Nøkkelen til å kutte unødig penge-sløseri i offentlig sektor finnes. Den amerikanske professor, James Buchanen, fikk Nobelprisen i økonomi for «Public Choice-teorien» allerede i 1986. På tide å bruke hans visdom her hjemme på berget det blå? Ved Stortingsvalget 2025 kan Norge for første gang i historien få en FrP-statsminister som sammen med Høyre kan få Norge på rett spor etter tre års helt uforståelige og vaklende Støre-sosialisme.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no Publisert : 29. november 2024
Nobelprisen i økonomi vekker sjelden – eller aldri – de store diskusjons-bølger eller de fete overskrifter her hjemme på berget. Det gjorde heller ikke den amerikanske professor, James Buchanen´s, epokegjørende Public Choice-teorier i 1986, om hvorfor offentlig byråkrati vokser.
Hadde noen i vår egen allmennkringkaster NRK/ARK den gangen fulgt med overleveringen til nobelprisvinnerne i Stockholm i 1986, eller lest min lille artikkel i Aftenposten (12.12.1986) om «Studie av Politikkens marked», kunne det kanskje blitt en debatt om denne geniale og enkle «menneskelig-valg-baserte» studien? Debatten kunne i sin tur ha spart oss for den helt unødvendig dyre byråkrati-veksten i offentlig sektor som truer dagens velferdsstat. Da kunne vi kan hende hatt kunnskaper nok til eksempelvis å hindre NAV-byråkratiets mange selv-maksimerende og fordyrende «tellekanter»?
Public Choice-økonomenes studier av det politiske markedet eller politikkens økonomi er banebrytende for forståelsen av velferdsstatens dilemma med et ustoppelig og helt unødvendig byråkrati-drevet pengesløseri i offentlig sektor. Dersom vi skal løse dette problemet, er det avgjørende at Public Choice teorien blir kjent. Den har for lengst gitt oss nøkkelen til å løse velferds-byråkratiets unødvendige pengesløseri uten at hverken vår forvaltning eller våre folkevalgte har gjort jobben sin ved å ta denne teorien i bruk for å sikre best mulig anvendelse av våre felles offentlige ressurser slik ulike lover krever.
Forsknings-gren
Public Choice er en vitenskapelig forskningsgren. Den gir ikke råd, men analyserer problemene ved å belyse konsekvensene av velferdspolitikken. Den sier ikke at det er feil å ha en velferdsstat, men analyserer den kollektive beslutningsprosess for å finne ut om de kollektive valg avspeiler folkets ønsker og om de fører til det samfunnsøkonomisk beste resultatet.
En typisk problemstilling for Public Choice er f.eks.: Hvorfor har Sveits en så liten offentlig sektor? Beror det på at sveitserne generelt har andre preferanser enn nordmenn. Eller beror det på at Sveits har et annet politisk system som bedre speiler velgernes ønsker og som også tar hensyn til hva skattepengene brukes til?
Målet for Public Choice er å bruke økonomiske teorier i studier av det politiske markedet og den politiske beslutningsprosessen. Public Choice legger vekt på å finne ut hvordan de kollektive valg fattes. Deres studier omfatter hva som påvirker politikere og byråkraters valg av løsninger. De spør om politikere og byråkrater handler ut fra andre motiver enn f.eks. bedriftsledere og arbeidere.
Public Choice mener det er helt vesentlig å bryte våre falske forestillinger om at politikere og byråkrater skulle ledes av «edlere» motiver enn vanlige folk fordi de skulle handle ut fra noe slags overordnet mål om «allmenhetens beste».
Naturlig ønske
Public Choice går ut fra at alle mennesker styres av et naturlig og genuint ønske om å bedre sine egne kår. Det som gjør folks valg av løsninger og arbeidsmetoder forskjellige, er at de jobber under ulike forhold. Med andre ord folks egen-maksimering, ønske om høyere lønn og anseelse oppnås på forskjellige måter i den offentlige forvaltning (byråkrati) og det private næringsliv.
