Hvem bygger vi sykehus for?

Det planlegges og bygges kjempedyre gigantsykehus over en lav sko. Men hvorfor sløse med pengene på denne måten når moderne teknologi for lengst har gjort det mulig å behandle de fleste pasientene poliklinisk eller dagkirurgisk til en langt lavere kostnad utenfor sykehus?   

Etter all den turbulensen vi har hatt om bygging av nye sykehus her i landet, er det på tide å spørre hvem vi bygger sykehus for og hva pasientene egentlig venter på?  Kritikken av helsebyråkratiets kaotiske og uhemmede pengegalopp er ikke uteblitt.  Folk har fått nok av gigantomanien.  

Skandaleprosjekt nummer en på Gaustad – til den antatte nette sum av 50 milliarder kroner – har møtt massiv motstand fra både helsepersonell, pasienter og politikere. Dette har ikke minst «Aksjon for bevaring av Ullevål sykehus» og Helsepartiet bidratt til.

Gaustad-prosjektet endte opp med en høring i Stortinget den 5. mars hvor styret i Helse Sør Øst ble satt under lupen.  Her ga også nestor i kvalitetssikring av store bygg, Eilif Holte, stryk til utredningsprosessen av Gaustad-prosjektet som han mente ikke holdt mål som beslutnings-grunnlag.  

Helse Sør-Øst kan nå bli tvunget av Stortinget til å utrede et alternativ slik bygnings-forskriftene krever ved planlegging av slike store offentlige bygg.  Det betyr at styret forhåpentligvis må utrede alternativet Ullevål sykehus i stedet for bare å «belyse» det slik styret vedtok.  

Det er sterke røster som mener at det å nedlegge Ullevål sykehus og i stedet satse på Gaustad-alternativet vil være en meget dårlig løsning for både pasienter og samfunnsøkonomi. 

Lovstridig?

Styret i Helse Sør Øst med den tidligere sjefen for Norges Bank, Svein Gjerdrem, i spissen kom også trolig på kant med norsk lov i vedtaket om nytt hovedsykehus i Innlandet ved å se bort fra bygningslovens forskrifter om at lokalisering av store offentlige virksomheter fortrinnsvis skal legges til sentrale knutepunkter. 

Helseministeren valgte i denne saken også å følge populistiske irrganger ved å legge vekt på det lokalavisen kalte «en bred politisk enighet om at et geografisk kompromiss skal telle mest». Men vedtaket om et felles mjøssykehus unnlot å stadfeste hva som skulle skje med lokalsykehusene i de tre mjøsbyene. 

Veldig dyrt

Dermed går kampen videre og pasientene forblir i det uvisse. Det hele kan bli dyrt. Veldig dyrt.  Når det nye hovedsykehuset i Innlandet eventuelt står ferdig, kan både penger til ny infrastruktur og rekruttering av de best kvalifiserte fagfolk utebli. I så fall står man med skjegget i postkassa.

Prosjektet ved mjøsbrua – ute på landet – kommer etter den forrige uheldige plasseringen av Helse Sør Østs nye sykehus ved Kalnes utenfor de to største byene i Østfold og i forkant av nok et hovedsykehus lokalisert mellom to byer på vestlandet.  

At alle disse byfjerne – mer eller mindre ufornuftige lokaliseringene – er godkjent av vår helseminister, er ingen garanti for at de blir en suksess og at pasientene får et bedre tilbud.  Sykehuset på Kalnes har møtt på mange problemer og hadde i tillegg 4 000 korridorpasienter i sitt første driftsår i fjor. 

Det at korridor-pasienter er i strid med norsk brannvernlov, bryr våre myndigheter seg tydeligvis ikke om.  Det er blitt mer enn vanlig rundt om på offentlige sykehus.  Hvor lenge skal dette fortsette?

En løsning

Det er med andre ord på høy tid å stille de helt sentrale spørsmål. Hvem bygger vi sykehus for og hva venter pasientene på?  Sannheten er at vår tids medisinsk teknologiske revolusjon har ført til at de fleste for lengst kan behandles poliklinisk eller dagkirurgisk i kostnadseffektiv spesialistpraksis eller medisinske senter utenfor sykehus.  

Den store tragedien er derfor at helsemyndighetene ikke har fulgt med i timen.  De har fortsatt satset helt ensidig på å øke antall spesialister på sykehusene og unnlater å gi avtalespesialister  med refusjon utenfor sykehus regningssvarende takster for nye behandlingsmetoder. Her har spesialistene på offentlige sykehus fortsatt behandlingsmonopol til tross for at køene er lange.

Helse Sør Øst har – til alt overmål – faktisk unnlat å innfri regjeringens mål om å øke antall spesialister i refusjonsberettiget avtalepraksis og gi dem polikliniske takster på lik linje med sykehusene.  Det er – tro det eller ei – et faktum at Helse Sør-Øst har vedtatt  å «fase» dem ut.  Og en høyreminister lar dette skje.

På tide

Bent Høie har i sine seks år som helseminister ikke gjort noe for å innfri regjeringens løfte fra 2013 om å satse mer på avtalespesialister utenfor sykehus.  Han har i stedet sittet med hendene i fanget og latt Helse Sør Øst ture frem uten tanke på å fjerne den skjefordelingen mellom spesialister i og utenfor sykehus som er den aller største bremseklossen for å få vekk helsekøene.  

I stedet for å slippe frem nyetableringer i avtalepraksisepraksis med mange nye helse-arbeidsplasser i hele landet, så satser han for full musikk på å bygge tungrodde sykehus til astronomiske summer med etterfølgende utrygge og kaotiske forhold for pasientene.

Spesialist-helsetjenesten må inn i et langt mer fornuftig spor.  Pasientenes behov må være styrende for all helsetjeneste. Verken norsk lov eller samfunnets økonomiske bærekraft må tilsidesettes.