Gjenreis det ideelle og privat entreprenørskap i helsesektoren, Høie!

I de tre foregående artiklene på bloggen min har jeg skrevet om tre epokegjørende forslag om ”fristilling av offentlige sykehus” fra 1997 som den gangen ikke ble realisert.  Disse kom fra en Ap-regjering, en Høyrebyråd og en generalsekretær i Legeforeningen og burde nå kunne brukes av Høie til å initiere en bred felles dugnad for å gjenreise frivillig og privat entreprenørskap i helsevesenet.

Den nye helseministeren, Bent Høie, har nå en historisk sjanse til å få Helse-Norge på rett kjøl.  Han er den av landets helseministre siden 1997 som har best kjennskap til arbeidet i Stortingets Helse- og sosialkomite.  Det betyr at han har bred erfaring fra den sektoren han er satt til å styre og det helsebyråkratiet han er øverste sjef for.

Bent Høie har to perioder (2001-2005 og 2009-2013) i Helse- og sosial/omsorgskomiteen hvor han i den siste perioden var komiteens leder.  I den perioden var også Erna Solberg medlem av Helse- og omsorgskomiteen.  Dette er et eksempel på at Erna Solberg har en strategisk langsiktighet i sitt politiske engasjement som overgår de fleste av hennes forgjengere i statsministerstolen i moderne tid – kanskje bortsett fra Gro Harlem Brundtland.

Bedre rustet

Den nye Solberg-regjeringen er etter min mening bedre rustet til å ta fatt på arbeidet med å sette Helse-Norge på rett spor enn noen annen regjering etter at helsevesenet ble sosialisert.  Denne sosialiseringsprosessen skjedde gradvis.  Det er i dag få som tenker over – eller i det hele tatt husker – hvor mange private aktører og ideelle organisasjoner som drev både sykehus og andre helseinstitusjoner i vårt langstrakte land før det offentlige med fylkeskommunene i spissen tok et kvelende forvaltningsgrep.over frivilligheten og privat entreprenørskap i helsesektoren.

Solberg-regjeringen og den nye helseministeren har nå sjansen til å snu et sosialisert helsevesen, som siden 1985 har økt helsekøene fra 100 000 til 280 000, og gjenskape en dynamisk drivkraft av frivillighet og entreprenørskap som denne sektoren er blitt fravristet i en tragisk politisk sosialiseringsprosess helt siden 1960-tallet.

Gjenreisningen

Gjenreisningen av langsiktigheten for det ideelle- og private entreprenørskapet i helsesektoren er en formidabel oppgave som krever både mot, pågangsvilje og gjennomføringskraft.  Men er det noe den nye Solberg-regjeringen har gått til valg på, så er det nettopp dette.  De har lovet velgerne en handlekraftig ikke-sosialistisk regjering.  Det er kanskje ingen andre sektorer hvor dette er mer påkrevet enn nettopp helsesektoren.

Det er dessuten her Solberg-regjeringen kan skåre best og raskest hos velgerne og sikre seg gjenvalg i 2017.  Det er her Bent Høie nå skal vise at han er akslet for jobben som sjef for Helse-Norge.  Med åtte år i Helse- og sosialkomiteen vet han bedre enn de fleste hvordan dette kan gjøres.  Han kjenner helsebyråkratenes arbeidsmetoder og han har foreløpig også gode relasjoner til Legeforeningen og forhåpentligvis også andre fagforeninger i denne bransjen.

Det er nok mulig at disse relasjonene vil settes på prøve i nær fremtid om Høie tar mål av seg til å innfri løftet om å kutte helsekøene.  Skal han få til dette, må han nemlig innføre et mer entreprenør- og markedsvennlig helsevesen.  Som leder for landets ”nasjonale helsebedrift”, bør han invitere til en felles dugnad i beste nasjonale tradisjon for å gjenreise frivilligheten og den private virketrang i helsevesenet.

Det beste ville selvsagt være at alle impliserte i denne historiske dugnaden helseministeren nå bør invitere til, vil vise både samarbeidsvilje og offervilje.  For noen av dem som jobber i helsesektoren vil måtte ofre noe for at de som de egentlig jobber for – nemlig pasientene – skal få et bedre og køfritt helsetilbud.

Den gordiske knuten

Ingen har påpekt dette dilemmaet mer presist enn redaktøren i tidsskriftet for Den norske legeforeningen, Charlotte Haug, men dessverre uten å våge å trekke noen konklusjon. I en leder i tidsskriftet august skrev hun at «Norge kan få verdens beste helsevesen for enkeltpasienter, for befolkningen som helhet, eller for helsepersonell. Men ikke for alle samtidig. Det er ønsketenking.»

Her er det at vår nye helseminister må skjære gjennom.  Høie må kutte den gordiske knuten og fortelle legeforeningen og andre at han vil prioritere pasientene.  Han må bekjempe motkreftene og vise hvordan det er mulig å gjøre det mange helseministre før ham har lovet, men aldri gjennomført; nemlig å sette ”Pasienten i sentrum” eller som Steine-utvalget kalte sin utredning i 1997: ”Pasienten først!”.

I tre foregående artikler på bloggen min etter Stortingsvalget den 9. september, har jeg nettopp satt søkelyset på Steine-utvalgets innstilling NOU 1997/2 og to andre innspill fra samme år fra henholdsvis Høyres helsebyråd i Oslo, Anne Herseth og Legeforeningens generalsekretær, Harry Martin Svabø, om en fristilling av de offentlige sykehusene.

Disse epokegjørende forslagene om en ”fristilling av offentlige sykehus” burde kunne hjelpe den nye helseministeren til å få til en bred felles dugnad – som jo erfaringsmessig er den beste måten å få til noe i vårt langstrakte land på.

Gjenvalg i 2017?

I og med at Erna Solberg har som målsetning å regjere i minst to perioder, vil vi forhåpentligvis kunne få en kontinuitet i toppledelsen i helsesektoren som våre foregående regjeringer totalt manglet.  Det å skifte ut 9 toppledere for landets største høyteknologiske bedrift i løpet av 16 år, er i seg selv ingen genial strategi for å lykkes med nødvendige strukturendringer.

Med et slikt tempo i utskifting av helseministre ble det åpnet for en enorm byråkratisk styring av Helse-Norge.  Hvem er best tjent med det?  Og hvem står til ansvar for noen ting som helst i dagens offentlig forvaltning og sykehusdrift?

Resultatet av en slik styring er nedslående.  Vi har fått økende helsekøer, korridorpasienter i de offentlige sykehusene og ledig kapasitet i de private klinikkene som knebles av de regionale helseforetakene gjennom produksjonstak.  De private leverandørene får minimal langsiktighet gjennom til dels uprofesjonelle anbudsrunder, mens de offentlige sykehusene slipper alle former for konkurranseutsetting.

Systemene er for lengst gått ut på dato.  Men til tross for kritikk fra både Helsetilsyn og en Riksrevisjon, skjer ingen ting.  Det evigvarende problemet med korridorpasienter som er forbudt gjennom blant annet brannvernsforskrifter, er bare ett eksempel på at offentlige sykehus bryter loven uten at det får konsekvenser.

Utfordringene er mange.  Men vår nye statsminister har tydeligvis tillit til Bent Høie.  Han er en av hennes viktigste brikker for å sikre gjenvalg av Solberg-regjeringen i 2017. Mye står derfor på spill nettopp i helsesektoren.  Lykke til, Høie.