Koronapandemien har avkledd helsebyråkratiets gambling med demokratiets spilleregler og pasientenes helse. Aftenposten avslørte allerede 26. juni at så mange som 274 000 pasienter fikk utsatt sin sykehusbehandling under korona-pandemien. De fleste ventet på poliklinisk og dagkirurgisk behandling. De aller fleste av disse kunne igjen ha vært behandlet i avtalepraksis utenfor sykehus dersom RHF-ene hadde effektuert regjeringens helsepolitikk.
Men de fire mektige Regionale Helse-Foretakene (RHF-ene) nektet å følge regjeringens styringssignaler. De har i stedet fulgt sine egne udemokratiske styringsprinsipper og latt være å iverksette regjeringserklæringen fra 2013 om å øke antall offentlig finansierte avtale-spesialister utenfor sykehus. Denne styrings-instruksen har Solberg-regjeringen gjentatt i syv år uten at den er effektuert. Dette at både embetsverk og byråkrati overstyrer regjeringen på denne måten, er intet annet enn et demokratisk overtramp.
Sannheten er at RHF-ene har satset helt ensidig på egne sykehus og gitt blaffen i å bygge ut spesialistpraksis i bygd og by. De siste ti årene (2008-18) har vi (innen somatikk) fått en økning på nærmere 5 000 sykehusleger – uten reduserte helsekø – og bare 22 nye avtalespesialister. Dette er en tragisk feil-fordeling og skjer til tross for at de mektige RHF-sjefene må vite at moderne pasientbehandling for lengst kan utføres poliklinisk og dagkirurgisk langt raskere og rimeligere i avtalepraksis enn på sykehus.
Det er et faktum at sykehusleger i gjennomsnitt bare bruker rundt 40 prosent av arbeidstiden til pasientbehandling, mens avtalespesialistene bruker mesteparten av tiden på pasienter. Når vi vet at sykehuslegene i gjennomsnitt ser to pasienter pr dag på poliklinikken, mens avtale-spesialistene behandler rundt regnet 7-15, avhengig av spesialitet, så skjønner vi hvilken spesialistgruppe man burde satse mere på for både å bli kvitt helsekøene og spare penger..
Pasientene glemt
Det at dette ikke gjøres, betyr i klartekst at RHF-ledelsen hverken har pasientenes behov eller nasjonal økonomi i fokus når de prioriterer utbygging av spesialisthelsetjenesten. Resultatet er nye kjempedyre sykehus med manglende sengekapasitet og tusenvis av korridorpasienter pluss lange polikliniske helsekøer som kunne ha vært avhjulpet med langt flere effektive avtalespesialister.
Man kan jo selvsagt undre seg over hvorfor hverken helseminister, finansminister eller statsminister i sine syv år ved makten har skjerpet tonen overfor et helsebyråkrati som unnlater å effektuere regjeringens helsepolitikk på dette området.
Striper i Erna-lakken
For allerede i 2010 uttalte Erna Solberg i et intervju med tidsskriftet Legekunsten at «Høyre mener vi bør øke antall avtalespesialister med 20 til 30 prosent innen 2020. På denne måten kan man både nå samhandlings-reformens mål om å dempe den kraftige utgiftsveksten i sykehusene og bygge opp en spesialisthelsetjeneste nærmere brukerne».
«De Regionale Helseforetakene burde ha en plan for hvordan de utvikler og øker antall avtalehjemler. De bør stille seg spørsmål om i hvilken grad det skal være poliklinikker på sykehusene» sa Solberg den gangen etter at Høyre hadde hatt en intern helsepolitisk høring som avslørte at RHF-ene hadde lite fokus på avtalespesialistene som en viktig del av spesialisthelsetjenesten.
Det at hun ti år senere – etter å ha vært statsminister i syv år – enda ikke har sikret seg at hennes embetsverk, direktorat eller ansvarlig helseminister har gjennomført løftet om å fjerne de fullstendig unødvendige helsekøene, er en gedigen stripe i ERNA-LAKKEN.
Ikke to-delt
Når vi vet at sykehusleger i gjennomsnitt utfører to polikliniske pasientbehandlinger pr dag og avtalespesialister rundt 7-15,avhengig av spesialitet, skjønner de aller fleste at det hadde medført en betydelig kapasitetsøkning med flere avtalespesialister i stedet for bare å øke antall spesialister på sykehus. Men dette har altså ikke skjedd.
