«Den nye helseprofet og pressen», hva har endret seg fra Hernes til Støre?

I og med at vår nye helseminister fra Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, nå forsvarer den gamle planøkonomiske helsemodellen med noe av den samme elitiske og akademiske arrogansen som sin forgjenger og parti-felle, Sigmund Hernes, kan det være på sin plass å ta frem igjen min artikkel om «Den nye helseprofet og pressen» fra da Hernes i 1996 presenterte sin nye helsepolitikk for pressen etter å ha holdt norske journalister på pinebenken i hundre dager.

Gjengivelse av «Den nye helseprofet og pressen» fra tidsskriftet for kultur, økonomi og samfunn «Kulturelt Perspektiv» NR 3/1996 av Anne Beth Moslet.

«For alle som reagerte på pressens kollektive korstog mot den tidligere konservative statsminister Jan P Syse (H) og har fulgt dens kamp mot dannelsen av et Høyre-FrP-byråd i hovedstaden, kommer pressens omfavnelse av den nye helseministeren neppe som noen overraskelse.  Men for dem som mener dagens problemer i helsesektoren skyldes den planøkonomiske modellen og sosialiseringen av pasientenes kjøpekraft, var det nok likevel noe oppsiktsvekkende at helseminister Gudmund Hernes slapp så lett fra sin første pressekonferanse etter å ha holdt nasjonen på pinebenken i hundre dager.

Reportasjene kunne knapt vært laget bedre ut fra makthavernes premisser av en nasjonalisert presse.  Noen aviser gjorde seg spesielt fortjent til Hernes-prisen for politisk korrekt journalistikk – om han hadde hatt en sådan.  De serverte 10-12 sider med hans helseretter i utsøkt og appetitt-vekkende layout uten noen kritisk krydrede spørsmål.

Senilitet?

Noen aviser etterlyste riktignok ministerens konkrete forslag til helsereformer, men det var ingen sure miner på kommentarplass.  Selv ikke den siste av ministerens mange illustrative transparenter i form av et utenlandsk presseklipp servert med en velplassert retorisk Hernes-kanyle rettet direkte mot Akersgatens enfoldighets-lysk, fikk journalistene til å fyre av sine minste antiskyts.  Presseklippet refererte til en undersøkelse om senilitet blant nonner som viste at de som brukte det enkleste skriftspråket, hadde størst sannsynlighet for å utvikle denne sykdommen.

Med eller uten dette siste ironiske sleivspark og etter hundre dagers ventetid skulle man ha trodd at vår tids selvoppnevnte revolver-journalister sto klare med sine kritiske spørsmål basert på sin såkalte undersøkende journalistiske gransking av elendigheten i norsk helsevesen.  Men hva skjer?  Jo, journalistene sitter som veloppdragende søndagsskolebarn på de harde trebenkene i det vel tre timer lange velregisserte presseseminar og lytter andektig applauderende til en opplagt og scenevant minister.

Dramaturgi

I sin to timer lange enetale i den stappfulle anatomisalen hvor de medisinske forelesere i en svunnen tid dissekerte lik, bruket Hernes all sin sans for dramaturgiske virkemidler for å fengsle og forføre sin tilhørerskare.  Sceneeffekter som Rembrandts berømte maleri av Dr Tulps anatomiforelesning, via pave Alexander VIs gamle vansiremaske frem til en direkte overført kikkhullkirurgisk gallestensoperasjon fra Ullevål sykehus som fikk en av de mange stående bivånere til å besvime og falle i gulvet med et dumpt drønn, dannet rammen rundt helseministerens teatralske kavalkade av medisinens historie frem til dagens helsepolitiske problemer.

I korte glimt delte han blant annet sine barndomsminner fra Selbu hvor hans bestefar innprentet lille Gudmund nødvendigheten av å krysse landeveien for å unngå tyfussmitte når han møtte gående bygdefolk.  I neste sekund fikk landets medisinske regissør en av sine mange med-artister til å avduke en sirlig oppstablet haug på podiet med gamle fettsyreholdige margarinpakker for å illustrere hva som den gang førte til hjertekarsykdommer.

Internasjonalen

Når det gjaldt de rent konkrete fremføringer av hvordan landets helsepolitiske paraderytter nå skulle svinge reformpisken for å få fart på det gjenstridige helse-esel, var det imidlertid få tegn på noe ideologisk selvransakelse.  Til tross for at flere av helseministerens regjeringskolleger har innsett at planøkonomiens dager er talte og at deregulering og konkurranse er fremtidens sosialdemokratiske melodi, hadde Hernes’ fanfare fortsatt toner fra Internasjonalen.  Hans hovedbudskap var at helsepersonell skal rekrutteres til og beholdes i det offentlige helsevesen og at staten skal styre mer og ikke mindre.

Den nye helseministerens hadde imidlertid brukt sine 100 dager godt og satt seg grundig inn i landets helsevesens gode og dårlige sider.  Han hadde rett i sin analyse av at det er bygget opp et system som bitvis har skapt en strukturell ubalanse hvor en lang rekke partielle beslutninger av mange aktører – myndigheter, organisasjoner, profesjoner, bedrifter – inngår i politiske kabaler som gir betydelige muligheter for spill og konflikter.

Hernes ga klart uttrykk for at han ikke ville ha bygget opp norsk helsevesen slik dersom han skulle ha startet fra scratch.  Men han ga få konkrete anvisninger om hvilken modell han selv ville ha satset på.  I stedet presenterte han med utstudert oppriktighet det han kalte den viktigste av alle sosialdemokratiske innsikter – nemlig at «det er ikke så enkelt».  Han lovet ingen kjappe løsninger, men lot det være liten tvil om at han nå tok tak i helsetømmene.

Ingen kritiske røster

Helseministeren oppfordret nordmenn til å leve sunt og avsluttet sitt presseshow med å by på frukt og leskedrikk før han åpnet for journalistenes spørrelyst.  Men til tross for at Hernes ikke satte noen tidsbegrensning på spørrerunden, virket det som om luften hadde gått helt ut av forventningsballongen.  De kritiske spørsmålene man kunne forvente av en presse som var satt på pinebenken i hundre dager, uteble eller ble mesterlig utmanøvrert av en strålende opplagt helseministers nye utsettelsesforslag i form av flere utredninger og høringsrunder.

Landets nye helsemessias ble ikke avkrevd noen bekjennelse om hvordan nordmenn skulle vederfares et mer pasientvennlig helsevesen fjernt fra de gebrekkelige resultater av dagens planøkonomiske modell med endeløse rasjonaliseringskøer så velkjent fra ettpartistaten og andre diktaturer.  De kritiske spørsmålene uteble.  Dette til tross for at Hernes’ klare advarsel om hva som skjedde med enfoldige nonner med en forenklet forestillingsverden.

Det store ubesvarte spørsmål etter Gudmund Hernes’ første pressekonferanse, er derfor ikke bare hva han vil gjøre for å få skikk på helse-Norge.  Det vil vi få vite i tur og orden. Det store spørsmålet er hvorfor norsk presse ikke stiller de grunnleggende kritiske spørsmål innenfor slike viktige reformområder.  Er det fordi de mangler konkrete kunnskaper om alternative helsemodeller eller er det fordi de fortsatt har bevart 68-generasjonens aversjon mot mer markedsøkonomiske løsninger?»