Helsevesenet er i ulage. Både ansatte og pasienter fortviler. Men løsningen er ikke nye utredninger. Løsningen er gode sykehussjefer. Direktør ved Ringerike sykehus, Per Bleikelia, har imponert en hel nasjon.
Helsetjenesteaksjonen (HTA) er en sentral aktør i kampen for et bedre helsevesen. I forbindelse med at helseminister Bent Høie har opprettet et utvalg som skal utrede en ny organisering av eierskapet til spesialisthelsetjenesten, ledet av styreleder ved Oslo Universitetssykehus Stener Kvinnsland, har HTA sendt inn sine kommentarer.
HTA påpeker at hovedutfordringen for Kvinnsland-utvalget er å gjenreise det viktigste som er tapt under Helseforetaksmodellen, nemlig tilliten mellom ledere og helsearbeidere og befolkningens tillit til et offentlig solidarisk helsevesen.
Heloffentlig forvaltning?
HTA mener at helseforetaksmodellen vil medføre en gradvis forvitring av vårt solidariske offentlige og rettferdige helsevesen og at den må erstattes med ”en heloffentlig forvaltnings-modell, basert på samarbeide, tillit og faglighet på alle nivåer”.
Mange er enige med HTA i at helsevesenet ikke fungerer optimalt. Mange kan også være enig i at et rettferdig helsevesen må baseres på ”samarbeid, tillit og faglighet på alle nivåer”. Men når HTA tror at dette lar seg realisere med ”en ny form for heloffentlig forvaltningsmodell”, så er dette i beste fall naivt og i verste fall tragisk.
For det vi har i dag er nettopp en heloffentlig forvaltningsmodell hvor spesialisthelsetjenesten er styrt av vår offentlige forvaltning ved vår helseminister gjennom fire offentlige regionale helseforetak. Hvordan vi enn setter sammen disse styringsenhetene eller velger andre forvaltningsmodeller, er det til syvende og sist vår helseminister som styrer våre helsemilliarder.
Bleikelia
Dersom Kvinnsland mot formodning skal kunne bidra med noen nye tanker om en bedre styring av våre sykehus enn tidligere, må han lytte til de erfaringer og se på de resultater utvalgsmedlem og direktør ved Ringerike sykehus, Per Bleikelia, kan bidra med.
I motsetning til en gjennomgående skepsis til industriell og kommersiell tankegang i helsevesenet både fra HTA og offentlige utredningsutvalg, mener Bleikelia at ”det er uproblematisk å innføre elementer fra industrien”. Han viser eksempelvis til «lean»-tankegangen, som han kjenner igjen som konseptet «kontinuerlig forbedring» i helseverdenen.
Bleikelia mener at en slik tankegang og praksis kan ha mye positivt for seg. Samtidig sier han at helsevesenet ikke må la dette gå ut over trivsel og kvalitet, eller gjøre det slik at helsevesenet ikke klarer å levere det de skal levere. Han hevder at det går an å forvalte uten å gjøre helse til business, men at helsesektoren må finne seg i at det stilles krav til den, akkurat som til alle andre bransjer.
Utredning unødig
Bleikelia har i sannhet vist hele det norske folk at vi ikke trenger nye utredninger i hopetall for å få et bedre helsevesen. Det vi trenger er dyktige og resultatorienterte sykehussjefer som vet hva det vil si å styre etter en human, effektiv og positiv ledelsesfilosofi som tar med seg det beste fra gründer- og bedriftsfilosofiske tradisjoner.
Problemet med HTAs og andres negative holdning til bedriftslederes århundrelange styrings- og driftserfaringer og vår helseministers inngrodde tro på offentlige utredingers løsningskraft, er det største problemet vårt helsevesen nå står over for.
Vi er nødt til å ta inn over oss at problemene i helsevesenet i dag skyldes mangel på forståelsen for hva som fungerer ved de beste bedrifter og hvordan dette kan overføres til moderne sykehusdrift slik Bleikelia har gjort.
Målstyring en fadese
HTA og andres kritikk av en årelang og fullstendig håpløs form for ”målstyring” i det offentlige helsevesenet er imidlertid meget berettiget. Det at noen har fått lov til å holde på med dette tullet så lenge og dessuten innbilt folk at ”New Public Management” har noe som helst med god bedriftsøkonomi å gjøre, er fullstendig absurd.
Dette viser bare hvilken utrolig naivitet og kunnskapsløshet som har preget styringen av offentlige sykehus. Det at HTA har gått i bresjen for å påpeke denne skandalen og redegjort for dens skadevirkninger, er derfor meget positivt.
Dette viser så absolutt at HTA har sin store berettigelse og kan bidra til en nødvendig fornyelse av helsevesenet. Men den inngrodde skepsis til industriell tenkning langt inn i legenes egne rekker forkludrer – på en helt udefinerbar måte – disse intelligente menneskers evne til å fatte at økonomiske rammevilkår også gjelder deres virksomhet.
Legene må nå helt ned fra pidestallen og akseptere at de også bare er en del av et helseteam hvis eneste berettigelse er at de behandler pasienter.
