Det er mange politikere som vet at det er lett å bruke andres penger? Men er det særlig edelt å bruke statskassen til å klamre seg til makten ved å la små og mellomstore bedrifter gå konk og la barna sitte igjen med gjelda? Kan norske velgere med hånden på hjerte gi Jonas Gahr Støre et nytt mandat ved valget i 2025 med en finansminister som bare er en midlertidig stråmann frem til september.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no 15.2.2025
Det er mange som i sin tid lurte på hvorfor en mann som Jonas Gahr Støre fra beste vestkant i hovedstaden hoppet av en mulig karriere i det konservative partiet, HØYRE? Men etter hans studier ved det politiske elite-universitet i Paris, har man kunnet følge Jonas politiske karriere i Arbeiderpartiet helt frem til han ble utenriksminister i 2005 og frem til han endelig fikk plassen som statsminister ved Kongens bord i 2021.
Siden 2021 har Støre-regjeringen styrt landet sammen med Senterpartiet med støtte fra SV med en politikk som har gitt Arbeiderpartiet de dårligste meningsmålingene i moderne tid helt til Senterpartiet nylig valgte å gå ut av regjeringen. Da skjedde det for de aller fleste meget overraskende og geniale Støre-grepet. Han ba Jens Stoltenberg komme hjem for å bli finansminister og utnevnte – i løpet av få dager – åtte nye Ap-statsråder til å ta de ledige plassene etter Senterpartiets avgåtte statsråder.
Det nye Støre-mannskapet som bekledde den første rene Arbeiderparti-regjeringen etter 25 år, ble mottatt på Slottsplassen med brask og bram som om det var Norges eller kanskje mere korrekt å si, Støres egen redning? Den første meningsmålingen ga da også samme dag – som i en slags begeistringens rus – en topp-notering for Arbeiderpartiet på hele 28,7 (+8,5%).
Det store spørsmålet er nå om det norske folk allerede så raskt har glemt hvorfor Støre-regjering 01 var så upopulær? Det neste spørsmålet er om Støre 02 i det hele tatt har noen mulighet til å gi landet en noe annerledes eller en noe bedre politikk enn Støre 01? Det siste spørsmålet er om den nye finansministeren, «GULL-GUTTEN» Jens Stoltenberg, kan endre noe som helst i norsk politikk i løpet av sin «sommer-jobb» og frem til september-valget etter at permisjonen fra hams internasjonale jobb etter alt vi vet – går ut?
Så langt er Jonas og Jens bare blitt enige om å se fremover og ikke bakover. På det siste møte om Ukraina i München denne uken, vakte det derfor stor oppsikt her hjemme at det var Stoltenberg som finansminister som representerte Norge på møte i München, fordi statsminister Støre var hjemme i Norge og hørte på Sentralbanksjefens årlige tale. Merkelig prioritering eller ikke minst ubestemmelig rotete?
Men det er nok lurt om de fleste velgerne ikke bare venter og ser hvem som nå er og ikke minst hvem som blir Norges statsminister etter valget? Det burde være et minstekrav for det norske folk å få vite hva egentlig Arbeiderpartiet går til valg på og hvem de vil samarbeide med. Nå synes det som om en invitt fra partiet Rødt kan være interessant for Støre som for lengst har utredet et SV-forslaget om «Nei til profitt på leveranser til Velferden»? Tiden går fort frem til valget og det er kanskje bedre å åpne øynene og faktisk snakke om hva som kan skje videre med fire nye Støre-år?
Professor emeritus, Ole Gjems Onstad, en av landets skarpskodde økonomer, har allerede advarer klart om hva som nå må skje ved å fremholde at «Skattesystemet må endres før det er for sent. Hvis vi ikke tar grep nå, vil vi stå igjen med en nasjon uten verdiskapere – med kun skatte-konsulenter og politikere som skraper restene av en utarmet økonomi».