Antall spesialistårsverk på offentlige sykehus innen somatikken (alle spesialistfagområder unntatt psykiatri) har de siste ti årene økt fra 9 500 – 14 130 mens antall årsverk for avtalespesialister i samme tidsrom har økt fra 547-569. Dette er en feilprioritering og et gedigent pasientsvik.
Konklusjonen er at sykehus i vår moderne tid i hovedsak bør konsentrere seg om sin primære oppgaver som avansert og akutt kirurgi, fødselshjelp og innleggelser og overlate mer av den polikliniske og dagkirurgiske behandling til avtalespesialister.
I og med at avtalespesialister er offentlig finansiert gjennom driftstilskudd og takster gjennom Normaltariffen som fastlegene, vil en utvidelse av denne ordningen ikke medføre noe to-delthelsevesen slik mange i Norge er engstelige for. Snarer tvert i mot. Det vil i hovedsak gi oss en optimal behandlingskapasitet innenfor en offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste med ensunn og stimulerende konkurranse om å gi pasientene det beste tilbudet.
Avtalespesialistene er langt mer effektive på noen områder en det sykehusene av naturlige årsaker har mulighet til. HSØ-RHF har ikke fulgt opp avtalespesialisttjenesten som forutsatt. Hvorfor har helseministeren tillatt en slik utvikling over disse syv årene? Ortopedi er det største kirurgiske fagfeltet og sykehusene sliter med pasienttilgang og effektivitet på området. Likevel nedprioriteres hjemler til avtalespesialister innen faget og RHF’ et tar ortopediske pasienter vekk fra effektive private rehabiliteringsinstitusjoner innen spesialisthelsetjenesten og overfører til kommunene som sliter med å gi en tilsvarende god tjeneste. Hvorfor gjør man det?
Kronikken er et viktig innspill for å bedre pasientenes tilgang til spesialister. Køene i sykehusene er ikke akseptable og med den pågående pandemien oppstår det et etterslep som blir svært vanskelig å håndtere. Og dette skjer samtidig som befolkningens behov for spesiaisthelsetjenester øker gjennom den svære tilveksten av eldre befolkning.
Regjeringen har bedt om en markant økning av avtalespesialister i mange år.
Foretaksmøtene siste 10 år har gjentatte ganger pålagt RHFene å utføre dette, uten at det skjer noe, det er korrekt. Som eksempel hadde HSØ i 2011 totalt 801 årsverk (364,9 var i somatiske fag). I dag (2020) er det 823 årsverk i regionen.
Årsaken til denne situasjonen er at hverken Regjering, RHFene eller Legeforeningen har et reelt fokus på situasjonen. Det snakkes med myke stemmer som glir av og handling uteblir.
Antall ansatte i sykehusene stiger år etter år, særlig på admin siden. Antall avtalespesialister står altså helt stille. Dette skjer parallelt med at køer til spesialisthelsetjenesten i sykehusene øker, samtidig med at sykehusene planlegges og bygges for små så det er knapt plass til hverken leger eller pasienter. Det er nesten ikke til å tro. Hvorfor er det ingen som tar grep nå, når vi ser hvilken vei det bærer?
Det er også slik at Normaltariffen ikke er egnet for kirurgiske fag, spesielt ikke for ortopedisk kirurgi, som er mitt fag. Takstene har aldri hatt aktuell verdi og takstene settes i samhandling med fastlegene, og spiser av deres forhandlingskake, og da taper ortopedene. Det gjøres av den grunn nesten ikke kirurgi utenfor sykehusene.
Man kommer ikke ut av dette uten å ta denne prissettingen ut av takstforhandlingene i Normaltariffen. Det man bør gjøre er å korrelere kostbare kirurgiske tiltak til betaling HFene får for samme operasjon. Vanskeligere er det ikke.
Legeforeningen har i noen år forsøkt å samtale seg fram til en løsning med Staten, men det synes ikke å være noe fremgang i denne prosessen. Tuftet på manglende vilje, dessverre.
Så: Konklusjonen er at man kan konstruere strukturer utenfor sykehusene med økt antall avtalespesialister som samarbeider om de samme pasientene med en samordnet finansiering. Hvor er du politiker, som ser dette?