Om en ansatt eller sjef i en privat bedrift fremmer sine personlige interesser ved at hans bedrift produserer bedre og billigere varer eller tjenester, vil hans arbeidsinnsats rettes inn for å nå dette målet. Om en byråkrat i offentlig sektor fremmer sine interesser som lønn og forfremmelse, ved å øke sitt departements arbeidsoppgaver og stab, vil hans arbeidsinnsats innrettes på å nå dette målet. Om en politiker øker sin makt ved stemme-maksimering, så vil hans arbeidsinnsats gires inn på å tekkes sterke velger-press-grupper.
Dette avslører blant annet at selve belønningssystemet – insitamentstrukturen – i den offentlige forvaltningen frembringer offentlig ekspansjon og kostnader (ved eks tellekanter). Dette fordi byråkratenes egen-maksimering tilfredsstilles ved størrelses-maksimering av byråkratiet, mens egen-maksimering i den private sektor oppnås ved det motsatte, nemlig gjennom å produsere bedre og billigere varer og tjenester som igjen skaper effektivitet og ressurs-besparelser.
Dette gir det – for mange – paradoksale resultat at det er i private bedrifter at de individuelle handlinger har størst sjanse for å sammenfalle med samfunnets- og allmenhetens interesser. Mens det er i de statlige og kommunale forvaltningsorgan (byråkrati) at individene har størst mulighet til fritt å maksimere sine egeninteresser, enten disse sammenfaller med allmennhetens (samfunnets) interesser eller ikke.
Revolusjon
Public Choice´s nyliberale økonomiske teorier utgjør således en intellektuell og vitenskapelig revolusjon som gir alle som vil vekk fra sosialistiske-sosialdemokratisk vanetenkning, både inspirasjon og informasjon om den beste veien videre. Om det overhodet finnes vilje til å løse velferdsstatens økonomiske problemer, gir Public Choice oss et godt redskap for å finne frem til brukbare løsninger.
Dersom valgresultatet i 2025 gir landet en ren FrP-Høyre-regjering, vil Public Choice-teorien til James Buchanen kunne åpne veien for å redde velferdsstaten ved å kutte i et helt unødvendig og kjempestort byråkratisk pengesluk. De som husker Erna´s åtte år som statsminister (2013-21), vil nok kunne være enig med meg i at hun hadde problemer med å takle embetsveldet. Høyre var og er et embetsmanns-parti og Erna spilte faktisk helsepolitisk fallitt ved blant annet å unnlate å få Helsedepartementet til å oppfylle deler av sin regjeringserklæring fra 2013 om å øke antall private offentlig finansierte avtalespesialister. I løpet av åtte år, ville Solberg-regjeringen ha kunnet få flere privat-klinikker med ØNH-leger, hudleger, øyeleger, gynekologer, lungelege, lungelege, reumatologi, urologi, gastronomi, ortopedisk kirurgi og psykiatri i hele landet. Men i stedet for å oppfylle regjeringserklæringens klare målsetning om å åpne for flere små og effektive spesialist-klinikker, valgte de fire store og mektige helsebyråkratiske regionale helseforetakene å sabotere denne delen av regjeringserklæringen. (Dette er noe jeg har skrevet mye om somredaktør i tidsskriftet LEGEKUNSTEN og også vil komme tilbake til på denne HELSEBLOGGEN.)
SYLVI som STATSMINISTER?
Det å få Sylvi Listhaug som landets første statsminister fra FrP, som på slutten av sine siste år i sin forrige regjerings-periode valgte å forlate en skadeskutt Erna-regjering, tror jeg vil kunne gi Norge en ny og etterlengtet friskere og freidigere start. Det vil faktisk være både riktig og rettferdig å velge Sylvi som statsminister dersom FrP blir landets største parti ved Stortingsvalget neste år.
Det kan etter min mening, også være fremtidsrettet å slippe til en moden politisk kvinne fra Møre og Romsdal som vil kunne få bryne seg på den store og tidvis altfor mektige statsforvaltningen med sitt sunnmørsk lynne fra den lille hjembygda Ørskog i Ålesund kommune som kjennetegnes ved sunt bondevett og handlingskraft. Dette er leder-egenskaper Norge trenger etter tre år med en politisk vaklende og politiske hasardiøs Støre-Regjering som mot all fornuft valgte å skatte-jage noen av våre aller rikeste og dyktigste jobbs-skapere og næringsgründere ut av landet med en rungende «ryk og reis» hilsen fra regjeringens svært dominerende SV-støtte-spiller.
