåpninger trodde etter at hans super-effektive helseminister, Tore Tønne, faktisk åpnet for Stoltenberg-regjeringens moderniserings- og liberaliserings-reform i sin første korte regjeringsperiode 2000-2001.
Den gangen tolket jeg (håpefullt) Stoltenbergs visjonære grep med helseminster, Tore Tønnés, reform som et første politisk moderniserings-fremstøt i Arbeiderpartiets historie.
«Staten tar over sykehusene – Hva kan vi forvente oss?»
Helseminster Tore Tønné s reformtempo skjedde så raskt at det knapt var noen som fikk ordentlig tak i (eller ville forstå) de frihets- og markedsøkonomiske visjoner som lå bak Stoltenberg-reformen, som Tore Tønne klargjorde i sitt visjonære foredrag som eks-helseminister på et Sintef-seminar på Hotell, Viking i Oslo den 4. desember 2001 (se bildet):
«Som helseminister ga Tore Tønne aldri noe klart svar på når helsekøene burde være avviklet. Som eks-helseminister på et Sintef-seminar 4.12.2001 var han derimot krystallklar:
Helsekøene må avvikles innen ett år og motkreftene må møtes med momentan tilpasning. Det samlede helsetilbudet må brukes. At det ikke er gjort, er en sak for Økokrim», sa Tønne og slo i bordet. (Se bilde). Dette ble neppe referert i noe annet medium – til tross for «stinn brakke», enn i tidsskriftet Legekunsten NR 1/2002.
Stoltenberg-regjeringen varte bare fra 2000-2001 og Tore Tønne døde noe senere. Så sannheten er vel den at de som ledet veien videre for den nye statlige spesialisthelsetjenesten var de fem administrerende direktørene eller politiske «geriljalederne» i helseforetakene Helse-Sør-, Øst-, Vest- Midt- og Nord-Norge.
Denne reformen ble utviklet langt fra de visjoner Stoltenbergs helseminister, Tore Tønne, hadde og som til dels kom frem ved det nevnte eks-minister-foredrag og hans mange presentasjoner av sin nye styrings-modell ved eksempelvis utnevnelsen av de fem nye styrene hvor han blant annet understreket viktigheten av at det ikke skulle være politisk oppnevnte styremedlemmer fra ulike politiske partier.
Det skulle tvert i mot være profesjonelle styremedlemmer som representerte sine lokalsamfunn og hadde relevante administrative fagkunnskaper. Men sykehusene ble dessverre etablert som foretak og ikke som aksjeselskap. Det uheldige ble nettopp det med «Bukken og havresekken. Det ble dermed et sterkt islett av en planøkonomisk styring med ramme- og stykkprisfinansiering. Resultatet ble ikke uventet «køer» kjent fra land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med.
Stykkpris i dette rammefinansierte systemet har så vidt jeg husker variert mellom 30 – 60 prosent. Det nådde maksimum 60% da FrP´s stortingsrepresentant, John Alvheim, var leder av Helse-ogh sosialkomiteen. Men det er ikke ukjent for noen at den sterke sosialistiske planøkonomiske styringen av landets helsemonopol fra de ulike regjeringene mellom 2001-2025 har skapt helsekøer også med «Stoltenberg-Tønne-Modellen» i motsetning til forutsetningene og ambisjonene i statsminister, Jens Stoltenberg, og helseminister, Tore Tønnes, helsereform.
Valget 2025 ?
Så langt er det i ingen politiske partier på høyresiden i norsk politikk som har valgt å avvikle det som ble en kø-skapende planøkonomisk styringsmodell. Denne helsemodellen har fått fortsette i 25 år uansett regjering og til tross for at man også i Norge har kompetente økonomer som vet at effektivitet fremmes ved hjelp av konkurranse og markedsøkonomi.
Vi har til og med en Konkurranselovgivning med mål om å fremme best mulig anvendelse av samfunnets felles-ressurser. Men Norge har kanskje enda ikke innlemmet Public Choice-teorien til den amerikanske Nobel-prisvinner i økonomi i 1986, James Buchanen, ved våre akademiske økonomi-studier her hjemme? Denne teorien er blant annet anbefalt brukt av Glenn Agung Hole for å løse kriser i offentlig sektor. Ingen dum ide å ta denne teorien i nærmere øyesyn for politiske partier i forkant av valget i september? Kan hende det burde være nyttig for den neste finansministeren å etterspørre om denne teorien er kjent blant staben i Fiunansdepartementet?
Det er virkelig på høy at våre folkevalgte skjønner at det kan være på tide å få satt i gang empiriske prosjekter / vitenskapelige studier ikke bare av et skakkjørt helsevesen, men av hele den norske VELFERDS-STATEN slik det nye private City-Universitetet i Stockholm utførte om den svenske SOSIAL-STATEN på 1980-90 tallet.
Jeg kan til slutt nevne at jeg som politisk redaktør av Morgenbladet (1988-93) skrev mye om den liberale eller markedsøkonomiske «Høyre-bølgen» som den gangen preget både Sverige og Europa uten at norsk presse generelt var interessert. Jeg tror noe av pressens unnfallenhet eller mangel på interesse for nyheter utenfra i de årene, faktisk må ta noe av skylden for at Norge fortsatt befinner seg litt på avveier?