Men dette er kanskje ikke de tankene som går gjennom hodet på en statsminister selv etter hans nesten fire år med dårlige meningsmålinger. Vi vet heller ikke om Støre har fått noen gode råd fra sin gode venn, Jens Stoltenberg, til om mulig tenke nytt? Det norske folk vet vel lite om eller egentlig intet om hva som er drivkraften bak Støre ´s politikk og hans grunn til å tilkalle Jens. Men velgerne vet med sikkerhet at han har skatte-jaget landets beste gründere og jobb-skapere ut av landet og at han skrur til skatte-skruen for alle de små og mellomstore bedrifter.
Sannheten er den at 98% av landets bedriftseiere står i fare for å miste familiebedriften sin eller å måtte selge den til utlendinger som slipper den særegne og konfiskatorisk norske formuesskatten de fleste andre land også slipper. Dette er selvsagt dårlige nyheter også for familiene som frykter en destabilisering den sosiale tryggheten i sitt nærmiljø.
Både voksne og unge i hele landet frykter nå resultatene av Støre-regjeringens politikk i nye fire år. Så dersom den engasjerte bedriftseier, Lars Oscar Øvstegård, fra Ørsta, nå skulle tape sitt søksmål mot staten om formuesskatten på arbeidende kapital i Ålesund Tingrett, vil trolig oppleve en massiv FOLKE-AKSJON i hele landet mot en norsk Arbeiderparti-regjeringen man aldri har sett maken til. Da blir det gjort mere enn å tenne varde-bål.
Støre-Boken «Å gjøre en forskjell»
Valgkampen mot Støre-regjeringen i løpet av sommeren kan uansett bli mere enn spennende. Det er derfor viktig å vite hva det er som gjør at denne norske sosialdemokratiske eller såkalte FLØYELS-SOSIALISTEN» som kan minne oss om den like rødglødende svenske «fløyelses-sosialisten» Oluf Palme, vil styre det rike norske landet i de neste fire årene? Jeg tror en forklaring på Jonas Gahr Støres store politiske engasjement om «Å gjøre en forskjell» finnes i hans egen bok om «Refleksjoner fra en norsk utenriks-politiker»
I forordet skriver Støre: «Etter tre år som utenriksminister, er jeg styrket i troen på at vi kan gjøre en forskjell gjennom politikken. Det er min motivasjon som politiker å gjøre en forskjell. Mitt verdigrunnlag er det sosialdemokratiske. I vår tid er Norge en politisk og økonomisk overskudds-nasjon. Vi har rygg til å bære vår del av ansvaret for å skape en bedre verden.»
Vi vet at Støre er bedre på ski enn Jens Stoltenberg. Det er også mulig at han har sterkere rygg? Det er heller ikke noe galt i å ønske å skape en bedre verden verken for en utenriksminister eller en statsminister. Dette er et mål som deles av de fleste av oss. Men det kan ikke være slik at dette edle og gode motivet gir noen grunn til at Støre blir så beruset av den muligheten den politiske makten gir ham til å «(mis)bruke andres penger» til å støtte ulønnsomme prosjekter og bedrifter eller på andre måter sløse bort skattebetalernes penger?
Det er på høy tid at det ikke bare settes strengere tak på bruken av oljefondet. Norge må til syvende og sist ta en debatt om utviklingen av en velferdsstat kontra et velferdssamfunn. Fjorårets to bestselgere i Norge; «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte og «De flinkeste slutter» av André Mundal har nettopp vekket oss opp fra velferdsstatens tornerosesøvn. Jeg vil egentlig advare velgerne mot den russiske ruletten den litt for «spillegale» statsministeren vår har våget seg inn på. Velgerne bør ikke gi støtte til å utsette våre barn og barnebarn for resultatet av at et Støre-seilas i fire nye år.
Det er nå på høy tid at vi her hjemme på berget så raskt som mulig får en regjering med en stabil markedsøkonomisk tilnærming. Den kan gjerne se til Sverige som allerede på 1980-tallet satte i gang empiriske forskningsrapporter om hvor den den svenske VELFERDSTATEN, eller det de kalte den svenske «SOSIAL-STATEN» var på vei. Jeg kan jo her med det samme gjerne opplyse om at jeg den gangen skrev om dette Morgenbladet (som eneste norske avis) i min tid som politisk redaktør (1988-93).
